Den gamle vannveien fra Skien til Dalen er et viktig kulturminne, både lokalt og nasjonalt. Gjennom kanaler med 18 sluseanlegg løftes båttrafikken hele 72 m, og den 105 km lange reisen er vakker og variert.
Turistattraksjon
Telemarkskanalen er en av de viktigste turistattraksjonene i Telemark. Kanalen er vannveien fra Skien i Grenland til Dalen i Vest-Telemark, en strekning på 105 km.
Hele 18 sluseanlegg løfter båttrafikken tilsammen 72 m, og turen er som det står på nettsidene telemarkskanalen.no “en reise i natur og kultur, gjennom sluser og kanaler og over store vann der naturen stadig endrer seg.”
Sommer langs Telemarkskanalen.
Før kanalen
Topografien i Telemark er mildt sagt variert. Landskapet preges av til dels høye fjell med trange, skogkledte dalfører på kryss og tvers. Mange er fylt av store innsjøer som Nisser, Kviteseidvatn og Seljordsvatn, hvor bratt terreng dominerer langs strendene.
På 1800-tallet var det ganske uframkommelig langs landeveiene i fylket, kjøring av vogn med hjul var umulig mange steder. Derfor var de store sjøene viktige ferdselsårer lenge før Telemarkskanalen stod ferdig.
M/S Victoria passerer vakre Fjågesund.
Varehandel
Bøndene fra de øvre delene av Telemark solgte eller byttet produkter i Skien, og handlet nødvendige varer til sine egne husholdninger. For å frakte gods fra de indre delene av fylket måtte det lastes på hestevogner og kjerrer, og forbi elvestryk og fosser måtte folk ta bena fatt.
Da var det enklere å ferdes på de store vannene med båter og prammer, i alle fall frem til isen la seg. Men transporten stoppet ikke da heller. F.eks. ble brynestein fra Eidsborg fraktet over isen på Bandak med hest og slede.
Ved Strengen brygge nær Flåbygd, Nome.
Kanalen bygges
Telemarkskanalen består egentlig av to kanaler. Norsjø-Skienkanalen er den eldste av de to, og forbinder Norsjø og Heddalsvatnet med havet gjennom to sluseanlegg ved Løveid og Skien.
Denne delen ble bygget i perioden 1854-1861, og bidro til grunnlaget for Norsk Hydros produksjon av gjødsel på Rjukan og Notodden. Produktene ble fraktet på lektere over sjøene frem til jernbanen overtok.
Båtene sluses fremdeles manuelt, som her ved Hogga sluse.
Teknisk kulturminne
Den andre delen, Bandak-Norsjøkanalen, ble påbegynt i 1887 og stod ferdig fem år senere. Da hadde datidens anleggsarbeidere og ingeniører sprengt og murt seg opp gjennom vassdraget slik at båtene kunne nå helt inn til Dalen, 105 km fra Skien.
Denne strekningen av kanalen er ikke modernisert siden åpningen, og er i dag et fredet teknisk kulturminne.
Det er et imponerende byggverk med 14 sluser på en 17 km lang strekning mellom Ulefoss og Flåbygd, samtlige i Nome kommune. Det største sluseanlegget er Vrangfoss med fem slusekamre, det har en løftehøyde på 23 m.
På det meste jobbet rundt 500 mann på anlegget, og det aller meste av arbeidet ble utført med håndkraft.
Ved det imponerende sluseanlegget i Vrangfoss.
Lettere fløting og transport
Å lette tømmerfløtingen var en av hovedårsakene til at Telemarkskanalen ble bygget. Særlig ved Vrangfoss skapte fosser og stryk problemer.
Da kanalen stod ferdig kunne tømmeret fløtes mye lettere frem til Skien og havnene der, uten for mange skader. Persontransport og frakt av produkter som f.eks. brynestein gikk også mye raskere.
M/S Victoria i Eidsfoss sluse.
Telemarkskanalen idag
I dag er kanalen først og fremst en viktig turistdestinasjon for Telemark. De staselige båtene M/S Victoria, M/S Henrik Ibsen og M/S Telemarken går i rute langs kanalvassdraget, og frakter reisende mellom Skien og Dalen, sistnevnte mellom Akkerhaugen og Lunde.
Turister og lokalbefolkning bruker også kanalen som rekreasjonsområde, både med småbåter og kajakker. En nasjonal sykkelrute går også langs Telemarkskanalen, og sykkelritt arrangeres langs ruten hvert år.
Her er en bildeserie fra Bandak-Norsjøkanalen, nærmere bestemt den vakre strekningen mellom Fjågesund og Ulefoss.
M/S Victoria nærmer seg Ulefoss.
Kilder:
Telemarkskanalen, Visit Telemark (hentet 19.07.2018).
Se bildeserien fra Telemarkskanalen
Publisert 19.07.2018. Sist oppdatert 26.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
