Finnmarksvidda er kanskje det nærmeste vi kommer et “uendelig” naturlandskap i Norge. Nesten tre ganger Hardangerviddas størrelse brer den seg over det meste av indre Finnmark. Vi har kjørt bil over vidda i iskaldt vintervær.
Den store vidda
Finnmarksvidda er det aller største viddelandskapet i Norge. Den dekker mer enn 22000 km², som vil si det aller meste av de indre strøkene av Finnmark. Finnmarksvidda er med andre ord nesten tre ganger større enn Hardangervidda, som dekker ca 8000 km².
Mellom ytterpunktene er det over 330 km, det gjelder både nord/sør, og øst/vest. Finnmarksvidda utgjør over halvparten av viddelandskap i Norge, og dekker 20% av vårt gjenværende frie naturareal.
Størstedelen av landskapet på Finnmarksvidda består av et bølgende fjellplatå i 300-500 meters høyde over havet. Terrenget veksler her mellom dalsenkninger med fjellbjørkeskog, myrer og vann, og høydedrag med snaufjell.
Vinterskog ved Cahppesjávri, Finnmarkvidda.
I nord hever terrenget seg i de såkalte Gaissane (etter “gáissa”, et av mange nordsamiske ord for fjelltopp). Fjellene skiller det bølgende viddelandskapet fra Porsangen og Laksefjorden. De høyeste toppene når opp i 1000-1100 m.o.h.
Finnmarksvidda er Norges kaldeste område. Den kaldeste temperaturen målt i Norge er -51,4°C, og ble registrert den 1. januar 1886 i Karasjok. Å ferdes over vidda om vinteren krever med andre ord at man har bekledning og utstyr som tåler sterk kulde.
Det er viktig å huske varme klær selv når man skal kjøre bil over Finnmarksvidda. Veien er til tider lite trafikkert, og en motorstopp eller annet uhell kan fort blir farlig om været er iskaldt.
Ved E45 nær Cahppesjávri, Finnmarkvidda.
I vidstrakte Kautokeino
I slutten av februar hadde jeg et fotooppdrag ved Tana bru, og turen gikk med bil fra Alta over Finnmarksvidda. Jeg valgte E45 mot Kautokeino, og startet turen tidlig på morgenen. Værmeldingen varslet svært kalde temperaturer, ned mot 30 minusgrader. Det skulle borge for gnistrende forhold for vinterfoto oppe på vidda.
Kautokeino har det største arealet av alle landets 356 kommuner. Hele 9707 km² har de snaue 3000 innbyggerne å boltre seg på. Kommunen er sammen med naboen Karasjok et kjerneområde for samisk språk og kultur i Norge.
E45 er transportnerven gjennom dagens Kautokeino. Veien kan kjøres fra Alta og helt til enden på Sicilia i Italia, etter 5190 kilometers ferd. Men vi skal holde oss trygt innenfor Norges grenser. Etter drøyt fem mils kjøring fra Alta passeres Suolovuopmi, et viktig kulturminne på denne strekningen.
Fjellbjørkeskog nær Suolovuopmi, Finnmarksvidda.
Fjellstuene på Finnmarksvidda
Fjellstuene på Finnmarksvidda ble etablert av staten. Begrunnelsen lå i at offentlige representanter som prest, lensmann og lege skulle ha tilgang på overnatting når de måtte på reise over vidda i embeds medfør.
Fjellstuene ble plassert langs eldgamle ferdselsveier, og slik at dagsetappene ble på rundt tre mil. Det tok tid å vandre til fots, eller kjøre med hest og kjerre. Reinsdyr med slede var også mye brukt som transportmiddel.
Behovet for overnattingssteder i indre Finnmark meldte seg da postvesen og fogd måtte ut på reisefot. I 1799 ble fjellpostruta mellom Hammerfest og Haparanda etablert som vinterrute, og det oppstod etter hvert behov for rasteplasser.
Kald vegg ved Suolovuopmi, Finnmarksvidda.
