Stetinden. Noen insisterer på at navnet er Stetind. “The ugliest mountain I ever saw” var briten William Cecil Slingsbys beskrivelse. I våre dager er tinden kåret til Norges nasjonalfjell. Vi tar turen helt opp. Nesten.
Gudenes ambolt
Stetinden ligger ved Stefjorden, en østlig arm av Tysfjorden i Nordland. Skjønt “ligger”, det er vel ikke mange fjell som “står” mer enn Stetinden. Den reiser seg med stupbratte, blankskurte sva fra vannflata og helt opp til den flate toppen 1391 meter høyere.
“Gigant, majestet, helvedeshorn. En ambolt hvorpaa gudene kan hamre.” proklamerte filosofen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe i turistforeningens årbok for 1937. 65 år senere kåret Reiseradioens lyttere Stetinden til Norges nasjonalfjell, foran bl.a. Galdhøpiggen og Dovrefjell.
Tidligere Tysfjord kommune ble fra 2020 delt mellom Hamarøy og Narvik kommuner, slik at Stetinden nå hører til sistnevnte. Fjellet er et landemerke for kommunen, og hele regionen. Det tiltrekker seg fjellklatrere og turister fra hele verden.
Stetinden ruver over Tysfjord-landskapet.
Førstebestigningen
Stetinden ble forsøkt besteget flere ganger mot slutten av 1800-tallet. Den danske fjellklatreren Carl Hall gjorde et forsøk i 1889, men klarte ikke å forsere den smale eggen mot toppen. Han bygget imidlertid en varde på fortoppen, 1314 m.o.h. Denne toppen bærer idag hans navn.
Midt på eggen blokkerer en loddrett fjellformasjon kalt “Mysosten” videre passasje. Den stoppet også briten William Cecil Slingsby i 1904. Ikke før i 1910 fikk Stetindens toppflate besøk av mennesker for første gang.
Den 30. juli klarte fjellklatrerne Carl Wilhelm Rubenson, Ferdinand Schjelderup og Alf B. Bryn å nå toppen. De rundet “Mysosten” på utsiden mot den enorme fjellveggen under, i det som i ettertida er kalt “de ti forbitrede fingertak”. I dag bestiges fjellet av klatrere fra fjern og nær, og det tilbys føring for fjellvante fotturister.
Nærmere toppen ved Svartvatnet.
Bare nesten?
Artikkelens tittel gir kanskje inntrykk av et mislykket prosjekt. Men slik er det ikke. Min plan har hele tiden vært å gå til Halls fortopp på 1314 m.o.h., og stoppe der. Det siste stykket krever, som mange nå vil ha forstått, klatring med sikring.
Det har jeg verken utstyr eller kunnskap nok til å begi meg ut på alene. Jeg har dessuten erfaring med at de høyeste toppene sjelden gir de beste fotomotivene, som oftest er min motivasjon for slike turer.
Det finnes sikkert unntak, der man får flotte bilder fra høyeste punkt, men i tilfellet Stetinden tror jeg de råeste motivene ligger langs eggen nær Halls fortopp.
I fjellbjørkeskogen under Stetinden.
Gjennom fjellskogen
Som de fleste som bestiger Stetinden, startet også jeg nede ved Stefjorden. Rasteplassen ved fylkesveien ligger bare få meter over vannflaten, og det betyr at herfra venter over 1300 høydemeter på den som forsøker seg på turen.
Jeg begynte å gå ca kl 7.30 på morgenen, og allerede da var temperaturen på godt over 20 grader. Heldigvis fikk jeg gå i skyggen det meste av oppstigningen, og som vanlig undret jeg meg på at så mange venter til sola steiker nede i liene før de starter sin tur.
Det plaget imidlertid ikke meg å vandre opp gjennom den glisne fjellbjørkeskogen alene, tvert imot. Det var en fin opplevelse, og lettere enn jeg hadde trodd til tross for at svetten rant.
Solskinn over Presttinden ved Svartvatnet.
Fremme ved Svartvatnet
Jeg fotograferte turen opp i beste Lars Monsen-stil, med å fly frem og tilbake mellom posering og kamerastativ. Skal det bli en god turhistorie, må man jo være på tur i bildene også.
Etter drøye to timers vandring i motbakke var jeg oppe ved det dramatiske Svartvatnet. Det ligger på 728 m.o.h., noe som betød at jeg hadde forsert over halvparten av denne turens høydemetere.
Selve vatnet er klart og grønt, og for så vidt idyllisk nok. Men det er omgitt av stupbratte fjell og store steinurer. I østenden reiser Presttinden seg med loddrette sva, og snur man seg 90 grader mot venstre blir utsikten omtrent den samme. Der ser man rett i Stetindens enorme sørvegg.
Bratt fjell ved Stetinden.
