Som tiåring kom jeg over en bok på biblioteket, en bok om Rago nasjonalpark. Bildene av gammel, forvridd furuskog og fosser over blankskurt fjell fascinerte meg sterkt. Det ble en drøm å oppleve dette landskapet, men det har aldri blitt noe av. Før nå.
Vill nasjonalpark
Rago nasjonalpark ble opprettet i 1971, og dekker et areal på 171 km². Det er dermed en av våre minste nasjonalparker, men den tar det igjen i et vilt og storslagent landskap. Den henger dessuten sammen med de svenske nasjonalparkene Padjelanta, Sarek og Stora Sjöfallet. Totalt blir det et sammenhengende villmarksområde på på mer enn 5400 km².
Vilt terreng ved Helligholet, Rago nasjonalpark.
Blankskurt fjell
Landskapet preges av mye blankskurt fjell, med fossende elver gjennom store kløfter og steinur med steinblokker store som hus. Terrenget er tungt å bevege seg i, til tross for tydelig merkede stier i sentrale deler av nasjonalparken. Storskogdalen er den mest brukte innfallsporten, og stien følger den grønne Nordfjordelva store deler av veien opp til Storskogvatnet, et av to store vann i området.
Det andre er Litlverivatnet, med den 200 m høye Litlverivassforsen like utenfor nasjonalparkgrensa. Det svenske ordet “fors” brukes i deler av Salten og indre Helgeland, i stedet for “foss”. Nordlige deler av verneområdet domineres av den isolerte Trolldalen, som går helt inn til svenskegrensen.
Litlverivassforsen stuper ned i Storskogdalen.
Min tur
Sist vinter bestemte jeg meg endelig for å besøke Rago, og planen ble lagt for en to-dagers tur helt inn til Trolldalen. Den 7. august var dagen kommet, men en svært dyster værmelding for neste dag tillot ikke den lange turen.
Det ble dermed en kortere runde, allikevel en tur anbefalt for to dager. Jeg måtte gjennomføre den på en, og ved halv åtte-tiden la jeg i vei fra Lakshol.
Kupert landskap i Rago nasjonalpark.
Langt og tungt
Det ble en lang og tung tur i det ville terrenget, men det fantastiske landskapet innfridde alle forventninger. Jeg fulgte merket sti hele veien, med ett unntak. En flott avstikker bort til kanten av Helligholet ga mange fine fotomotiver. Imidlertid fikk jeg problemer med å feste kamerahuset til stativet, det skapte noen utfordringer i forhold noe av fotograferingen.
Veien videre opp til Storskogvatnet var litt lettere, men derfra opp til platået ved Sølvskarvatnan var den kronglete og tung. Det gikk opp og ned i noenlunde samme høyde bort til Litlverivatnet, hvor stien krysser elva fra vatnet på spektakulært vis. Elva stuper nemlig ned i den før nevnte Litlverivassforsen, omtrent rett under brua. Her begynte kreftene mine å nærme seg uttømt, men jeg fikk samlet meg til å fotografere de fine motivene ovenfor fossen.
Ved Litlverivassforsen, Storskogdalen.
Etter dette var det jamt slutt på overskuddsenergi, og de siste tre timene var tankevirksomheten stort sett fokusert på dusj og pizza. Klokka halv ni var jeg endelig tilbake ved bilen, 13 timer etter start. Sårbeint og fryktelig sliten, men en stor naturopplevelse rikere.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 31.08.2016. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
