Porsangerfjorden ligger svær og bred mellom Porsangerhalvøya og Sværholthalvøya i Finnmark. Det er åpnet og nakent landskap som møter den som tar turen langs fjorden. Vinterstid forsterkes inntrykket av ødemark, men det lave vinterlyset varmer.
Mot Magerøya
Etter en strålende dag på Sørøya, var jeg tilbake på hotellet i Alta. Med en hel dag igjen på turen, var neste dags plan å kjøre så langt nord man kommer med bil her i landet: Til Nordkapp. Når har de vel noen kilometer bilvei på Svalbard når jeg tenker etter, men det er ikke bare å kjøre dit.
Det lå uansett an til en temmelig kald opplevelse i Finnmarksnaturen, for den sterke fralandsvinden på kysten hadde tatt seg opp igjen.
Meteorologene meldte stiv kuling på Magerøya, som det for så vidt hadde blåst der siden jeg ankom Finnmark. Men skulle det bli noen brukbare vinterbilder fra dette fylket, nyttet det ikke å la seg skremme av litt vind og kulde. Det bare er sånn, sa en kjent værmelder. Eller var det Trond Kirkvaag?
Vintermorgen på Repvågstranda ved Porsangerfjorden.
Snøføyke og vinterlys
Opp om morran må man i alle fall, skal det bli noe bildene man drømmer om. Det bar i alle fall grytidlig avgårde fra Alta.
Jeg måtte nok en gang over det værharde Sennalandet, og snøføyka hadde ikke dempet seg nevneverdig fra dagene før. Men det gikk bra denne gangen også, og dagen var i ferd med å gry da jeg kom fram til den både lange og brede Porsangerfjorden.
Og der kom jammen vinterlyset jeg hadde håpet på også. Litt skyer her og der skapte noen temmelig intense farger og lyseffekter over det øde vinterlandskapet da sola krøp over den vide horisonten.
Selv om det blåste hardt mange steder, var det fullt mulig å finnes le for den verste vinden. Men ikke over alt, så da ble det å bruke kroppen som vindskjerm for kameraet.
Vinterlys nær Veidnes ved Sarnesfjorden, Magerøya.
Jeg tok bilder flere steder langs fjorden, både ved Nordmannset, Smørfjorden og Repvågstranda. Men det var først ved Sarnesfjorden på Magerøya at det virkelig fargerike vinterlyset dukket opp. Bak Veidneset glødet himmelen over et isblått landskap, det var et særdeles vakkert syn.
Etter hvert ble det lyst nok til å droppe stativet. Det ble flere stopp langs fjorden frem til Honningsvåg, og enda flere vinterbilder fra Finnmark ble lagt til minnebrikken.
Nå var det ikke så mange kilometerne igjen til målet, men de som gjenstod lå svært værhardt til. Kolonnekjøring ventet på den siste strekningen ut til Nordkapp.
Iskald vinterkveld i Fløytvika ved Porsangerfjorden.
Kolonnekjøring mot Nordkapp
Etter en fin tur langs Porsangerfjorden var jeg vel fremme i Honningsvåg på Magerøya. Nå gjenstod bare snaue tre mil ut til Nordkapp-platået. Men i den harde vinden som blåste langs hele Finnmarkskysten, var det innført kolonnekjøring fra Skarsvåg-krysset og frem til målet.
Den første kolonnen gikk klokka 11, så jeg hadde litt tid til rådighet. Det ble dermed en sving innom de fargerike fiskeværene Kamøyvær og Skarsvåg, sistnevnte er verdens nordligste. Herfra er det bare 14 km igjen til Nordkapp.
Kolonnekjøring på E69 nær Nordkapp.
Ved kolonne-oppstillingen i Skarsvågkrysset kom en gjeng med italienere på scootere, fulgt av flere store bobiler. Det så ut som de laget en eller annen dokumentarfilm, idet scooterkjørerne var fulgt av flere kameramenn.
Brøytebilsjåføren så imidlertid ikke ut til å være særlig imponert, for bobilene var nok ikke så godt egnet på den værharde veistrekningen. Men etter litt plunder, kom alle avgårde.
Iskald vind feier mot Nordkapp-platået på Magerøya.
På Nordkapp-platået
Kolonnekjøringen gikk smertefritt unna på 10-15 minutter, så var vi fremme på Nordkapp hele gjengen. Nordmenn på besøk i denne årstida hørte nok til sjeldenhetene, i alle fall ifølge mannen ved bomstasjonen. Men jeg hadde andre ting å tenke på, nå gjaldt det å utnytte tida før kolonnen kjørte tilbake.
Jeg regnet ikke med å bruke all verdens tid, men ville ha med meg de klassiske Nordkapp-motivene i vinterdrakt. Det ble en temmelig kald opplevelse. Det var rundt åtte minusgrader, men vinden var oppe i kuling styrke, så effekten ble deretter.
Jeg ville også sjekke ut utstillingene og panoramafilmen inne i Nordkapphallen, hvor det var adskillig varmere. Jeg rakk alt sammen på halvannen time, og kunne kjøre tilbake ved første mulige kolonne.
Vinterlys på Nordkapp.
Avstikker til Gjesvær.
Det var enda en stund til mørket falt på, så jeg hadde planlagt et besøk i Gjesvær. Det ligger en fattig kilometer lengre sør enn Skarsvåg, men på vestsiden av Magerøya.
Utenfor fiskeværet ligger vi Gjesværstappan, som er store fuglefjell med et yrende liv i sommerhalvåret. Nå lå de nok temmelig forlatt, men glødet oransje i det synkende sollyset.
Vinterstemning i Gjesvær, Magerøya.
Det var ikke spesielt vanskelig å finne fotomotiver her ute, men sola gikk ned da jeg kjørte tilbake over viddelandslandskapet inne på den store øya. En lilla himmel sørget etterhvert for enda flere fargerike vinterbilder til samlinga, før turen gikk tilbake langs Porsangerfjorden.
Den kjøreturen ble ekstra hyggelig av å høre på radiosendingen fra vinter-OL i Sør-Korea, hvor Maren Lundby ble olympisk mester etter et spennende hopprenn. Med det var dagene i Finnmark over for denne gangen, men jeg gleder meg allerede til neste besøk i denne fascinerende naturen.
På vei over Magerøya, Finnmark.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 11.03.2018. Sist oppdatert 21.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
