Iskaldt, goldt og øde. Kysten mot Barentshavet er noe av det barskeste norsk natur kan varte opp med. Å være ute med kamera her i november kan være svært hustrig, men også ganske stemningsfullt.
Øst i Finnmark
Vårt nordligste fylke er som kjent Finnmark, og det er også det østligste. Følger vi samme lengdegrad sørover fra Vardø, passerer vi f.eks. St. Petersburg i Russland.
Men Finnmark er stort, og kan oppvise like stor variasjon i natur og landskap. Nå skal vi ta turen til nettopp Øst-Finnmark, og vi skal følge kysten mot Barentshavet, fra Kirkenes til Vardø. Vi tar turen i begynnelsen av november, en ganske frisk årstid på disse breddegrader.
Rullestein ved Persfjorden, Vardø.
Kirkenes
Vi starter i Kirkenes, sentrum i Sør-Varanger kommune. Byen er endepunkt for både E6 og Hurtigruten, og er ellers kjent for sin nærhet til Russland.
Omtrent 10% av de 3500 som bor i Kirkenes, er russere. Gatene i byen er skiltet både på norsk og russisk, og Barentssekretariatet har sitt kontor her. Dette er et selskap som skal fremme norsk-russiske samarbeidsprosjekter på begge sider av grensen i Barents-regionen.
Det er bare et kvarters kjøretur fra Kirkenes til grensestasjonen på Storskog. På veien passerer man den fine Bøkfjordbrua, en del av en ny strekning på E105, åpnet høsten 2017. Til Murmansk er det drøyt 22 mil, en kjøretur på rundt tre timer.
Bøkfjordbrua over Pasvikelva.
Kirkenes ble hardt prøvet under andre verdenskrig. Byen var en av mange baser for den tyske marinen, og for en av Luftwaffes jagerflyskvadroner. Flyalarmen gikk over 1000 ganger, og Kirkenes ble bombet over 300 ganger.
Men Kirkenes var også den første norske byen som ble befridd fra tyskernes regime. Det kom imidlertid med en høy pris. Wehrmacht brukte “den brente jords taktikk” da de flyktet vestover. De satte fyr på og ødela det meste av bygninger og infrastruktur på sin vei, over hele Finnmark. Den 25. oktober 1944 inntok den røde arme Kirkenes, da stod det kun 13 hus igjen.
Gruvedrift var lenge hovednæringsvei i Kirkenes, med A/S Sydvarangers gruver og brudd ved Bjørnevatn. Gruvene ble nedlagt på 1990-tallet, etter 100 års drift. De siste årene har det vært arbeidet med planer om å gjenoppta driften. I dag er turisme en av de viktigste næringsveiene i Sør-Varanger.
Morgen ved Sakrismyran, Sør-Varanger.
Varangerfjorden
Vi må ut på veien, og veien er i første omgang E6. Fra Kirkenes følger vi den vestover langs Neidenfjorden, over småkupert landskap med myrer og vann, før vi når frem til den store Varangerfjorden.
Det er vanlig å regne fjordens munning mellom Kiberg og Grense Jakobselv, her er den da 55 km bred. Den strekker seg så ca 90 km mot vest, inn til Varangerbotn i Nesseby kommune. På sørsiden har Varangerfjorden flere mindre fjordarmer, som Kjøfjorden/Neidenfjorden, Bøkfjorden og Jarfjorden.
Nordsiden har en jevnere kystlinje, og det er den vi skal følge østover igjen. Da er vi på Varangerhalvøya, og kjører den nasjonale turistveien E75 langs den vide fjorden.
Gammel båt ved Gornitak, Nesseby.
Nesseby
Kommunen innerst i Varangerfjorden er altså Nesseby. Snaut 1000 innbyggere har 1437 km² å boltre seg på, og Varangerbotn er administrasjonssenter. Landskapet domineres av lange og myke linjer, som ellers langs nordsiden av Varangerfjorden.
Men mer av terrenget er kledt av bjørkeskog her innerst i fjorden, hvor været generelt er noe lunere. Vi tar en stopp ved Gornitak, hvor det er anlagt en flott og moderne rasteplass som en del av Nasjonal turistvei-prosjektet. Det lave vinterlyset skaper en nydelig stemning.
