Nærøyfjorden i Sogn står på UNESCOs liste over verdens naturarv. En av rosinene i denne pølsa er en stupbratt buføringsvei til fjells. Vi har gått den 1000 meter høye Rimstigen opp til en spektakulær utsikt.
Ved verdens lengste isfrie fjord
“Fjord” er et av svært få ord det norske språket har skjenket verdenssamfunnet. Det finnes fjorder andre steder i verden også, allikevel er de norske fjordene unike. Fjordene på Grønland, i Chile og på New Zealand er ikke bebodde slik de norske fjordene er, mange er dessuten fylt med is året rundt.
Vårt frodige fjordlandskap tiltrekker seg turister fra hele verden, og Vestlandet har noen av de lengste fjordene i verden.
Sognefjorden sies å være verdens lengste isfrie fjord. Den strekker seg 205 km inn i landet, fra Sognesjøen ytterst ved Nordsjøen, til Skjolden innerst i Lustrafjorden. På det dypeste er fjorden 1303 m dyp.
Når vi vet at fjellene rundt fjorden når opp i 2400 m.o.h., skjønner vi at store erosjonskrefter har vært i sving her. Det er breisen gjennom flere istider som har skylda for det mektige landskapet, både over og under vann.
Spektakulær utsikt mot Nærøyfjorden.
Nærøyfjorden verdensarvpark
Vi reiser innover Sognefjorden, ca 150 km inn fra kysten. Her svinger Aurlandsfjorden sørover, inn mellom Fresvikbreen i vest, og det enorme fjellet Bleia i øst. Fjellene når opp i 1600-1700 m.o.h., og landskapet er som ventet storslagent.
Etter en drøy mil fra hovedfjorden, møter Aurlandsfjorden den stupbratte klippen Beitelen. Her deler vannveien seg. Mot sørøst fortsetter Aurlandsfjorden inn til Aurland og turistbygda Flåm. Vi svinger mot sørvest, og kommer i noe av det mest spektakulære fjordlandskapet Norge kan oppvise: Nærøyfjorden.
Den 14. juli 2005 ble dette landskapet skrevet inn på UNESCOs liste over verdens naturarv, sammen med Geirangerfjorden. De to fjordene representerer det beste av vestnorsk fjordlandskap.
Nærøyfjorden med Holmo, Bakka og Tufto.
Det er mange gode grunner til å innlemme Nærøyfjorden i verdensarven, det skjønner de fleste som får besøke det utrolig vakre landskapet. Navnet “Nærøy” er avledet fra gudenavnet Njord, som var guden for skipsfart, fruktbarhet og rikdom.
Fra Beitelen skjærer fjorden seg 17,5 km inn til Gudvangen, ei lita og idyllisk fjordbygd. Fjellene tårner seg opp på begge sider av fjorden, de høyeste når opp i over 1700 m.o.h.
Noen av fjellene er ganske flate på toppen, spesielt på vestsiden av fjorden. Det er et rest av et svært gammelt platålandskap, omtrent slik Norge så ut før istidene skapte den dramatiske fjordnaturen.
Issoleie ved Breiskrednosi.
Området rundt fjorden byr på nær sagt uendelige muligheter for friluftsliv. Toppturer til Breiskrednosi, Vindeggi og Bakkanosi er høydepunkter, bokstavelig talt.
Det er også en flott opplevelse å vandre den gamle postvegen mellom Styvi og Bleiklindi på den ellers veiløse østsida av fjorden. Mange velger også kajakk som fremkomstmiddel på Nærøyfjorden.
Nærøyfjorden verdsarvpark omfatter imidlertid mye mer enn bare fjorden. Nærøyfjorden landskapsvernområde ble opprettet i 2002. Det er et av Norges største med 576 km², og omfatter området fra Fresvikbreen i nordvest, til Flåmsdalen i sørøst.
Med andre ord inkluderer verdensarvparken alt fra høyfjell med isbreer og naken steinur, til idyllisk og frodig kulturlandskap nede ved fjordene.
