Vi skal ut på tur i skikkelig vestlandsnatur. Det betyr som regel bratte oppstigninger, og denne turen er ikke noe unntak. Faktisk er turen opp Lundaskaret i Jølster blant de bratteste T-merkede rutene i landet.
Erketypisk Vestland
Et turmål jeg har hatt på gjøre-lista en lang stund, er å oppleve den makeløse utsikten ved Lundabreen i Jølster. Den henger høyt oppe i fjellet over den grønne Kjøsnesfjorden i Jølstravatnet, i et landskap som garantert tar pusten fra de aller fleste. Bokstavelig talt.
For dette er erketypisk Vestlandsk turterreng. Det går rett opp. Og rett ned. Vi skal opp Norges bratteste T-merkede rute. Men før vi kommer så langt, må vi ta et overblikk over hvor vi er.
Vi befinner oss i Jølster kommune, i Sunnfjord-distriktet i Sogn og Fjordane på Vestlandet. Det store og grønne Jølstravatnet er et naturlig midtpunkt i kommunen. Fargen får vatnet fra breelvene som munner ut i det, og det meste kommer fra Jostedalsbreen.
Det er opp til breen vi skal. Helt i sørenden av det norske fastlandets største isbre, finner vi altså brearmen Lundabreen. Den ligger i spektakulære omgivelser, og det burde borge for en flott turopplevelse.
Man kan såvidt skimte stien i det bratte Lundaskaret.
Stupbratte Lundaskaret
Sommermorgenen viste seg fra sin beste side da jeg parkerte bilen ved nordenden av Fjærlandstunnelen på rv 5, innerst i Kjøsnesdalen. Her starter turen opp til de sørligste delene av Jostedalsbreen, som Lundabreen er en del av.
Men før man kommer dit, er det dette med pusten da. For ruta går opp det stupbratte Lundaskaret, beskrevet som landets bratteste T-merkede rute. Drøye 600 høydemeter rett opp fjellsida går den. Med andre ord er det en brutal start på denne fotturen.
Breelv nær Marabreen, Jølster. Lundabreen i bakgrunnen.
Turkisgrønt brevann
Jeg har fortrengt hvor lang tid det tok meg å gå opp Lundaskaret. Men jeg husker gleden av å komme opp fra det kjølige og skyggelagte skaret, og inn i den varmende morgensola ved det turkisgrønne Trollavatnet.
Det var et ubeskrivelig flott landskap der oppe, omgitt av fjell og breer på alle kanter. Stille og fredelig lå Trollavatnet der, liksom avsondret fra den verdenen jeg kom opp fra, nede i den skyggefulle dalen.
Dessverre varer ingenting evig. Når grådige industriinteresser kommer på banen, må selv nasjonalparkgrenser vike.
Ved Trollavatnet, Jølster.
Når jeg skriver dette, er Trollavatnet regulert, i et skammelig inngrep tett opp til grensen for Jostedalsbreen nasjonalpark. Det vil si, grensene ble til og med justert fordi flere bekkeinntak ble planlagt innenfor verneområdet.
Vi mennesker reduserer jevnt og trutt jordas urørte natur, og innskrenker samtidig leveområdene for stadig flere arter av både planter, dyr og fugler.
En dag slår dette tilbake på oss, men det er våre etterkommere som må ta den verste støyten. Jeg får bare si meg heldig som fikk oppleve naturen her oppe ved Trollavatnet i urørt stand. Men jeg er samtidig ubeskrivelig lei meg på vegne av alle de som aldri fikk sjansen.
På Kvitevardane ved Marabreen, Jølster.
Over Marabreen
Selv om jeg nå var oppe ved Trollavatnet, var fotturen langt fra over. Jeg var ikke halvveis til målet enda. Hovedmålet for turen var nemlig Tverrfjellet ved sørkanten av Lundabreen, som gir en helt spesiell utsikt mot noe av Norges feteste fjord- og fjellandskap.
Men jeg hadde også en idé om at utsynet på den andre siden av fjellet kunne være fint, her ser man ned mot Bøyadalen ved Fjærland.
Derfor krysset jeg Marabreen, og kom over til Kvitevardane for å sjekke det ut. Det viste seg dessverre å ikke slå til noe særlig, man må gå ned et stykke ned på den andre siden før man ser ned i dalbunnen.
Dermed ble det en rask retrett over breen. Såpass sent på sommeren kunne jeg gå på blåis hele veien, uten fare for å falle ned i usynlige bresprekker dekket av snø.
Eventyrlig utsikt fra Tverrfjellet ved Lundabreen, Jølster.
Eventyrlig utsikt
Så bar det videre mot hovedmålet. Etter returen over Marabreen, fulgte jeg brekanten mot Tverrfjellet på 1494 m.o.h. Jeg gikk opp på toppen, og deretter litt ned igjen mot Lundabreen på den andre siden. Så ble spørsmålet om utsikten var verdt den harde oppstigningen?
Svaret var ja. Det som møtte meg var minst like bra som forventet: Helt nydelig, helt konge, og muligens helt uten sidestykke. Fotomotivet rommet både bre, fjell og fjord. Riktignok en ferskvannsfjord, men den irrgrønne Kjøsnesfjorden i Jølstravatnet lå som en juvel i det mektige landskapet.
Det var som nevnt en ganske tung tur for å komme opp til Lundabreen. Det ble også temmelig hardt å gå ned igjen det bratte Lundaskaret, det tar på legg- og lårmuskulatur. Kneleddene får også kjørt seg.
Men er det en tur i Vestlandets fjellverden som er verdt slitet, så er det denne. I dag har de etterhvert så kjente sherpaene bygget steintrapper og utbedret stien opp skaret. Så kanskje turen er litt lettere nå? Det er ikke umulig at jeg tar den en gang til.
Sommerdag ved Trollavatnet, Jølster.
Oppdatering 1.1.2020: Sogn og Fjordane er slått sammen med Hordaland til det nye Vestland fylke. Jølster, Førde, Naustdal og Gaular er slått sammen til den nye Sunnfjord kommune.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 24.03.2018. Sist oppdatert 20.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
