Langs Nærøyfjorden i Sogn ligger spor etter tidligere tiders liv og virke tett. Vi går den gamle postvegen langs fjorden, et kulturminne som har fått nytt liv som rute for fotturer i den vakre verdensarvnaturen. 

 

Kongeveien mellom øst og vest

Kommunikasjon mellom øst og vest har ikke alltid vært så lett i landet vårt. Den kuperte topografien i våre fjell- og fjordstrøk har skapt mange utfordringer opp gjennom historien. Vi skal se nærmere på en liten del av historien til forbindelsen mellom Oslo og Bergen.

På 1600-tallet var det mange av Bergens handelsborgere og embetsmenn som ble avhengig av å brevveksle med forretningsforbindelser i inn- og utland. Kommunikasjon med myndighetene som grep inn med reguleringer på mange områder ble også nødvendig. Da postvesenet ble innført i Norge i 1647, var det naturlig at en hovedpostrute ble etablert mellom Bergen og Christiania (dagens Oslo).

 

Spektakulært landskap ved Nærøyfjorden.

 
Den danske kongens svigersønn, Hannibal Sehested, var stattholder i Norge på den tida. Det var han som fikk etablert ruten mellom våre to største byer, som en del av det nye postveinettet mellom de tettest befolkede områdene i landet.

Mer enn hundre år senere, i 1793, ble den første kjøreveien mellom Bergen og Christiania åpnet. Den fikk først navnet Den bergenske kongevei, senere Den bergenske hovedvei. Den gikk over Hadeland og Ringerike, opp gjennom Valdres og over Filefjell til Lærdal lengst inn i Sognefjorden. Herfra gikk båt til Gudvangen innerst i Nærøyfjorden, og veien videre gikk via Voss og Vaksdal frem til Bergen. Dagens E16 mellom følger en god del av den samme traséen som den over to hundre år gamle kongeveien.

 

På postvegen ved Holmaneset, Nærøyfjorden.

 

Postvegen langs Nærøyfjorden

Posttransporten på 1600-, 1700- og 1800-tallet gikk vanligvis med båt på strekningen mellom Gudvangen og Lærdal. Det var bønder med skyssplikt som rodde postmennene den nesten 60 km lange fjordruta. Men vinterstid la isen seg i den innerste delen av Nærøyfjorden, og da ble ofte Styvi stoppested for båttransporten. Den vesle grenda ligger omtrent midtveis i den 20 km lange fjorden. På den andre siden av fjorden ligger Dyrdal, som også var poststed.

Fra Styvi gikk en sirlig opparbeidet sti og ridevei sørover langs fjorden, med de stupbratte fjellene ruvende høyt over. Den var bygd på bakkemurer, trebruer og noen steder sprengt ut i fjellveggene. Denne veien ble brukt til posttransporten når isen på fjorden var utrygg. Den snaut seks kilometer lange ruta endte ved Bleiklindi. Her krysset postmennene isen på fjorden, og kom over til Bakka på motsatt side. Herfra gikk vei videre inn til Gudvangen, innerst i Nærøyfjorden.

 

Odnesfossen ved Odnes, Nærøyfjorden.

 

Isbåt

Isen var som regel tykkere i de indre delene av fjorden, men allikevel var det ikke alltid ufarlig å krysse fjordisen mellom Bleiklindi og Bakka. Derfor konstruerte postbøndene langs Nærøyfjorden en slags isbåt. Den var en kombinasjon av slede og båt, med to meier mot sidene, i stedet for kjøl i midten. Den hadde en relativt flat bunn, og var ganske lett og stødig.

Under fjordkryssingen dro postbøndene sledebåten etter seg, og hoppet oppi hvis isen brast. Det er ukjent når den første isbåten ble bygget, en trolig var det en gang på 1700-tallet. En av de siste isbåtene står Styvi gardsmuseum.

 

På postvegen ved Nærøyfjorden.

 

Landskapsvern og verdensarv

I 1991 ble det opprettet et landskapsvernområde på strekningen mellom Styvi og Holmo, som ligger like nord for Bleiklindi. Arbeidet med å verne hele Nærøyfjorden var allerede i gang, men på grunn av private planer om å bygge en landbruksvei langs fjorden fra Styvi, ble vernet fremskyndet for denne delen av fjorden. Dette førte til at postvegen langs Nærøyfjorden ble bevart for ettertida, og ikke rasert under bygging av traktorvei.

I 2002 var prosessen med å verne hele området ferdig, og Nærøyfjorden landskapsvernområde ble opprettet. Det er et av Norges største med 576 km². Verneområdet strekker seg fra Fresvikbreen i nordvest, til Flåmsdalen i sørøst. Landskapet rommer alt fra høyfjell med isbreer, loddrette stup og bratte steinurer, til idyllisk og frodig kulturmark nede langs fjordkantene.

 

På postvegen ved Odnes, Nærøyfjorden.

 
Tre år senere, den 14. juli 2005, ble dette spektakulære fjordlandskapet inkludert på UNESCOs liste over verdens naturarv. Det betyr at FN anser det som et uerstattelig tap for menneskeheten om dette landskapet skulle bli ødelagt. Sammen med Geirangerfjorden i Møre og Romsdal representerer Nærøyfjorden det aller ypperste av vestnorsk fjordlandskap.

