Som tiåring kom jeg over en bok på biblioteket, en bok om Rago nasjonalpark. Bildene av gammel, forvridd furuskog og fosser over blankskurt fjell fascinerte meg sterkt. Det ble en drøm å oppleve dette landskapet, men det har aldri blitt noe av. Før nå.
Liten og vill nasjonalpark
Vi skal til Nordland fylke. I Sørfold kommune, helt inn til grensen mot Sverige, ligger et utilgjengelig, men vakkert skog og fjellområde. Her bruser fosser over blankskurte sva, og gammel furuskog står spredt med krokete og vridde trær.
Vi er i Rago nasjonalpark, som ble opprettet i 1971. Den dekker et areal på 171 km². Det er dermed en av våre minste nasjonalparker, men den tar det igjen i et vilt og storslagent landskap. Den henger dessuten sammen med de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Totalt blir det et sammenhengende villmarksområde på på mer enn 5400 km².
Til tross for at vi er nær svenskegrensen, har Rago et typisk kystklima med mye nedbør, kjølige somre og milde vintre. For Nordland fylke er langt og smalt. Dermed er det ikke langt til sjøen. Fra nasjonalparkens grense til Nordfjorden er det bare litt over fem kilometer på det minste.
Vilt terreng ved Helligholet, Rago nasjonalpark.
Blankskurt fjell
Landskapet preges av mye blankskurt fjell, med fossende elver gjennom store kløfter og steinur med steinblokker store som hus. Terrenget er tungt å bevege seg i, til tross for tydelig merkede stier i sentrale deler av nasjonalparken.
Storskogdalen er den mest brukte innfallsporten, og stien følger den grønne Nordfjordelva store deler av veien opp til Storskogvatnet, et av to store vann i området.
Det andre er Litlverivatnet, med den 200 m høye Litlverivassforsen like utenfor nasjonalparkgrensa. Det svenske ordet “fors” brukes i deler av Salten og indre Helgeland, i stedet for “foss”. Nordlige deler av verneområdet domineres av den isolerte Trolldalen, som går helt inn til svenskegrensen.
Ved Nordfjordelva i Storskogdalen.
Min tur i Rago
Sist vinter bestemte jeg meg endelig for å besøke Rago, og planen ble lagt for en to-dagers tur helt inn til Trolldalen i de innerste delene av nasjonalparken. Den 7. august var dagen kommet, men en svært dyster værmelding for neste dag stakk kjepper i hjulene for den planen. Det tillot rett og slett ikke den lange turen.
Det ble dermed en kortere runde, men det som er kjent som en “Rago-mil” er lengre enn en vanlig mil. Ikke i fysisk avstand kanskje, men i fysiske anstrengelser gjelder det i høyeste grad.
Den “korte” runden er uansett en tur anbefalt for to dager. Jeg måtte gjennomføre den på én, og ved halv åtte-tiden på morgenen la jeg i vei fra Lakshol, det mest brukte utgangspunktet for turer i Rago. Været er lettskyet, med en passe temperatur for en anstrengende fottur.
Ved Nordskaret, Storskogdalen.
Opp gjennom Nordskaret
Turen begynner med en liten stigning, før det flater ut innover den grønne og frodige Storskogdalen. Stien går først på sørsiden av Nordfjordelva, men ved etter halvannen kilometer krysser den elva på hengebru ved Melloforsen.
Det grønne og blanke vannet i elva gir noen flotte fotomotiver her, noe jeg benytter meg av. Så går turen videre på nordsiden av elva et lite stykke.
Der elva gjør en stor sving rundet Storforsneset, forlater stien Storskogdalen og elva for en stund. Ruta får opp en bratt kneik til Nordskaret, og følger skaret videre i moderat stigning østover. Det 306 meter høye Nordskarfjellet skiller skaret fra Storskogdalen.
Etter nye halvannen kilometers vandring flater terrenget ut, og jeg er ute av Nordskaret. Her åpner terrenget seg opp, med glissen furuskog. små myrer og tjern. Jeg får utsikt innover i nasjonalparken, og ser Snøtoppen på 1097 m.o.h. i det fjerne. Riksgrensen går over denne toppen.
Tørrfuru i Storskogdalen, Rago.
Tekniske problemer
Her ved østenden av Nordskaret tar jeg en avstikker ned til et lite tjern, litt nærmere Nordfjordelva. Jeg er tilbake i hoveddalen, og får nå utsikt mot den store Litlværivassfossen. Den er et kjent landemerke i Rago, der den rutsjer ned en 200 meter høy, glattskurt fjellside.
Sola er i ferd med å bryte gjennom det lette skydekket, og idyllen her ved enden av Nordskaret er fullkommen. Fotomotivene står i kø med den gamle furuskogen og den vakre fossen i bakgrunnen. Men så skjer noe som oppfattes som en liten katastrofe for meg.
Kameraet vil ikke feste seg til stativet, skruen i stativfestet får ikke tak i kamerahusets motsats. Jeg tenker det er kamerahusets skruefeste som er utslitt, siden jeg får festet telelinsa til stativet (den har eget skruefeste).