Opp, opp, opp
Ved Svartvatnet er det slutt på “kosevandringen”, om man nå kan kalle det det. Her begynner nemlig den bratteste delen av oppstigningen.
Over 400 stupbratte høydemeter må forseres om man skal nå opp til det skrånende topplatået på Halls fortopp. Det er løs grus, steinur og klyving over bergnabber både her og der.
Det var knusktørt når jeg slet meg opp, men jeg vil tro at enkelte steder kan bli litt utfordrende i vått vær. Det er temmelig bratt mange steder langs ruta.
Utsikt fra Stetinden mot Efjorden og Kopptinden.
Men jeg fikk karet meg opp uten særlige problemer, jeg oppfattet ikke klyvingen som utsatt noe sted. Så gjenstod bare vel 100 høydemeter på topplatået, som virket som ganske flate i forhold til bratthenget jeg nettopp hadde gått opp.
Jeg tar en hvil på en stein før jeg begynner på den siste bakken, og da kommer et kvinnemenneske opp fra bratthenget. Hun er litt yngre enn meg, og sikkert mye sprekere.
Hun ser på min 50-årige, slitne og halvkorpulente skikkelse, og uttaler på klingende Oslo-dialekt: “Jeg synes det er så fint at du gjør dette.” Ja ja, hun ble vel overrasket over å se en av min type kare seg helt opp hit.
Ved varden på Halls fortopp, 1314 m.o.h.
Ved Halls fortopp
Jeg forserte etter hvert de siste meterne, så stod jeg plutselig der, ved varden på Halls fortopp. Synet som møter en der må være noe av det mest brutale og spektakulære fjell-Norge kan oppvise.
Den makeløse Stetinden ruver som et tårn fra Ringenes Herre, og styrter ned med enorme, stupbratte og glattskurte sva.
Noen steder når de nesten helt ned til saltvannet i Stefjorden. Det er et naturens mesterverk man har foran seg.
Den mektige Stetinden.
“Ste” betyr ambolt, og “gudenes ambolt” gir absolutt mening når man står her og ser mot tinden. Og nettopp derfor ville jeg akkurat hit.
Her ser man tinden på sitt mest dramatiske, og da blir det å nå selve toppen mindre interessant. Man ser jo ikke toppen når man står på den.
Så jeg vinket farvel til klatrelaget som akkurat forlot fortoppen for å gå i tau bortover eggen, forsere “Mysosten”, og klyve de siste meterne til topps. Helt sikkert en flott opplevelse, det og. Men jeg ga meg i kast med mitt.
På eggen ved Stetinden.
Ut på eggen
Fra Halls fortopp går som nevnt en smal egg mot selve Stetinden. De første meterne kan man enkelt spasere på ca én meter bredt og flatt fjell. Det er i alle fall enkelt om man ikke lider av høydeskrekk. Men i så tilfelle er ikke Stetinden noe egnet turmål.
Etter ca 25 meter kuttes eggen tvert av med en halvannen meter høy ende, og en takmøne-lignende formasjon fortsetter bortover mot en bratt hammer. Her var stedet jeg kunne få tatt bildet jeg hadde sett for meg, sittende skrevs over eggen med den store “ambolten” i bakgrunnen.
Jeg rigget kameraet med mottaker for fjernkontroll på stativet, justerte det til et lavt tyngdepunkt, og plasserte hele riggen ytterst på den flate delen av eggen.
Så akte jeg meg forsiktig ut på “takmønet”, og løftet meg bortover på hendene med et bein i hver dal. Det var ikke vanskelig, men en luftig opplevelse var det jo. Her gjelder forresten bare én regel: Ikke fall mot høyre!
Presttinden er naboen til Stetinden.
Nedtur
Etter å ha fotografert det jeg fant interessant, satte jeg med ned og bare nøt det mektige panoramaet en stund. Men det var snart tid for å starte på turen ned igjen. Om det var tungt å gå opp, var det dessverre liten trøst å finne i nedstigningen. Det bratte terrenget gjør at det blir like tungt.
I tillegg stekte sola nå rett inn i fjellsiden, og varmen var ganske påtagelig. På toppen hadde det blåst ganske friskt, men her var jeg i le for vinden igjen. Det ble ikke så mange bilder fra turen ned, men et flott utsiktspunkt mot Presttinden tok jeg meg tid til å forevige.
Nede ved Svartvatnet ble det også en pause med litt mer fotografering, før den siste vandringen gikk ned gjennom fjellbjørkeskogen i Storelvdalen. Det var en ganske utmattet fotograf som tasset over rasteplassen nede ved fjorden, 10 timer etter starten. Men denne turopplevelsen vil sitte i minnet ganske så lenge.
Stetinden fra Stefjorden.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 06.09.2018. Sist oppdatert 21.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