Gjenreisingsmonumentet i Vadsø.
Vadsø
Turen går videre utover fjorden, og vi passerer Vadsø. Her ligger fylkesadministrasjonen for Finnmark, byen er den største i Øst-Finnmark med omtrent 5000 innbyggere. Totalt har Vadsø kommune ca 1000 flere. De aller fleste av disse bor i mindre grender langs Varangerfjorden, som Vestre Jakobselv, Kiby og Skallelv.
Vadsøs historie går langt tilbake, allerede på 1500-tallet var det et stort fiskevær med egen kirke her. Men krigen utslettet det meste, som ellers i Finnmark. Dagens Vadsø er et resultat av den storstilte gjenreisingen i etterkrigstida, og et monument over denne finner vi i den øvre delen av byen.
Vinden fra Barentshavet får mer tak når vi har passert Vadsø, og det er smått med skogsvegetasjon østenfor byen. Men det er åpent og storslått med slake konturer langs den værharde kysten. Her kan man finne fred og sjelebot i et sant arktisk landskap.
Rullestein i Molvika nær Kiberg.
Lengst mot øst
Det arktiske preget fortsetter i høyeste grad inn i Vardø, Norges østligste kommune. Her dundrer havet inn fra øst og nord med full kraft når vinterstormene herjer som verst. Men det kan også være surt når vinden blåser den andre veien, og bringer kald vinterluft fra Varangerhalvøyas vidder ut mot kysten. Det fikk vi merke flere steder på turen vår.
Kibergneset er det østligste fastlandspunktet i Norge, et sted vi besøkte sommeren 2017. Nord for neset ligger Molvika, og her finner vi en kjempeflott strand med rullestein i fargerikt utvalg. Et gammelt skipsvrak ligger også her, det dreier seg om en tysk landgangspram som strandet høsten 1942.
Drakkar ved Vardø.
Ved Vardø
Vardø har drøyt 2000 innbyggere, men tallet var det dobbelte i 1970. Byen er bygget opp rundt fiskerinæringen, og nedgangen i denne bransjen må ta hovedskylda for det reduserte folketallet. Men Vardøværingene gir seg ikke så lett, nye satsingsområder er turisme og sivil overvåking av de store havområdene i øst.
Kunst og kultur står også sterkt i Vardø. Vi tok en tur til Drakkar, en treskulptur konstruert og laget av tre unge håndverkere fra Arkhangelsk. Den imponerende figuren står plassert på Skagen nord for byen, og former deler av et vikingskip, en dinosaur og en hvalhale.
Ved Store Reinkalvvika, Persfjorden.
Vinter i månelandskapet
Fra Vardø går fylkesvei 341 videre langs kysten mot Hamningberg. Strekningen er viden kjent for det meget spesielle landskapet langs Barentshavet. De geologiske formasjonene her ute er spektakulære.
Vertikalstilte berggrunnslag danner sylskarpe egger og topper, og ord som månelandskap er ofte brukt for å beskrive naturen. Under vårt besøk blåste det hardt fra de store fjellviddene på Varangerhalvøya, men noen steder finnes lunere viker med rullestein og ly for vinden.
Fjellformasjoner ved Persfjorden.
Fylkesveien ender i Hamningberg, et av svært få steder som unngikk nedbrenningen av Finnmark under andre verdenskrig. Så langt kom imidlertid ikke vi på vår tur i november. Veien stenger normalt denne måneden, og det var ren blankis over lange strekninger, uten strøsand eller -grus.
Ved Seglkollen på kommunegrensa mot Båtsfjord, går veien over et skar med litt brattere bakker på begge sider. Vi tok ikke sjansen på å kjøre ned på den andre siden, av frykt for å ikke komme opp igjen. Dermed ble dette vendepunktet for denne gangen. Men i det lave sollyset ble det en stemningsfull og spennende opplevelse av arktisk natur på sitt beste.
Fjellbjørk ved Store Reinkalvvika, Persfjorden.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 13.01.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
