Store Styggedalstind er Norges fjerde høyeste fjell. Tinden er en del av Styggedalsryggen i Hurrungane, lengst vest i Jotunheimen. Sammen med Skagastølsryggen kan dette fjellpartiet trygt kalles Norges takmøne. Bli med på en bratt tur.

 

Hurrungane

Hurrungane er et av våre mest alpine fjellområder, og det utgjør den vestligste delen av Jotunheimen. Det hører til Luster og Årdal kommuner i Vestland fylke, og de mange spisse tindene over 2000 m.o.h. dominerer naturen i området. Her troner flere av de høyeste fjellene i landet, blant dem finner vi Store Skagastølstind, som med sine 2405 m.o.h. er Norges tredje høyeste fjell. Litt lenger øst ligger Store Styggedalstind på 2387 m.o.h. Den er nummer fire på lista, og målet for turen vår i denne artikkelen.

Landskapet i Hurrungane er utformet gjennom flere istider, hvor breene har skurt seg ned i den harde gabbroen som berggrunnen her består av. Resultatet er dype u-daler adskilt av skarpe egger og spisse tinder. Innimellom finner vi flere mindre isbreer, som Ringsbreen og Skagastølsbreen. Navnet Hurrungane kommer trolig av ordet “hurre”, som betyr bråke eller dundre. Med tanke på stadige ras fra både isbreer og fjell, virker det som en naturlig forklaring.

 

Store Skagastølstind og Sentraltind, Hurrungane.

 

Norges takmøne

Skagastøls- og Styggedalsryggen ligger som en gigantisk mur nordøst i Hurrungane. Fra Nordre Skagastølstind i vest til Gjertvasstind i øst går en over fem kilometer lang og smal fjellrygg. Flere av toppene langs ryggen når over 2300 m.o.h., og dette fjellpartiet kan trygt kalles Norges takmøne.

Ryggen er lett å se fra Sognefjellsveien, i alle fall på en av de heller sjeldne klarværsdagene her oppe. De stupbratte fjellsidene er delvis dekket av hengebreer, og de alpine fjellene er et mektig syn. Det minner ikke så rent lite om Himalaya, om enn i mindre skala.

 

På Store Styggedalstinden, Hurrungane.

 

Norsk fjellsports vugge

Utover på 1800-tallet våknet interessen for fjellklatring og bestigninger av Europas tinder og topper. Det var først og fremst overklassen som hadde tid og penger til slikt, og smått om senn kom også fjellsporten til Norges fjellverden. I 1872 reiste briten William Cecil Slingsby over Sognefjellet, og fikk se Store Skagastølstind for første gang. Synet gjorde gjorde dypt inntrykk på engelskmannen. Noen i følget fortalte ham at fjellet var ubesteget, og Slingsby bestemte seg raskt for å bli den første på toppen. Det klarte han 21. juli 1876, og han betegnes som norsk tindesports far.

Men det var også andre som drev tindebestigning i Norge på slutten av 1800-tallet. I 1883 hadde dansken Carl Hall klatret i Romsdalsfjellene i tre somre på rad, og han var derfor på jakt etter nye muligheter for førstebestigninger i Jotunheimen. Han kom til Hurrungane sammen med sin trofaste fører Mathias Soggemoen fra Romsdalen. Skjønt “fører” er nok å ta i, Mathias hadde aldri satt sine bein i Jotunheimen. Han var først og fremst med som en ytterst kompetent medhjelper.

 

Styggedalsbreen og Sentraltind, Hurrungane.

 
Om morgenen den 6. august gikk de to klatrerne opp Styggedalsbreen, de fulgte en rute de hadde rekognosert dagen i forveien. De klatret opp den stupbratte breen direkte mot vesttoppen, og de måtte hugge 300 trinn i den harde isen. De kalte denne delen av ruta for “Styggedalstrappen”, og Hall beskriver et sårt og megetsigende blikk fra Mathias når de befant seg i det verste bratthenget. I dette terrenget var sikring bare illusorisk på den tida.

Hall og Soggemoen nådde først vesttoppen på Store Styggedalstind kl 16.30, og en time senere sto de på den litt høyere østtoppen. Her kunne de se over til varden på Gjertvasstind, som var besteget av Emmanuel Mohn og William C. Slingsby i 1876. Mellom dem lå det brutale og øde Gjertvasskaret, med Gjervassbreen stupende bratt ned på nordsiden. Mathias likte seg ikke, og ville ned igjen. “Bliver det sneveir er vort liv forspildt” var den lite oppmuntrende kommentaren til Hall. Den tilhugde “Styggedalstrappa” spøkte i tankene, men den kom godt med på returen. Det var så bratt at de måtte gå baklengs ned. Senere beskrev Carl Hall denne bestigningen som den vanskeligste han hadde vært med på i Norge.

 

Issoleie i Styggedalen, Hurrungane.

