Gudenes ambolt

Stetinden ligger ved Stefjorden, en østlig arm av Tysfjorden i Nordland. Skjønt “ligger”, det er vel ikke mange fjell som “står” mer enn Stetinden. Den reiser seg med stupbratte, blankskurte sva fra vannflata og helt opp til den flate toppen 1391 meter høyere. “Gigant, majestet, helvedeshorn. En ambolt hvorpaa gudene kan hamre.” proklamerte filosofen og fjellklatreren Peter Wessel Zapffe i turistforeningens årbok for 1937. 65 år senere kåret Reiseradioens lyttere Stetinden til Norges nasjonalfjell, foran bl.a. Galdhøpiggen og Dovrefjell.

 

Stetinden ruver over Tysfjord-landskapet.

 

Førstebestigningen

Stetinden ble forsøkt besteget flere ganger mot slutten av 1800-tallet. Den danske fjellklatreren Carl Hall gjorde et forsøk i 1889, men klarte ikke å forsere den smale eggen mot toppen. Han bygget imidlertid en varde på fortoppen, 1314 m.o.h. Denne toppen bærer idag hans navn.

Midt på eggen blokkerer en loddrett fjellformasjon kalt “Mysosten” videre passasje. Den stoppet også briten William Cecil Slingsby i 1904. Ikke før i 1910 fikk Stetindens toppflate besøk av mennesker for første gang. Den 30. juli klarte fjellklatrerne Carl Wilhelm Rubenson, Ferdinand Schjelderup og Alf B. Bryn å nå toppen. De rundet “Mysosten” på utsiden mot den enorme fjellveggen under, i det som i ettertida er kalt “de ti forbitrede fingertak”. I dag bestiges fjellet av klatrere fra fjern og nær, og det tilbys føring for fjellvante fotturister.

 

Nærmere toppen ved Svartvatnet.

 

Bare nesten?

Artikkelens tittel gir kanskje inntrykk av et mislykket prosjekt. Men slik er det ikke. Min plan var hele tiden å gå til Halls fortopp, og stoppe der. Det siste stykket krever, som mange nå vil ha forstått, klatring med sikring. Det har jeg hverken utstyr eller kunnskap til å begi meg ut på alene. Jeg har dessuten erfaring med at de høyeste toppene sjelden gir de beste fotomotivene. Det finnes sikkert unntak, men i dette tilfellet er jeg temmelig sikker på det motsatte.

 

I fjellbjørkeskogen under Stetinden.

 

Gjennom fjellskogen

Som de fleste som bestiger Stetinden, startet også jeg nede ved Stefjorden. Rasteplassen ved fylkesveien ligger bare få meter over vannflaten, og det betyr at herfra venter over 1300 høydemeter på den som forsøker seg på turen. Jeg begynte å gå ca kl 7.30 på morgenen, og allerede da var temperaturen på godt over 20 grader. Heldigvis fikk jeg gå i skyggen det meste av oppstigningen, og som vanlig undret jeg meg på at så mange venter til sola steiker nede i liene før de starter sin tur. Men det plaget meg ikke å vandre opp gjennom den glisne fjellbjørkeskogen alene, tvert imot. Det var en fin opplevelse, og lettere enn jeg hadde trodd til tross for at svetten rant.

 

Solskinn over Presttinden ved Svartvatnet.

 

Fremme ved Svartvatnet

Jeg fotograferte turen opp i beste Lars Monsen-stil, med å fly frem og tilbake mellom posering og kamerastativ. Skal det bli en god turhistorie, må man jo være på tur i bildene også. Etter drøye to timer var jeg oppe ved det dramatiske Svartvatnet. Selve vatnet er klart og grønt, og forsåvidt idyllisk nok. Men det er omgitt av stupbratte fjell og store steinurer. I østenden reiser Presttinden seg med loddrette sva, og snur man seg 90 grader mot venstre blir utsikten omtrent den samme. Der venter Stetinden med enda mer dramatikk.