Litlverivassforsen stuper ned i Storskogdalen.
Dette er krise, ikke bare for fotturen jeg er ute på, men for resten av Nord-Norgereisen jeg akkurat har begynt på. Jeg fotograferer ofte med kamera på stativ, både for å benytte lang lukkertid, og for å få med meg selv i bildene som et ekstra element eller målestokk i landskapet.
Men det er ikke noe å gjøre med her og nå, så jeg må fortsette turen videre innover i Rago. Heldigvis er lyset godt, så det er ikke vanskelig å fotografere med håndholdt kamera.
Ved tjern nær Nordskaret, Storskogdalen.
Videre innover Storskogdalen
Jeg går ut på en liten kolle ved Helligholet. Den gir en luftig utsikt ned i elvejuvet her, der Helligforsen bruser gjennom en av mange steinurer som preger dette landskapet.
Så går jeg tilbake til den merkede stien, og fortsetter turen innover Storskogdalen. Det er mer lettgått her, og stigningen er ikke så stor. Jeg passerer den vakre Trollforsen, før jeg er fremme ved et knutepunkt i Rago nasjonalpark.
Fra Helligholet er det drøyt to og en halv kilometer til Storskogvasshytta i vestenden av Storskogvatnet. Hytta er en åpen bu med fire sengeplasser som ble oppført på begynnelsen av 1970-tallet for å gi husly til besøkende i nasjonalparken.
Storskogvassforsen i Rago nasjonalpark.
Vel fremme ved hytta begynner jeg å lete etter noe som kan hjelpe meg å feste kameraet til stativet. Jeg finner en gammel klessnor som jeg rapper. Den kan brukes til et provisorisk feste, men fungerer kun med kameraet i horisontal posisjon.
Jeg er som nevnt ute på en lang dagstur, så jeg bruker ikke lang tid her ved Storskogvatnet. Jeg fotograferer den 18 meter høye Storskogvassfossen like ved hytta, før jeg fortsetter turen videre.
Kupert landskap i Rago nasjonalpark.
Langt og tungt mot Sølvskarvatnan
Jeg krysser igjen på en solid hengebru, og fortsetter vandringen på merket sti mot Ragohytta, Den ligger langt inne i nasjonalparken, nesten inne ved svenskegrensen. Dit skal ikke jeg denne gangen, så etter en kilometers vei fra Storskogvasshytta, tar jeg av på en annen sti som fører meg i motsatt retning.
Her blir blir det kronglete og tungt å ta seg fram et langt stykke. Stien går opp og ned over knauser og steinurer, gjennom skog og kratt. Et sted går ruta sågar under steiner så store som campingvogner.
Det blir en lang og tung tur i det ville terrenget, men det fantastiske landskapet innfrir alle forventninger jeg har hatt siden jeg som tiåring fant boka om Rago på biblioteket. Jeg klarer også å få tatt noen bilder med meg selv i, med den provisoriske løsningen jeg har funnet.
Ved Sølvskarvatnan, Rago nasjonalpark.
Terrenget veksler hele tiden mellom åpne steinflater og mer kronglete partier. Klokka nærmer seg fire på ettermiddagen da jeg er fremme ved Sølvskarvatnan. Ved enden av vatnet er det en flott, liten foss i elva som renner ut fra det.
Normalt ville jeg ha fotografert denne med lang lukkertid, men “klessnor-løsningen” for stativfeste er tungvinn. Jeg begynner nå å bli sliten etter åtte timer på beina, så jeg lar det være. Bilder blir det, åkkesom.
Hengebrua over Litlværivassforsen.
På toppen av Litlværivassforsen
Fra Sølvskarvatnan er det drøye tre kilometer til vestenden av Litlværivatnet, stedet der den mektige Litlværivassforsen stuper utfor fjellsiden og ned i Storskogdalen. Turen går litt lettere her. Ruta går sånn noen lunde i samme høyde, og det er mer nakent fjell.
Klokka er 17.15 da jeg er fremme ved toppen av fossen. Stien krysser elva fra vatnet på spektakulært vis her. Den stuper ned i Litlverivassforsen omtrent rett under brua, og de med sterk høydeskrekk kan nok føle dette som noe skummelt.
Kreftene mine begynner å bli uttømt nå, men jeg får samlet meg såpass at jeg får tatt noen ok bilder av det mektige landskapet. Det blir de siste på denne turen, for etter dette er det jamt slutt på overskuddsenergi.
Ved Litlverivassforsen, Storskogdalen.
Det er ennå nesten åtte kilometer tilbake til bilen, og mer enn halvparten går nok en gang i tungt og krevende terreng. Opp og ned over koller og søkk, rundt knauser og steiner. De siste tre timene av turen er tankevirksomheten stort sett konsentrert rundt emnene dusj og pizza.
Klokka er halv ni på kvelden da jeg endelig er tilbake ved bilen i Lakshol, 13 timer etter starten på morgenkvisten. Sårbeint og fryktelig sliten, men en stor naturopplevelse rikere er jeg blitt.
Utsikt mot Storskogdalen.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 31.08.2016. Sist oppdatert 20.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