Suolovuopmi Fjellstue ble etablert i 1843, som den første i Finnmark. Den ligger der dagens E45 møter den gamle ferdselsruta over fjellet Beaskádas.
Fjellstua har vært i drift helt siden etableringen, men ble brent under den tyske tilbaketrekningen fra Finnmark i 1944. Bygningene ble gjenreist like etter krigen, og lite har endret seg siden. Derfor har fjellstua også en historisk betydning.
I gamle dager forpliktet oppsitterne ved fjellstuene seg til å være tilgjengelige døgnet rundt, året rundt. I en kontrakt fra 1874 står det f.eks. skrevet følgende:
”Oppsitteren pligter til hvilken som helst tid er tilstede for at kunne modtage og forpleie de reisende. Han pligter til hvilken som helst tid af døgnet paa givet tegn at aabne huset for hvilken som helst reisende”.
Morgen ved Kautokeinoelva, Finnmarksvidda.
Langs Alta-Kautokeinovassdraget
Altaelva er 240 km lang, og med det Norges tiende lengste elv. Den er den tredje største elva i Finnmark, etter Tana og Pasvikelva. Vassdraget har sine kilder i noen små vann helt inne ved grensen mot Finland, og det vokser seg gradvis større på sin vei ut mot utløpet i Altafjorden.
På 1980-tallet var vassdraget gjenstand for en svært omstridt kraftutbygging. Elva ble demmet opp ovenfor Sautso, en mektig canyon som er viden kjent for sin monumentale natur. Opprinnelige planer ville ha medført neddemming av den samiske bygda Masi, men den sterke motstanden mot utbyggingen førte til en nedskalering av vannmagasinet i Virdnejávri.
Altaelva, som vassdraget heter nedenfor magasinet, er kjent som en av Norges beste lakseelver. Det bidro sterkt til motstanden mot utbygging, og demonstranter blokkerte anleggsveien i flere uker.
En omfattende politiaksjon måtte til for å fjerne demonstrantene. Alta-saken satte natur- og miljøvern høyere på den politiske agendaen, og slik har det vært siden, selv om mange vil ha det enda høyere.
E45 møter Alta-Kautokeinovassdraget ved Masi, som ligger langt inne på vidda. Herfra heter det Kautokeinoelva helt opp til kildene ved finskegrensa.
Morgen ved Nieidagorzi i Kautokeinoelva, Finnmarksvidda.
Morgen ved Pikefossen
Sola kryper over horisonten, og fargelegger en noe slørete himmel da jeg suser langs veien mot Kautokeino. Den er vindstille, og den bitende kulda fryser all luftfuktighet. Det glitrer av bittesmå iskrystaller i lufta, og bjørkeskogen er dekket av et tykt lag med rim. Det er så vakkert som det blir vinterstid på Finnmarksvidda.
Jeg passerer Nieidagorži, eller Pikefossen på norsk. Den ligger snaut to mil sør for Masi, og er ca 8 meter høy.
Ved stor vannføring er den nok et mektig syn, men nå har kulda skapt et isslott i fossen, og den er mer dempet. Frostrøyken blinker i den bleke morgensola. Det er laget en flott rasteplass ved fossen, og jeg bruker drone for å fotografere den storslagne landskapet.
Navnet på fossen har forresten sitt opphav i et gammelt sagn om ei tjenestejente som skulle passe på en reinflokk. I et forrykende uvær ville flokken krysse elva på dårlig is like ovenfor fossen, og jenta klarte ikke å stoppe dyrene. De gikk gjennom isen, og hele flokken druknet.
Da reineieren kom og fikk høre om ulykken, ble han så sint at han puttet jenta i ei tønne, og kastet den i fossen. Men hun overlevde, og fløt med tønna helt ned til Altafjorden, der hun ble funnet.
Ved Suossjávri, Finnmarksvidda.
