Et av vårens aller vakreste eventyr er utvilsomt fruktblomstringen langs de vestnorske fjordene. Sørfjorden i Hardanger kan kanskje vise frem det mest kjente og klassiske av “blomstringsmotivene” med store og bugnende eplehager under snødekte fjell.

 

Hardangerfjorden

Den mektige Hardangerfjorden er Norges nest lengste fjord, bare slått av Sognefjorden. Det sies også at den er verdens femte lengste fjord. Hardangerfjorden skjærer seg i alle fall 183 km inn fra storhavet i vest, til Odda innerst i Sørfjorden.

Fjorden strekker seg fra skjærgård og kystlandskap ytterst i Sunnhordland, til fruktbygdene under isbre og fjell inne i Hardanger. Og det er hit vi skal ta turen.

Fruktblomstringen i Hardanger er viden kjent, ikke minst gjennom de klassiske fotomotivene langs Sørfjorden der epleblomstene konkurrerer med lysegrønne bjørkelier, snødekte fjell og blå himmel. Utallige postkort, souvenirhefter og kalendere er prydet med nettopp slike bilder.

Men det er ikke uten grunn at Hardanger har fått stjernestempelet, rundt 40% av all frukt som produseres i Norges, dyrkes i Hardanger. Og fruktdyrkingen her har en lang historie.

 

Fruktblomstring ved Sekse, Sørfjorden.

 

Norsk frukthistorie

Finn Måge, pensjonert professor i fruktdyrking ved den tidligere Norges landbrukshøgskole, gav i 2017 ut praktboka “Norsk frukthistorie”. Måge var professor ved høgskolen i 25 år, og er selv oppvokst på en fruktgård i Ullensvang. I boka trekker han linjene helt tilbake til første Mosebok, og viser til at epler er referert i fortellingen om Adam og Eva i Edens hage.

Epler er også knyttet til gammel norrøn mytologi. F.eks. ble det funnet spor av epler i Osebergskipet. Det betyr at den mektige kvinneskikkelsen som ble gravlagt rundt 850, hadde epler med seg i grava.

Det forteller oss at epler allerede den gangen var kjent og kjært, men det finnes lite konkret informasjon om fruktdyrking i Norge under vikingtida.

 

Epleblomstring nær Lofthus, Sørfjorden.

 

Cisterciensermunker sprer kunnskap

På 1200-tallet kom munker fra den katolske Cistercienserordenen til landet vårt. Det er bred enighet om at de engelske munkene bragte med seg kunnskap om fruktdyrking til Norge, og at det da ble fart på sakene.

I den allmenne befolkningen var det lite kunnskap om poding og formering av frukttrær, men munkene hadde denne kunnskapen. I tillegg hadde de mange viktige kontakter i utlandet, og de bidro til å lage flere frukttrær som ble spredt i distriktene rundt klostrene.

Ett slikt kloster var Lysekloster, lokalisert ved Os sør for Bergen. Under klosteret lå garden Djønno i Ullensvang, og her i Hardanger lå forholdene svært godt til rette for dyrking av epler. I en av de eldste historiske kildene vi har, er Djønno nevnt som “apalsgardr”. Det viser at fruktdyrking var godt innarbeidet allerede for 700 år siden.

 

Vakker maidag ved Lutro, Sørfjorden.

 

Tilbakegang og ny fremgang

Reformasjonen i 1536-37 medførte et brudd med den romersk-katolske kirken, og da forsvant cisterciensermunkene. Det gjorde det vanskeligere å får tak i frukttrær, og dermed gikk fruktdyrkingen noe tilbake.

Men utover på 1600- og 1700-tallet gikk mange prester i bresjen for fruktdyrking både i Hardanger, Sogn og andre steder i landet. Fra 1750 skjøt næringen virkelig fart.

I likhet med de katolske munkene, ble mange av de lutherske teologene svært interesserte i frukt. De fikk frukttrær importert fra utlandet, opprettet planteskoler, og spredt ny kunnskap til bøndene.

 

Fruktblomstring nær Lofthus, Sørfjorden.

 

Mange slags frukt

Epler har hatt en særstilling innen fruktdyrking i Norge. Næringen har vært svært ivrige til å teste ut nye sorter, gjennom både fruktdyrkere, forsøksgårder og planteskoler.

For eksempel skal forsøksgården på Njøs i Sogn ha testet mellom 500 og 600 eplesorter i løpet av 50 år. Mange epledyrkere nøyer seg med å ha ganske få sorter i dag, men tidligere var det ikke uvanlig med over 20 sorter hos en enkelt bonde.

For snaut 200 år siden startet mange fruktdyrkere i Hardanger og Sogn med å dyrke pærer, men dette gikk sterkt tilbake etter 1970-tallet. Det skyldtes hard konkurranse fra utenlandske pærer. Men nye, norske pæresorter gir håp for et nytt oppsving. Det gjelder også for dyrking av norske plommer, som har hatt omtrent den samme tendensen som for pærer.

 

Forsommerdag ved Ulsnes, Eidfjorden.

 

Ny blomstringstid

Den pensjonerte professoren Finn Måge har et optimistisk syn på framtida for norsk fruktdyrking. Etter en bølgedal ser det ut som næringen er på vei opp igjen. Kvaliteten har økt for norske epler, pærer, plommer og moreller.

Økt interesse for lokalprodusert og kortreist mat har også bidratt til å styrke næringen. Derfor er det stor grunn til å tro at fruktblomstringen vil fortsette i både Hardanger og andre steder i det vakre landet vårt, avslutter Måge.

Akkurat det er jeg veldig glad for, for det er lite som slår en strålende maidag ved Sørfjorden i Hardanger. Det fikk jeg oppleve nok en gang denne pinsen, og det var minst like vakkert som første gang jeg opplevde fruktblomstringen her for over 25 år siden.

En kald vår hadde ført til litt sen blomstring i år, og derfor var det plenty med epletrær i full blomst så sent som månedsskiftet mai/juni. Her er noen av mine inntrykk fra epleblomstringen i Hardanger 2020.

 

Fruktblomstring nær Lutro, Sørfjorden.

 

Kilder:

Ei reise i norsk fruktdyrking, Porten.no.
Hardangerfjorden, Wikipedia.
Cistercienserordenen, Store norske leksikon.

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 16.08.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.