“Når sommerdagen ligg utover landet”. Slik begynner ei av de mest kjente visene fra Nord-Norge, Halvdan Sivertsens “Kjærlighetsvisa”. Sjelden passer musikk, tekst og natur bedre sammen enn på en stille og varm sommerdag i Hamarøy.
Fra fjell til hav
Hamarøy er den nordligste kommunen i Salten-distriktet i Nordland. Den har et areal på 1033 km², og strekker seg fra øde fjellområder ved grensen mot Sverige i øst, til kystområdene mot Vestfjorden i vest. Gasskatjåhkkå er høyeste fjell med 1517 m.o.h., og ligger på grensa mot Sørfold i sør. Hamarøy huser omtrent 1800 mennesker pr 2017, med Innhavet, Ulvsvåg, Presteid og Skutvik som største bygder. E6 krysser gjennom de midtre delene av kommunen, mens fv 81 går fra Ulvsvåg til Skutvik. Herfra går ferge til Svolvær i Lofoten.
Fra 2020 blir Hamarøy kommune større. Nåværende Tysfjord blir delt mellom Hamarøy og Narvik, og de indre delene og vestsiden av Tysfjorden skal innlemmes i Hamarøy. Da blir også Biernatjåhkkå, eller Bjørntoppen, kommunens høyeste fjell. Den rager fattige tre meter høyere enn den nevnte Gasskatjåhkkå, og ligger på den fremtidige grensa mot Narvik i nord, nesten helt inne ved svenskegrensa.
Fra Finnøya mot Hamarøyskaftet.
Knut Hamsun
Forfatteren Knut Hamsun (1859-1952) er utvilsomt en av Norges største diktere, og regnes av mange som opphav til moderne romanlitteratur. Han mottok Nobelprisen i litteratur i 1920, for det monumentale verket “Markens grøde”. Han ble født i Lom i Ottadalen (mange påstår at Vågå er det rette fødestedet), med navnet Knud Pedersen. Da han var tre år flyttet familien til Hamsund på Hamarøya, stedet han senere tok navn fra. Han tilbrakte barne- og ungdomsårene her, og etter en tidlig avsluttet skolegang blir han handelsbetjent hos kjøpmannen Nicolai A. Walsøe på Tranøy. Senere blir han både lærer og lensmannsbetjent i Bø i Vesterålen, før han forlater Nord-Norge i 1879.
Rusten fortøyningspåle ved Buvåg på Hamarøya.
Han kommer imidlertid tilbake til Hamarøy i 1911, da han sammen med kona Marie kjøper gården Skogheim. Her blir de i seks år, og får tre barn i løpet av perioden. Hamsun utgir “Den siste glede”, “Barn av tiden”, “Segelfoss by” og “Markens grøde” gjennom disse årene. Våren 1917 flytter de til Larvik, samtidig som det fjerde barnet kommer til verden. Året etter bosetter de seg på Nørholm mellom Grimstad og Lillesand på Sørlandet.
Hamsunsenteret ved Presteid.
Hamsunsenteret
Hamsunsenteret er det nasjonale senteret for den verdenskjente forfatteren. Det prisbelønte bygget er tegnet av arkitekt Steven Holl, og stod ferdig i 2009 på Hamsuns 150-årsdag 4. august. Det ligger vakkert plassert i den storslåtte naturen ved Presteid på Hamarøya. Fra det snodige tårnet i bygningen har man god utsikt mot landskapet Hamsun vokste opp i, og senteret rommer en stor utstilling med fokus på hans forfatterskap og ikke minst omstridte liv.
Idyll ved Nes på Hamarøya.
Vakker natur
Hamarøy har mye flott landskap å vise til, og denne naturen har gitt stor inspirasjon til Knut Hamsuns forfatterskap. Det kan spores i verk som “Pan” og “Landstrykere”, men det er “Markens grøde” som oftest beskrives som Hamsuns hyllest til naturen. Den episke romanen handler om Isak Sellanraa, som bryter nytt land i en utkant et sted i nettopp Hamarøy.
Sommerdag ved Kjerkvika på Finnøya.
Sommerdag på Finnøya
Hamarøy kommune strekker seg som tidligere nevnt fra viddene ved svenskegrensen, via de glattskurte fjellsidene rundt Sagvatnan og Kråkmofjellet, til de vakre kystområdene på Finnøya og Hamarøya. Det var områdene her ute som opptok min besøkstid i Hamarøy denne sommeren, og jeg kjørte først veien fra Innhavet ved E6 til Kjerkvika ytterst på Finnøya. Sommerdagen var varm og lå nydelig ut over landet, for å herme etter en kjent nordnorsk visesanger. Og utsikten mot fjellrekkene i Steigen og på Hamarøya var det heller ingenting å si på.
Morgen ved Tranøy fyr.
Fyrtårn og elg
Ved Tranøy lengst nord på Hamarøya ligger Tranøy fyr. Fyrstasjonen ble opprettet i 1864, med lykta på taket av fyrvokterboligen. I 1936 kom et 27 m høyt støpejernstårn, og fyret ble elektrifisert i 1959. Ti år senere kom den 270 m lange gangbrua fra Hamarøya over til Stangholmen, hvor fyrstasjonen ligger. Tranøy fyr ble automatisert i 1986, og avfolket fem år senere. Siden 1993 har det imidlertid vært drevet kafé og overnattingsvirksomhet på fyret. Hele stasjonen ble fredet som kulturminne i 1997.
Jeg besøkte Tranøy fyr en grytidlig morgen helt i slutten av juli, mens morgensola varmet både landskap og bygninger. Mange flotte fotomotiv fant veien til minnebrikken. Langs veien tilbake mot Presteid kom jeg dessuten ganske tett på flere elger, og noen av dem fikk jeg fotografert gjennom telelinsa. Det er lenge siden jeg har sett så mange innenfor et så kort tidsrom.
Elg på Hamarøya.
Videre
Planen videre var å ta ferga fra Skutvik sør på Hamarøya, og over til Svolvær i Lofoten. Den planen måtte justeres, da ferga viste seg å være innstilt på grunn av tekniske problemer. Da ble det å kjøre tilbake til E6 og Bognes, for derfra å ta ferga over til Lødingen. Derfra er veien kort til E10, som er fastlandsforbindelsen til Lofoten. Den turen kommer vi tilbake til i et senere innlegg.
Mektig landskap ved Åslivatnet, Hamarøya.
Se flere bilder fra denne turen
