Gamle samiske offersteder finnes over hele Nordkalotten. Ofte er de knyttet til markante steder og former i terrenget, som fjellformasjoner eller store steiner. På Saltfjellet finner vi et slikt sted like ved E6 og Nordlandsbanen.

 

Saltfjellet

En av det mest kjente fjellovergangene på E6 og Nordlandsbanen er det værharde Saltfjellet. Det store fjellområdet strekker seg fra fjellviddene ved svenskegrensen i øst, til det dramatiske brelandskapet ved Svartisen i vest. Fjellet ligger sentralt i Nordland, hvor det danner et skille mellom distriktene Helgeland og Salten.

Jernbanen og bilveien krysser fjellet i det østlige viddelandskapet, på det nærmeste er E6 bare 4,5 km fra riksgrensen mot Sverige. Disse samferdselsårene er svært viktige for både persontrafikk og varetransport til og fra Nord-Norge. Riksvei 50 (senere E6) stod ferdig over Saltfjellet i 1937, mens Nordlandsbanen ble delvis bygget på slavearbeid under 2. verdenskrig.

Det aller meste av Saltfjellet er vernet gjennom Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark og Saltfjellet landskapsvernområde. Tilsammen dekker disse to verneområdene rundt 2600 km² med høyfjell, fjelldaler, elver, vann og isbreer. Saltfjellet er mye brukt til tradisjonelt friluftsliv, jakt og fiske.

 

Høststemning nær Stødi på Saltfjellet.

 

Samisk historie

Det samiske urfolket har brukt Saltfjellet i uminnelige tider, lenge før vei og jernbane trakk sine tynne sølvtråder over disse fjellviddene. Dagens tamreindrift har røtter tilbake til 1500-tallet, og Lønsdalen på nordsiden av fjellet regnes som et kjerneområde for denne virksomheten. Her finnes en enestående konsentrasjon av samiske kulturminner.

Men de eldste samiske kulturminnene på Saltfjellet kan spores adskillig lengre tilbake i historien, helt tilbake til 800-tallet. Det er funnet 1200 år gamle dyregraver med ledegjerder, og ikke minst finner vi mange gamle offerplasser spredt rundt i naturen.

 

Ved offersteinene nær Stødi, Saltfjellet.

 

Offersteinene ved Stødi

Et flott eksempel på en samisk offerplass finner vi ved Stødi, ikke langt fra det høyeste punktet på fjellovergangen. Jernbanestrekningen mellom Dunderland og Lønsdal åpnet i 1947, og ved Stødi ble det anlagt en holdeplass med krysningsspor. Fra 1950 ble Stødi oppgradert til stasjon, en status stedet hadde frem til 1967. Stasjonsbygningen og vokterboligen er idag i privat eie.

Like sør for stasjonen på Stødi finner vi tre store flyttblokker, etterlatenskaper fra siste istid. Disse har i uminnelige tider vært brukt som offerplass av samene på Saltfjellet. Stedet skal tidligere ha vært steinlagt, og et steinsatt ildsted, en såkalt árran, skal ha vært anlagt ved hver av de tre steinblokkene.

Ofring var et viktig rituale i samisk kultur. Ofring kunne skje hjemme, eller ute i naturen. Hva som ble ofret varierte etter hva man ofret for og hvem man ofret til. Formålet med ofringen var ofte å sikre god lykke med jakt og fangst, men også holde sykdom og elendighet på avstand fra familien. Vanlige offer var tran, fiskerester, kjøtt og blod. Det kunne også ofres metall og mynter. Noen ganger ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester, og selve seremonien ble ledet av en noaide, en åndelig veileder eller sjaman.

 

Ved offersteinene nær Stødi, Saltfjellet.

 
Offersteinene ved Stødi ligger fint plassert oppe på en liten høyde, og er synlige på lang avstand fra flere kanter. De er lettest tilgjengelig fra den tidligere stasjonen ved Stødi. En humpete grusvei leder et par hundre meter fra dagens E6 og bort til en provisorisk parkeringsplass.

Det er ingen planovergang ved Stødi, så man må krysse jernbanesporet varsomt og på eget ansvar. På grunn av dette er det ikke skiltet hverken til parkering eller offersteinene.

En informasjonstavle er satt opp ved den gamle E6-traseen, som idag er lagt opp som fottur. Ruten kalles Polarsirkelstien, og du kan lese mer om den på helgetur.net.

 

Offersteinene nær Stødi, Saltfjellet.

 

Kilder:
Margrethe Løøv – Samisk religion, religion.no 2012.

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 03.01.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.