November. Løvtrærne strekker sine svarte, nakne grener mot en himmel i gråtoner. Dagslyset svinner, og barfrosten kommer snikende over vissent gress. Men av og til slipper en strime av sollys ned på landskapet under skydekket, og da…

 

Lifjell

Lifjell ligger sentralt i Telemark. Det 300 km² store fjellområdet deles av de fire kommunene Seljord, Hjartdal, Notodden og Bø. Høyeste punkt er Mælefjell på 1413 m.o.h., på grensen mellom Seljord og Hjartdal. Andre markante topper er Røysdalsnuten, Troganatten og Jøronnatten. Det er ikke noe tindelandskap vi har foran oss, men landskapet er ganske kupert. Flere store kløfter med fine fossefall skjærer seg ned gjennom liene rundt fjellet, særlig på sørsiden. Oppe på fjellet ligger mange små og store vann, med fjellidyll i massevis. En og annen fisk er det også mulig å få på kroken.

 

Morgenutsikt fra Lifjell.

 
Lifjell er nærmeste skikkelige fjellområde for en ganske stor befolkning. I Grenlandsbyene Skien og Porsgrunn bor flere titalls tusen mennesker bare en times kjøretur unna. Undertegnede bor imidlertid rett under sørsiden av fjellet. Jeg slipper derfor unna med noen minutter, og det har jeg benyttet meg av ganske mye i løpet tiden som innbygger i Bø. Til alle årstider. Sommer og tidlig høst er fortsatt favoritter, vær og temperatur gjør turene mer behagelige da. Men for naturfoto kommer et høydepunkt også senere på året.

 

Morgensola farger fjellet ved Langetjønn, Lifjell.

 

Novemberlys

November har, til tross for et noe grått rykte, blitt en foto-favoritt de siste årene. Før snøen dekker landskapet, kan det lave sollyset reflektere en intens glød fra den visne vegetasjonen i skog og fjell. Frosten dekorerer bekker og tjern, og gjør terrenget hardt og lettgått. Til tross for korte dager, er det jo perfekt for turer til fjells. Slike november-turer har jeg gått flere ganger de siste årene.

For naturfotografen har november et annet fortrinn: Det fineste lyset rundt soloppgang kommer ikke så grusomt tidlig på morgenen. Da er det lettere å rekke opp til fjellet før de første, rødglødende strålene treffer stein og lyng. Dette morgenlyset lokket meg til fjells et par helgedager mot slutten av siste november. Det var Langetjønn og den lille dalen på sørøstsiden av Jøronnatten som fikk gleden av mitt besøk. Eller, gleden var vel på min side.

 

Ved Langetjønnfossen, Lifjell.

 

Ikke helt etter planen

Den første turen gikk av stabelen en tidlig søndagsmorgen, klokka var rundt halv sju da jeg startet fra parkeringsplassen ved Stavsholtvegen. Den kan du nå ved å kjøre fra Bø sentrum, via Oterholt til Liheia. Herfra går bomveg mot Stavsholt, og det er bare å følge den i 5,5 km frem til parkeringen på venstre side.

Det var naturligvis bekmørkt da jeg la i vei, så hodelykta var nødvendig for å navigere opp gjennom skogslia. Det var meldt klarvær for dagen, og jeg hadde som mål å gå opp til noen store steinblokker nær toppen av Jøronnatten. Du kan lese mer om turen opp til fjellet i denne artikkelen.

 

Med hodelykt ved Langetjønn, Lifjell.

 
Turen opp gjennom den mørke skogen gikk ganske fort unna, og etter ca 50 minutters gange var jeg oppe ved Langetjønn, rett over tregrensa. Jeg fortsatte videre lange den T-merkede ruta mot Jøronnatten, men da jeg kom opp i den lille dalen øst for toppen, begynte skyer å drive over fra nordsiden av fjellet. Da varte det ikke lenge før Jøronnatten lå innhyllet i tåke. Dermed var det bare å forbanne Gislefoss og gjengen hans, og returnere mot lavere terreng.

Men det ble ikke helt bomtur allikevel. På veien tilbake oppdaget jeg et spennende fotomotiv ved den vesle Jøronnattbekken. Ved Åstul rant den gjennom et felt med store tuer av vissent, gulbrunt gress. Ikke så veldig spektakulært i det grå lyset jeg hadde nå, men om morgensola fyrte opp fjellet i bakgrunnen, så dette ut til å kunne bli riktig så bra. Dermed var planen lagt for et nytt forsøk.

 

Isformasjoner i Langetjønnbekken, Lifjell.

 

Ny tur

Ei uke senere var jeg på plass igjen. Samme tidspunkt, og samme mørkevandringen opp gjennom skogslia. Nå hadde det blitt kaldere, og marka var frossen og hard. Snøen hadde imidlertid ikke kommet enda, så dette lovet godt. Målet denne gangen var ikke steinblokkene på Jøronnatten, de får vente til sommeren. Nå var det gresstuene ved Åstul som trakk meg til fjells igjen. Det var fortsatt klarvær, og denne gangen holdt værmelderne ord. Eller?

 

Måneskinn ved Langetjønn, Lifjell.

 
Oppe ved Langetjønn hadde kulda arbeidet ganske hardt de seks dagene siden forrige besøk. Fossen i Langetjønnbekken hadde blitt til et lite isslott, og tjernet ovenfor var islagt. Månen stod over Troganatten, og reflekterte sølv-lyset sitt i den blanke isflata. Da var det naturligvis duket for litt fotografering her også, og det var såpass mye å finne at jeg nesten glemte tida. Soloppgangen nærmet seg fort, og jeg måtte raska på oppover mot Åstul.

Temmelig andpusten rakk jeg frem før morgensola, og rigget til kameraet i gresstuene ved Jøronnattbekken. Så var det bare å vente. Men mens jeg stod der, begynte jammen skyene å drive over fra nord igjen. Skulle det ikke gå denne gangen heller? Heldigvis løste skydottene seg opp da de kom over fjellet, og de blokkerte ikke for sola som etter hvert krøp opp over horisonten i sørøst. Akkurat som jeg hadde håpet, kom en intens glød i fjellsiden ovenfor bekken. Lyset ble reflektert i hele dalen, og skapte det motivet jeg hadde sett for meg. Minst. Bildene ble uten tvil verdt den ekstra turen opp.

 

Morgenglød ved Jøronnattbekken, Lifjell.

 
Nede ved Langetjønn igjen var det mer å gjøre. På steingrunna nær østenden av tjernet, hadde luftbobler laget fine dekorasjoner i isen. Motivene for makro-foto stod på rekke og rad mellom de lavkledte steinene, og jeg holdt det gående en god stund til før jeg tok fatt på turen ned fra fjellet. November hadde igjen øst rikelig av drømmelyset sitt på Lifjell, og dette ble siste tur hit for året. Men det synes ganske sannsynlig at det blir nye turer neste november.

 

Luftbobler i is ved Langetjønn, Lifjell.

 

Se flere bilder fra denne turen