Blåenga er Vålers “tak”, skogsåsen ruver vest for Glomma. Til tross for en heller beskjeden høyde, er toppen godt synlig fra alle himmelretninger i en vid omkrets. Utsikten er deretter. Om ikke tåka blokkerer da.
På Vålers tak
Vest for Våler i Solør ligger skogsåsen Blåenga. Den brede og runde åsryggen er synlig fra lang avstand, der den ruver over kulturlandskapet på vestsiden av Glomma. Toppen når 633 m.o.h., men til tross for den ganske beskjedne høyden er det en vid utsikt i alle himmelretninger. Man ser langt inn i nabokommunene Elverum, Åsnes, Stange og Løten. I alle fall om det er klarvær.
Skogbrannvakta på Blåenga, Våler.
Skogbrannvakt
Den vide utsikten gjorde Blåenga til et naturlig sted å etablere skogbrannvakt. Det skjedde som følge av at det ble innført regler om dette på slutten av 1800-tallet. Og det skjedde ganske fort. Allerede rundt 1900 var skogbrannvakt på plass på Blåenga, og det ble satt opp en hytte som bolig for vaktmannen.
Drøy tretti år senere ble det bygget en bedre hytte, med støtte fra forsikringsselskapet Skogbrand. Hytta fra 1933 står fremdeles, og har navnet Blåengsstugua.
På begynnelsen av 1930-tallet ble det også reist et vakttårn i tre på Blåenga, men det ble erstattet allerede i 1951. Da ble det bygget et solid tårn i stål, igjen med støtte fra Skogbrand. Dette tårnet står fremdeles på toppen.
I vakthytta fra 1933 på Blåenga, Våler.
Livet på vaktstasjonen
Vaktmannen var stasjonert på skogbrannvakta fra midten av mai, og ut hele sommeren. Var det ekstra tørt, ble vakta forlenget utover høsten så lenge det var nødvendig. I et slikt vaktsystem var kommunikasjon helt uunnværlig, uten ville det ha vært vanskelig å varsle om mulige skogbranner.
Omtrent samtidig med byggingen av skogbrannvakta på Blåenga, ble det anlagt en telefonlinje ned til bygda. Det er i alle fall dokumentert at den var i funksjon i 1907. Systemet ble videre utbygget i takt med samfunnssutviklingen ellers.
Telefonen var et viktig hjelpemiddel i samarbeidet med andre skogbrannvakter i de store, omkringliggende skogområdene. Det var vaktstasjoner på Flotsberget i Elverum, og på Orrkjølen mellom Nord-Odal og Stange. Vaktmannen på Blåenga hadde så og si daglig kontakt med de andre stasjonene gjennom hele sommeren, og sammen passet de på store skogområder og tilhørende verdier.
De fleste vaktmenn på Blåenga var tilhørende i Rud, den nærmeste bygdekretsen. Ole Maagerud var kjent som selve “Blåengsgubben”, og var den som var vaktmann lengst. Han satt på Blåenga hver sommer fra 1942 til rundt 1965. Både lokale Vålersokninger og andre hadde stor glede av hans historier og lokalkunnskap om det store skogsområdet han kjente så godt.
Den siste vaktmannen var Gunvald Kvernbakken, som var stasjonert på Blåenga mange somre før brannvakttjenesten tok slutt i 1976. Da var det flyovervåking som overtok.
På tur i gammelskogen ved Blåenga, Våler.
Populært turmål
Blåenga har lenge vært et populært turmål i Våler, og er det fortsatt. Særlig om vinteren er det mange som tar turen i de oppkjørte skiløypene til toppen. Men også sommertrafikken til Blåenga har økt.
Det går mange forskjellige stier til toppen. Den meste brukte går fra nord, fra parkeringsplassen i Blåengsdalen. Det er det korteste og enkleste veien til Blåenga. Men det går stier av varierende lengde og vanskelighetsgrad fra Butjerna, Teppa og Gunnarsrud i øst, fra Toterudsetra og Rudsetra i vest, og fra Gråbergkoia i sør.
Utsikt fra Blåenga mot Våler i Solør.
Rud Vel tar over
Da den manuelle brannvakttjenesten tok slutt, ga Våler kommune Rud Vel rett til å disponere hytta på Blåenga. De har gjort en stor innsats for friluftsfolket i distriktet, og i mange år var det servering på toppen hver søndag på senvinteren. Det var et svært populært tiltak, og løyper ble gått eller kjørt opp fra alle kanter. Skitrafikken har fortsatt selv om serveringen etter hvert tok slutt.
De flotte skiløypene knytter Blåenga sammen med et stort løypenett som dekker hele Vestmarka, i både Åsnes, Nord-Odal, Stange og Løten. “Blåengsstugua” står åpen, slik at alle som vil kan gå inn for en pust i bakken.
Rud Vel har i løpet av de siste årene restaurert både hytta og tårnet, i tillegg til å ruste opp og merke de mange stiene som fører til topps. I 2015, som var friluftslivets år, ble Blåenga kåret til Vålers mest attraktive friluftsområde. Samme år ble det ført strøm til hytta på toppen, og lille julaften kunne folk i bygda se at det lyste på Blåenga.
Skogbrannvakta på Blåenga, Våler.
På topptur i tåka
Vi tok turen en fuktig dag i midten av juli, hvor regnet truet med sitt nærvær. Værradaren på yr.no mente imidlertid at det ville bli mest opphold, så vi la optimistiske i vei. Vi kunne jo se toppen, så da ble det sikkert fin utsikt også.
Vi valgte ikke den korteste turstien fra nord, men kjørte opp en skogsbilvei fra Kvernmoen på østsiden av Blåenga. Fra en parkeringsplass på rundt 340 m.o.h. gikk vi den ganske bratte stien til topps, gjennom stedvis gammel skog.
Vel oppe ble det klart at toppen så vidt gikk klar av skydekket, men utsikten var allikevel begrenset. Vi hadde god sikt til Glommas dalføre ved Våler i øst, men ellers blokkerte tåka det meste.
Temperaturen var allikevel god, så det var ikke noe problem å nyte en matbit på trammen foran hytta på toppen. På returen ble det litt regn, men det ble en fin skogstur til et flott kulturminne. Jeg satser på flere besøk med bedre vær her, og kanskje tar jeg turen en klar vinterkveld når det lyser fra den lille hytta på Blåenga.
På tur ned fra Blåenga, Våler.
Kilde: Rud Vel – Om Blåenga, blaenga.no 2015.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 24.10.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