 

Toppsamling

Etter å ha fullført prosjektet med å fotografere alle Norges kommuner for noen år siden, trengte jeg et nytt “samlerprosjekt”. Å bestige de ti høyeste fjellene i landet har ulmet i bakhodet i mange år, så da har det etter hvert blitt naturlig å satse på det. Like naturlig føles det å starte med de vanskeligste, siden helsa neppe blir bedre med årene.

Den aller høyeste, Galdhøpiggen, er det over 30 år siden jeg satte foten på for første gang. Ett besøk til der ble det i 2014. Det har lenge vært den eneste av de ti på topp jeg har kunnet krysse av på lista, men ifjor fortsatte jeg med den første av de tre toppene som krever klatring med sikring. Det var Store Skagastølstind på 2405 m.o.h., som jeg nådde toppen av på en fantastisk tur sammen med fjellfører Sondre Kvambekk. Han har bl.a. jobbet med sikkerhet i 71 Nord for TV Norge, så han er også ytterst kompetent. Og ikke minst et svært hyggelig turfølge.

Den neste toppen på lista ble altså Store Styggedalstind, og de gode erfaringene fra 2019 gjorde at jeg igjen valgte Sondre som fjellfører. Datoen ble booket allerede i april, og den 17. juni møttes vi ved bommen i Helgedalen på ca 900 m.o.h. Været er jo alltid spenningsmomentet ved slike turer, men igjen var griseflaksen på min side. Sola skinte i et varmt og vindstille vær, og det ble en om mulig enda bedre sommerdag enn på fjorårets tur.

 

Ved Helgedalen nær Turtagrø.

 

På vei mot Styggedalen

Innover Helgedalen går en gammel anleggsvei, og sykkel er et velegnet fremkomstmiddel for å spare tid. Vi startet turen med å sykle snaue tre kilometer innover den ganske flate dalbunnen, men vi la fra oss syklene oppe i bakkene innerst i dalen. Først da oppdaget jeg til min store frustrasjon at kameraet lå igjen på bilpanseret nede ved bommen. Det er smått ufattelig at det går an å glemme det viktigste verktøyet jeg har med meg, men alderen begynner vel å tære på hukommelsen. Sondre tok i alle fall turen på sykkel frem og tilbakefor å hente apparatet, siden han er betydelig sprekere enn meg. Han beskriver episoden som “gledelig trening” på sin egen bloggside, så jeg får vel bare si på godt norsk: “I aim to please.”

Jeg trasket opp bakkene på anleggsveien innerst i Helgedalen, og ventet på toppen. Men jeg trengte ikke vente lenge før Sondre tok meg igjen, etter 6 km ekstra sykling. Vinteren hadde brakt store snømengder over det meste av landet, og en uvanlig kald vår hadde sørget for at mye av den fortsatt lå igjen i midten av juni. Så vi krysset flere store snøfelter på vår vei mot Styggedalen. Men det var mer barmark enn jeg hadde våget å håpe på.

 

På vei innover Styggedalen, Hurrungane.

 
Vi fulgte så fjellryggen på østsiden av Styggedalsbreen, den var stort sett bar og brakte oss opp i over 1800 m.o.h. Vi gikk dermed en annen rute enn salige Carl Hall og Mathias Soggemoen, men vi fikk en mektig utsikt mot Styggedalsbreen som de gikk opp for snart 140 år siden. Det er et fantastisk og imponerende fjellandskap her oppe, og som nevnt går tankene mot Himalaya når man står og beundrer de hengende isbreene oppe i de enorme fjellveggene.

 

På Gjertvassbreen, Hurrungane.

 

Opp Gjertvassbreen

Vår rute var planlagt opp den bratte Gjertvassbreen, og de store snømengdene var gunstig for den delen av ruta. Rundt to timer etter starten i Helgedalen var vi oppe ved kanten av breen. Etter ei kort pause var det derfor tid for å ta på stegjern og binde seg inn i tauene vi hadde med. Med isøks i den ene hånda, og kamera i den andre gikk jeg bak Sondre med et noenlunde stramt tau imellom oss. Formen min var merkbart bedre enn på fjorårets tur, så vi holdt et ganske jevnt sig oppover breen.

Det ble stadig brattere, og etter en drøy halvtime var vi oppe i det bratteste henget. Her klarte jeg å synke gjennom snølaget og ned i en liten bresprekk. Den våte snøen pakket seg som betong rundt den ene foten, og jeg satt bom fast. Det ble dermed å bruke isøksa i noen minutter for å hakke seg løs, noe som gikk ganske greit til tross for en noe ukomfortabel posisjon.

Like etter kom det bratteste partiet vi forserte på turen. En stor tverrsprekk var det heldigvis mulig å krysse på snøbru, den førte over til en loddrett iskant på fem-seks meter. Den gikk rimelig greit å komme opp, og så var det bare bratte snøbakker opp til Gjertvasskaret.

