Samisk folketro henger sammen med landskapet der urbefolkningen har levd og funnet sitt utkomme. Over hele Nordkalotten finnes spesielle steder og natur med tilknyttede sagn og myter. Et av dem ligger nær Kjæs ved Porsangerfjorden.

 

Den vide fjorden

Porsangerfjorden i Finnmark er Norges fjerde lengste fjord. Den strekker seg 123 km fra Sværholtklubben ytterst på Sværholthalvøya, til Brennelv innerst i fjorden. Like ved ligger Lakselv, kommunesenter i Porsanger. Fjorden er vid, og omgitt av fjell med rolige linjer. Toppene varierer mellom 300 og 700 m.o.h. Skogsvegetasjonen består stort sett av fjellbjørk med litt innslag av furu. I Stabbursdalen nasjonalpark på vestsiden av fjorden ligger verdens nordligste furuskog. Landskapet er åpent, men byr også på dramatikk og mye flott natur. Som i resten av Finnmark, er det også her knyttet samiske sagn og myter til mange steder i naturen.

 

Høstfarger ved Kjæs, Porsanger.

 

Samisk religion

Myter, trosforestillinger og ritualer har fra gammelt av vært utbredt blant samer i Norge, Sverige, Finland og Russland. Men mot slutten av 1600-tallet ble det satt igang en omfattende kristen misjonering. Dette førte til at det meste av tradisjonell samisk religion ble borte på 1700-tallet. Men noen myter, forestillinger og praksiser har til tross for dette overlevd frem til våre dager, ofte i sameksistens med et kristent livssyn. Nyåndelige miljøer har dessuten vist en økende interesse for samisk religiøsitet i de siste årene.

Sentralt i samisk religion var at ting i naturen ble oppfattet som besjelet av ånder eller guder. De kunne være usynlige, eller ha tatt bolig i naturobjekter som fjellformasjoner, steiner, trær eller annet. Det var også vanlig med menneskeskapte figurer, dette var såkalte hjelpeånder.

 

Ved Simaskaret nær Kjæs.

 

Noaider og sjamanisme

Et annet sentralt element i samisk religion var sjamanisme. En sjaman er en slags åndelig ekspert som besitter spesielle evner, og han ble brukt til å komme i kontakt med gude- og åndeverdenen. Den samiske sjamanen ble kalt noaide, og han kunne foreta sjelereiser til paradis eller dødsriket for å søke råd og veiledning fra avdøde eller gudene. Noaiden kunne også bidra til helbred av syke mennesker.

Ofring var et viktig rituale i samisk kultur. Til vanlig ofret man uten hjelp fra en noaide, da gjerne hjemme eller ute i naturen. Offeret ble tilpasset hva man ofret for og hvem man ofret til. Vanlige offer kunne være tran, fiskerester, kjøtt, blod eller metall og mynter. I spesielle situasjoner ofret man mer verdifulle ting, som reinsdyr eller hester. I slike tilfeller ble seremonien ledet av en noaide.

 

Fjellformasjon på stranda ved Simaskaret nær Kjæs.

 

Stallo

En viktig skikkelse i samisk folketro er Stallo, eller Stállu. Det er en mytisk figur som ofte opptrer i eventyr og sagn, og da særlig som to hovedtyper: Enten som et menneskeetende troll, eller som et gjenferd eller en demon utsendt av en noaide. I likhet med troll i tradisjonell norsk folketro, er Stalloer onde og sterkere enn menneskene. Men de er også dummere, og det gjelder ofte å lure dem.

 

Tare og rullestein ved Simaskaret nær Kjæs.

 

Simon fra Kjæs

Den vesle grenda Kjæs ligger på østsiden av Porsangerfjorden, drøyt ni mil fra Lakselv. Her går Kjæsdalen over til Laksefjorden, og nord for dalen ligger Sværholthalvøya. Det står ikke mange husene ved Kjæs, og flere er sikkert til fritidsbruk. Men de ser ut til å være noen få fastboende her.

Nord for grenda reiser Kjæsklubben seg, fjellet når 310 m.o.h. Det har en rund form, men ned mot fjorden er det bratte skrenter og stup, opprevet av kløfter og hyller. Her ligger Simaskaret, eller Simmaskoarra på samisk. Det kvænske navnet er Siepmaskárru. Skaret har navn etter Simon Kjæs, en noaide som etter et gammelt sagn hadde tilhold her. I en beskrivelse fra misjonæren Knud Leem i 1767 heter det at Simons rykte som trollmann hadde overlevd i generasjoner blant samene i området. Det var ikke så rart, for Simon skal ha ofret mennesker i Simaskaret.

 

Ved offerhula i Simaskaret, Porsangerfjorden.

 
I følge sagnet skal Simon Kjæs ha kunnet lokket til seg mennesker fra lang avstand, kun ved å joike. Han lokket til seg unge jenter, og ofret dem senere i ei mørk og dyster hule ved Simaskaret. Denne hula skal  være sammenrast, men det finnes nyere beskrivelser som forteller om beinrester i hula. Simon skal ha vært den mest kjente noaiden i Porsanger rundt 1700. Knud Leem beskriver fortellinger om at Simon har drept en stallo, men Knud betviler selv troen på stalloer.

 

Fjellformasjon ved Simaskaret nær Kjæs.

 

På tur til Simaskaret

Å komme seg til Simaskaret krever litt innsats. Kommer du fra Lakselv, må du først kjøre drøyt fire mil langs fv 98, frem til Børselv på østsiden av Porsangerfjorden. Derfra tar du inn på veien mot Veidnes, fv 8060. Denne følger du frem til Kjæs, omtrent 50 km fra Børselv. Du finner parkeringsmuligheter ved en grusvei på oversiden av grenda. Herfra må du ta beina fatt, og turen går først på grusveien ned mot de nordligste husene i Kjæs. Derfra bærer det nordover i fjæra langs fjorden.

Det er ikke langt å gå til Simaskaret, bare snaue 2 km fra hovedveien. Men de siste 400 metrene er en veritabel labyrint av trange kløfter, steinblokker og fjellformasjoner. Her må man tråkle seg forsiktig fram, men spesielt vanskelig er det ikke. I alle fall så lenge man finner den riktige veien. Det kan ta litt tid, men det er vel verdt turen.

 

Ved Simaskaret nær Kjæs.

 
Ved selve Simaskaret åpner det seg ei lita rullesteinsstrand, rundt 80 m lang. I nordenden reiser det seg en høy, loddrett fjellvegg som stopper videre ferdsel langs fjæra. Ei havgrotte gaper midt i veggen av lagdelt sandstein eller skifer. På stranda står flere fantastiske fjellformasjoner, og ovenfor ligger hula som skal ha vært noaidens offehule. Den danner to naturlige fjellspenn, og er prikken over i’en i dette geologiske underverket.

Jeg besøkte Simaskaret første gang tilbake i 2007, etter å ha lest om stedet i Arvid Sveens bok “Mytisk landskap”. Den inneholdt kun et svart/hvitt-bilde av offerhula, så jeg ble overveldet over alle de andre formasjonene jeg fant i Simaskaret. For dette er virkelig et eldorado for meg som landskapsfotograf, så jeg avla stedet en ny visitt på en reise i nord nå i september. Dette er finnmarksnaturen på sitt aller beste.

 

Gammelt båtvrak ved Brenna, Porsangerfjorden.

 

Kilder:
Arvid Sveen – Mytisk Landskap, Orkana Forlag 2003.
Margrethe Løøv – Samisk religion, religion.no 2012.

 

Se flere bilder fra denne turen

 

Kategorier: GeologiNaturlandskap