Vill natur ved Nærøyfjorden.
På Rimstigen
De idylliske grendene Bakka og Tufto ligger på vestsida av Nærøyfjorden. Mellom grendene går den gamle buføringsveien Rimstigen til fjells. Stien går opp de stupbratte fjellsidene, og var en viktig vei for bøndene i grendene. De brukte den til å føre beitedyra til stølen og fjellbeitene høyt over fjorden. Samtidig drev de både jakt og fiske i fjellet.
Jeg starter turen på parkeringen like sør for Tufto. Her er det satt opp ei lita informasjonstavle, og rett bak den går stien opp i skogen. De første 50 høydemetrene er ikke de bratteste, men så blir det tyngre motbakker de neste 700. Stien er god, og flere steder er det laget murer og mindre trapper.
Fra gamle dokumenter kan vi lese at bonden Ivar Andersen Tufte la ned mye arbeid på stien midt på 1700-tallet. Noen steder ble det sprengt i fjellet. Men selv om stien var godt laget, måtte både mann og hest være stødige på foten. Det fortelles at en hest falt utfor de bratte skrentene ved et tilfelle.
På Rimstigen ved Nærøyfjorden.
Morgentåka ligger som et teppe over Nærøyfjorden, så det hemmer noe av utsikten på vei opp. Men det er indikasjoner på at sola etter hvert vil få overtaket, så jeg går i jevnt sig oppover.
Etter hvert kommer jeg opp i tåka, og samtidig blir lyden av Tufteelvi tydeligere. Av kartet kan jeg se at jeg nærmer meg kanten av Rimstigbotnen, 725 m.o.h.
Etter snaue to timers gange er jeg over det bratteste partiet. Selv om jeg ikke kan se den, skal vårstølen Rimstigen ligge på motsatt side av elva. Her er spor etter 11 stølshus, og setra var i full drift rundt 1900.
Den siste som setret her oppe skal ha vært Peder Flæthe, som var på stølen under andre verdenskrig. I dag er det bare grunnmurene som står igjen oppe i fjelldalen.
Men buføringsveien Rimstigen går videre opp i fjellet. Et lite stykke stykke innover Rimstigbotnen er stigningen moderat, men så blir det tyngre igjen opp Skarsbakkane. Til gjengjeld er sola i ferd med å jage morgentåka vekk, og det blir godt og varmt i solhellinga. Tufteelvi danner en fin foss her oppe, mens Skarsnosi ruver oppe blant tåkedottene.
Bregner ved Skarsbakkene i Rimstigbotnen.
Viddelandskap
Klokka er rundt halv tolv på formiddagen da jeg når toppen av Skarsbakkane. Her ligger Skarsvotni på 1098 m.o.h., og jeg har brukt ca tre timer på turen hit.
Stien går over utløpet av vannet, og nå er snøsmeltingen såpass høy at vannet flommer over steinene som er lagt ut som klopp. Det er bare å vasse uti, sko og sokker er bløte uansett etter vandring i fuktig vegetasjon.
Langs Skarsvotni er det ganske flatt, og et vakkert landskap åpenbarer seg rundt meg. Det lille vannet er idyllisk og grønt, og på motsatt side reiser Skarsnosi seg med bratte fjellvegger og snøkappe på toppen, 1470 m.o.h.
Skarsnosi ruver over Skarsvotni.
Ved nordenden av Skarsvotni deler stien seg. Rimstigen fortsetter vestover fjellet til den brede Jordalen, med støler og godt beite. Jeg går i motsatt retning, og følger stien opp mot Rimstigfjellet. Den tar meg nærmere Nærøyfjorden igjen, men først må jeg opp ytterligere 150 høydemeter.
Oppe på 1250 m.o.h. ser jeg at stien fortsetter mot en topp som vil føre til nye 50 høydemeter, men den ser jeg ingen grunn til å følge. Jeg forlater stien, og følger det slake og vide dalsøkket “bak” Rimstigfjellet.