 

Bratt fjell ved Stetinden.

 

Opp, opp, opp

Ved Svartvatnet er det slutt på kosevandringen, om man kan kalle det det. Her begynner den bratteste delen av oppstigningen. 450 stupbratte høydemeter må forseres om man skal nå til topps, og det er løs grus, steinur og klyving over bergnabber både her og der. Det var knusktørt når jeg slet meg opp, men jeg vil tro at enkelte steder kan bli vel utfordrende i vått vær. Men jeg fikk karet meg opp uten særlige problemer, jeg oppfattet ikke klyvingen som utsatt noe sted. Så gjenstod bare 100 høydemeter, som virket som ganske flate i forhold til bratthenget jeg nettopp hadde gått opp.

 

Ved varden på Halls fortopp, 1314 m.o.h.

 

Ved Halls fortopp

Så stod jeg plutselig der, ved varden på Halls fortopp. Synet som møter en der må være noe av det mest brutale og spektakulære fjell-Norge kan oppvise. Den makeløse Stetinden styrter ned med enorme, stupbratte og glattskurte sva. Noen steder når de nesten helt ned til saltvannet i Stefjorden. Ste betyr ambolt, og “gudenes ambolt” gir absolutt mening når man står her. Og nettopp derfor ville jeg akkurat hit. Her ser man tinden på sitt mest dramatiske, og da blir det å nå selve toppen mindre interessant. Man ser jo ikke toppen når man står på den. Så jeg vinket farvel til klatrelaget som akkurat forlot fortoppen for å gå i tau bortover eggen, forsere “Mysosten”, og klyve de siste metrene til topps. Helt sikkert en flott opplevelse, det og. Men jeg ga meg i kast med mitt.

 

På eggen ved Stetinden.

 

Ut på eggen

Fra Halls fortopp går som sagt en smal egg mot selve Stetinden. De første meterne kan man enkelt spasere på ca én meter bredt og flatt fjell. Det er i alle fall enkelt om man ikke lider av høydeskrekk. Men i så tilfelle er ikke Stetinden et sted å være uansett.

Etter ca 25 meter kuttes eggen tvert av med en halvannen meter høy ende, og en takmøne-lignende formasjon fortsetter bortover mot en bratt hammer. Her var stedet jeg kunne få tatt bildet jeg hadde sett for meg, sittende skrevs over eggen med den store “ambolten” i bakgrunnen. Jeg rigget kameraet med mottaker for fjernkontroll på stativet, justerte det til et lavt tyngdepunkt, og plasserte hele riggen ytterst på den flate delen av eggen. Så akte jeg meg forsiktig ut på “takmønet”, og løftet meg bortover på hendene med et bein i hver dal. Det var ikke vanskelig, men en luftig opplevelse var det jo. Her gjelder forresten bare én regel: Ikke fall mot høyre!

 

Presttinden er naboen til Stetinden.

 

Nedtur

Etter å ha fotografert det jeg fant interessant, var det tid for å starte på turen ned igjen. Om det var tungt å gå opp, var det dessverre liten trøst å finne i nedstigningen. Det bratte terrenget gjør at det blir like tungt. I tillegg stekte sola nå rett inn i fjellsiden, og varmen var ganske påtagelig. På toppen hadde det blåst ganske friskt, men her var jeg i le for vinden igjen. Det ble ikke så mange bilder fra turen ned, men et flott utsiktspunkt mot Presttinden fant jeg. Nede ved Svartvatnet ble det også en pause med litt mer fotografering, før den siste vandringen gikk ned gjennom fjellbjørkeskogen i Storelvdalen. Det var en ganske utmattet fotograf som tasset over rasteplassen nede ved fjorden, 10 timer etter starten. Men denne turopplevelsen vil sitte i minnet ganske så lenge.

 

Stetinden fra Stefjorden.

 

Se flere bilder fra denne turen