Mot Karasjok
Ved Gievdneguoika forlater vi E45, og tar inn østover på rv 92 mot Karasjok. Vi passerer den vesle grenda Láhpoluoppal, og fire mil fra veikrysset på vidda kommer vi til Suossjávri. Her ligger enda en av de gamle fjellstuene, og den lille grenda har også et lite kapell fra 1968. Det har 75 sitteplasser.
Fra Suossjávri følger veien elva Iesjohka, og ved Jergul kommer vi ned i et noe mer markert dalføre. Her ligger enda en av de gamle fjellstuene, og skogen har fått innslag av furu mellom fjellbjørketrærne.
Ved Iešjohka, Finnmarksvidda.
Ved Ássebákti møter Iesjohka Karásjohka, og ei mil lenger ned langs elva kommer vi til Karasjok. Det er administrasjonssenteret i Karasjok kommune. Selv om arealet “bare” er litt over halvparten av Kautokeinos, er Karasjok allikevel Norges nest største kommune med 5452 km².
Kommunen dekker mye av den østlige delen av Finnmarksvidda. Rundt 2700 mennesker bor i Karasjok, de fleste i bygda med samme navn.
Karasjok fikk neppe fast bosetning før på begynnelsen av 1700-tallet. Før den tid ble vidda mest brukt av nomadiske veide- og reindriftsfolk. Men i dag er Karasjok et kraftsentrum i samisk kultur- og samfunnsliv.
Flere sentrale samiske institusjoner er lokalisert her, som Sametinget, De Samiske Samlinger (museum for samisk kultur), Samisk videregående skole, NRK Sápmi, og et stort samisk spesialbibliotek.
Kveld ved Sametinget i Karasjok.
Langs Tana
I Karasjok møter vi E6, og den blir vår vei på resten av turen over Finnmarksvidda. Ei drøy mil øst for tettstedet løper Karásjohka sammen med Anárjohka, og blir til Tanaelva. Den er Norges nest lengste elv med 361 km når vi regner med Karásjohka.
Tana er varig vernet, og et av våre beste laksevassdrag. Elva danner også grense mot Finland, og vi følger den det aller meste av den 180 km lange strekningen fra Karasjok til Tana bru.
Veien passerer spredt bebyggelse og små grender ned gjennom det åpne dalføret, men mye er også ødemark uten andre menneskelige inngrep enn veien og en kraftlinje. Vi kommer etter noen mils kjøring inn i Tana kommune, som også har en betydelig utstrekning. Kommunen rommer over 3800 km² med både vidde- og kystnatur. Snaut 2900 mennesker finner sitt utkomme her.
Tanaelva nær Øvre Bievra, Tana.
Kommunesenteret er Tana bru, eller Deanusaldi som det heter på samisk. Stedet er et viktig knutepunkt der E6 krysser Tanaelva, og veien går videre mot Vadsø og Kirkenes. Fylkesvei 890 fører ut til kysten i Berlevåg og Båtsfjord, mens fv 98 tar deg vestover mot Laksefjorden og Porsanger.
Tana bru er endestasjon for denne turen over Finnmarksvidda, for her ligger målet for mitt fotooppdrag: Den nye brua over Tana. Den ble åpnet for trafikk i september 2020, og har blitt et landemerke i Øst-Finnmark. Den har et elegant arkitektonisk uttrykk, og belysningen vant Norsk Lyspris i 2021.
Kveld ved Tana bru.
Kilder:
Svein Askheim: Finnmarksvidda, Store Norske Leksikon 2020 (hentet 09.03.2022).
Suolovuopmi Fjellstues historie, suolovupmi.no (hentet 10.03.2022).
Svein Askheim: Altaelva, Store Norske Leksikon 2020 (hentet 10.03.2022).
Pikefossen, Wikipedia (hentet 10.03.2022).
Dalfest, Askheim: Karasjok, Store Norske Leksikon 2020 (hentet 10.03.2022).
Svein Askheim: Tanaelva, Store Norske Leksikon 2020 (hentet 10.03.2022).
Svein Askheim: Tana, Store Norske Leksikon 2020 (hentet 10.03.2022).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.03.2022. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