Fjellvidda her oppe er i slående kontrast til det dramatiske fjordlandskapet bare noen hundre meter unna. Det er vindstille, og bare litt risling fra bekkene som sildrer forbi bryter den totale stillheten.
Det er lett å gå, selv om jeg passerer snøfelter og steinur. Lenger ned blir det faste og fine lyngbakker å gå på. Mobildekningen er borte her, og denne vandringen gir en herlig følelse av ro og sjelefred.
Viddelandskap nær Vassetfjellet.
Den ville utsikten fra Breiskrednosi
Timing betyr ganske mye når det gjelder landskapsfotografering. Lysforholdene varierer som kjent stort gjennom døgnet, og værholdene har naturlig nok mye å si. For eksempel er tåke ikke særlig gunstig når man skal fotografere en flott utsikt.
Etter drøye fire timers gange var jeg fremme ved dagens turmål. I samme minutt som jeg går ut på kanten av Breiskrednosi, løser de siste restene av morgentåka seg opp. Snakk om perfekt timing!
Høyeste punkt på Breiskrednosi ligger 1189 m.o.h. Fra toppen stuper en 400 meter høy, loddrett fjellvegg ned mot ei stor, lysegrå steinur. Og løfter du blikket littegrann, ligger et fjordpanorama av episke dimensjoner foran deg. Relieffet du ser er dypere enn Grand Canyon, og definitivt grønnere. Mer storslått blir det neppe i Norge.
På Breiskrednosi ved Nærøyfjorden.
Langt der nede blinker fjorden, og gressengene skinner i lysegrønt på begge sider. Jeg ser rett ned på utgangspunktet mitt mellom Tufto og Bakka, og de grønne liene der Rimstigen tok meg opp på fjellet.
Jeg blir sittende en stund og bare se, det er vanskelig å rive seg løs. Det rare er at jeg er helt alene her i det nydelige været, midt i fellesferien. Jeg ble tatt igjen av flere på vei opp Rimstigen, men ingen av de er å se her, på det mest spektakulære utsiktspunktet. De nøyde seg kanskje med Rimstigfjellet, eller hadde andre turmål.
Jeg går over toppen, og ned en slak skråning mot der fjellveggen bøyer av mot nord. Her dannes et “hjørne”, og gir utsikt også utover fjorden. Her kan jeg se hele den flotte ruta på den gamle postvegen langs Nærøyfjorden, fra Bleiklindi ved Bakka, til Styvi midtveis ute i fjorden. Jeg gikk ruta sammen med kjæresten min for et par år siden, en tur du kan lese mer om her.
Styvi ved Nærøyfjorden.
Ved “hjørnet” finner jeg også en hylleformasjon som gir mulighet for et par luftige bilder. Jeg nyter utsikten alene også her en stund, før det endelig dukker opp en annen med samme turmål som meg. Da er jeg i ferd med å pakke sammen, og starte på returen.
Jeg runder Breiskrednosi på “baksiden” for å slippe de ekstra høydemetrene, jeg føler det har blitt mer enn nok av de i løpet av dagen. Totalen ender på rundt 1450 høydemeter.
Returen går samme vei som jeg kom. Til sammen tilbakelegger jeg ca 18 km på 10 timer, inkludert alle matpauser og fotostopp. Det er utvilsomt en slitsom tur for de aller fleste. Belønningen er opplevelsen av å ferdes i en unik og utrolig vakker natur, fra fjord til fjell. Det anbefales på det varmeste. God tur!
Utsikt fra Rimstigen mot Nærøyfjorden.
Se flere bilder fra denne turen
Kilder:
Tom Dybwad – “Nærøyfjorden – Verdsarv”, Selja Forlag 2006.
Åsmund Ohnstad: Stølsvegen til Rimstigen, Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane (hentet 15.09.2022).
Publisert 28.09.2022. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