 

I Gjertvasskaret med Gjertvasstinden bak.

 

Under Gjertvasstinden

Snøbakkene på toppen av Gjertvassbreen tok oss ut av skyggen på nordsiden av Styggedalsryggen, og vi var med ett oppe i det dramatiske Gjertvasskaret. Her reiser den skarpe profilen av Gjertvasstinden seg. En loddrett fjellvegg på to- tre hundre meter stuper ned i avgrunnen mot sør, og i det fjerne ser vi over Utladalen mot Stølsnostinden og Falketind. Gjertvasstinden er Norges 9. høyeste fjell, og dermed med på lista over fjell jeg har tenkt å bestige. Men det blir på en senere tur.

Oppe i skaret tok vi igjen en annen profesjonell fjellfører. Christian Nesset er i tillegg en habil fotograf, og du kan se noen av bildene hans på 500px.com. Han var ute på en rekognoseringstur, og hadde vært en tur oppe på nettopp Gjertvasstinden. Nå skulle han også opp på Store Styggedalstinden, og han tok derfor følge med oss på resten av turen.

Til toppen gjensto nå bare en snøbakke til, men den var til gjengjeld stupbratt. I tillegg viste snøen seg å være våt og løs, det ble nesten som svømming i 45 graders motbakke mot toppen. Det var temmelig slitsomt, men til slutt kunne vi hekte oss ut av tauet, og ta inn utsikten som møtte oss.

 

Stupbratt ved Store Styggedalstinden, Hurrungane.

 

Til topps på Store Styggedalstinden

Ved 12-tida var vi oppe på toppen, seks timer etter starten nede i Helgedalen, 1500 høydemeter under oss. Det var en makeløs utsikt som møtte oss i det flotte sommerværet. Ikke et eneste vindpust var merkbart, himmelen var blå, og sola varmet. Vi kunne fint sitte ned i bare t-skjorta, og nyte vår medbrakte niste. Den inkluderte klassikeren bamsemums, en kilde til raskt energipåfyll. Det har jeg lært av vår alles store villmarksfar, Lars Monsen.

 

På Store Styggedalstinden, Hurrungane.

 
Det var et mektig rundskue fra den 2387 m høye toppen. Mot nord lå Sognefjellet med Fannaråki nærmest, med fjellene i Breheimen bakenfor. Østover så vi inn i et hav av Jotunheimens tinder og topper, mens sørover dominerte Utladalen og fjellene mellom Årdal og Lærdal. I vest strakte Styggedalsryggen seg rett inn i Hurrunganes ville tindeverden, med Store Skagastølstind som et naturlig midtpunkt. Bak lyste det i Jostedalsbreens hvite brekappe, skjønt den hadde konkurranse fra de fleste fjellområdene på Vestlandet denne sommeren.

Følelsen av å sitte på denne toppen var like spesiell som den jeg hadde på toppen av Storen i fjor. Store Styggedalstinden har ligget i bevisstheten så lenge jeg har hatt interesse for fjellvandring og friluftsliv, og det begynner å bli noen år. Til alt overmål klaffet været 100% nok en gang, det var nesten ikke til å tro.

 

Gjertvassbreen, Hurrungane.

 

Retur over breen

Etter behørig fotografering fra toppen, ble det etter hvert tid for returen. Christian bant seg inn i tauet vårt, og dermed var vi tre på vei ned. En ubetinget fordel i tilfelle noen skulle dumpe ned i en bresprekk, eller skli i de stupbratte fjellsidene.

Nedturen gikk uten uhell, og det tok bare en snau time å ta seg ned Gjertvassbreen. Ved brekanten var det av med tau, stegjern, hjelm og isøks. Så fulgte vi en litt annen rute tilbake mot Helgedalen. Vi utnyttet de store snømengdene, og gikk eller skled ned på de formidable fonnene som ennå dekket landskapet. Nede i bakkene ved den gamle anleggsveien fant vi igjen syklene, og da var det bare å trille tilbake til bilen ytterst i dalen.

Snaue ni timer etter starten var vi tilbake ved utgangspunktet, noe som må sies å være godt innafor. Normen er visst 10-14 timer på denne turen. Det var bare å takke Sondre Kvambekk og 500fjell for nok en strålende tindeopplevelse. Jeg vil varmt anbefale han om du drømmer om tilsvarende turer i Hurrungane eller andre norske fjell. Neste år er planen å ta den siste “klatretoppen” av våre ti høyeste fjell. Vi sees forhåpentligvis på Sentraltind da.

 

Snøvandring i Styggedalen, Hurrungane.

 

Kilder:
William Cecil Slingsby, Jan Schwarzott (red.) – “Norge – Den nordlige arena”, Grøndahl Dreyer 1998.
Ben Johnsen – “Jotunheimens Stortopper”, Ben Johnsen / Norsk Tindeklub 1991.

 

Se flere bilder fra denne turen

 

Kategorier: Friluftsliv