Dette området rommer også mye spennende kulturhistorie, i tillegg til den spektakulære naturen. Du kan lese mer om verdensarvparken på naeroyfjorden.no, og om landskapsvernområdet på nasjonalparkstyre.no.

 

Frodig løvskog med gamle styvingstrær.

 

Over fjorden til Bleiklindi

Vi tok turen til Nærøyfjorden i fjor høst, samtidig som et spesielt værfenomen satte sitt preg på fjordlandskapet innerst i Sogn. Kraftig østavind hadde brakt med seg store mengder støv fra knusktørre jordbruksområder øst i Europa. Det skapte en grå dis som til tider var temmelig tett, og den skapte en ganske spesiell stemning mellom de stupbratte fjellene. Men temperaturen var behagelig, og været var ellers ganske perfekt for fottur.

“Vi” som la ut på denne turen var kjæresten min og jeg, og fra Bakka fikk vi båtskyss over fjorden av Svein Tufto på Borgen gård. Vi gikk i land på brygga ved Bleiklindi, som er et fredet tre og noe av et botanisk særsyn. Treet har en ganske sen løvsprett, og får gulgrønt løv om våren. Når høsten kommer og trærne rundt får den vanlige gulfargen, får løvet i Bleiklindi istedet en mørkere grønnfarge.

 

På postvegen ved Galden, Nærøyfjorden.

 

På tur langs postvegen

Vi la ganske umiddelbart i vei nordover langs fjorden. Stien går stort sett like over fjæresteinene, i frodig løvskog med flere gamle styvingstrær. Dette er spesielle trær hvor løvet ble brukt til supplering av dyrefôr. Gjennom årenes løp fikk disse trærne ofte en svært særegen form. Tykke og krokete stammer har utviklet seg nederst, mens tynne og lange grener med nye skudd vokser på toppen.

Etter ca en kilometers gange kom vi ut på det vakre Holmaneset, med irrgrønne beitemarker og gamle steingjerder. Nord på neset ligger Holmo, som var vårstøl under Styvi. To gamle høyløer står fremdeles ute på neset, med fjellene Breiskrednosi og Skoganosi tronende i bakgrunnen.

Ute på neset ligger også en stor gravrøys fra yngre jernalder, som betyr at røysa er mellom 1000 og 1500 år gammel. Den er to meter høy, og 15 meter i tverrmål. Gravrøysa er den største i sitt slag i Aurland kommune, og den er fredet.

 

Odnesfossen ved Nærøyfjorden.

 

Grønne beiteenger og durende fosser

Stien snirkler seg videre langs fjorden, under de enorme fjellsidene. Flere steder går den over flotte bakkemurer, og den var lett å gå. Her og der passerte vi grønne beiteenger, og ved Odnes kunne vi beundre den 75 m høye Odnesfossen. Den kommer brusende ut fra et trangt og dypt elvegjel under den stupbratte Vindeggi.

Det gamle kulturlandskapet ved Odnes er en vakker perle langs fjorden. Dette var også slåttemark for Styvi, hvor et viktig bidrag til vinterfôret for dyra på gården ble sikret.

 

På postvegen ved Klungrenes, Nærøyfjorden.

 
Noen hundre meter nord for Odnes ligger Klungrenes. Her finner vi nok ei slåtteeng hvor bøndene på Styvi slo graset. Her sanket de i tillegg løv fra bjørk, og de plukket hasselnøtter her. Det ble også hugget lindebast til bruk i rep og tønnebånd.

Etter enda noen hundre meter kom vi til Galden, et smalt parti hvor stien er sprengt ut i fjellet, eller går på murer som stuper rett i sjøen. Et sted er det også laget en trebru for at stien skal kunne passere de bratteste fjellveggene. Det er også et parti med et jernrekkverk på oversiden av stien. Det ble montert for at postmennene og andre skulle ha noe å holde seg i når issvuller gjorde veien glatt og vanskelig.

 

Styvi ved Nærøyfjorden.

 

Framme på Styvi

Etter snaue seks kilometers gange fra Bleiklindi, var vi framme på Styvi. Gården har hatt bosetting siden vikingtida, og husdyrhold har vært viktigste levevei størstedelen av de tusen åra som har gått. Et diplom fra 1396 viser at det var tre bruk på Styvi for 600 år siden, så vi snakker om en lang og innholdsrik historie.

Vi er på ingen måte de første turistene på Styvi heller. Alt i 1799 kom den første turisten til gards. Det var en franskmann som etter sigende kom samme ruta som oss, med skyss over fjorden ved Bakka, og vandring langs postvegen.

Styvi ligger på et elvedelta skapt av Styviselvi, som kommer fossende fra Klepsdalen og Styvisbotnen oppe under Syrdalsbreen på nesten 1800 m.o.h. Det er med andre ord et temmelig heftig relieff i dette landskapet. Bak gården henger den vakre Styvifossen oppe i fjellsida, den faller nærmere 200 m ganske loddrett.

 

Ved Styvi, Nærøyfjorden.

 
Som vi har lest var det postkontor på Styvi i over to hundre år, i tillegg til skysstasjon. Posten gikk via gården fra midten av 1600-tallet, og fram til 1858 da dampskipene tok over transporten. Men du kan fortsatt få stemplet postkort med 5748 Styvi på gardsmuseet som er etablert her. Museet har en stor samling av gamle redskaper og innbo fra gårdens lange historie. Som nevnt kan du her se en av isbåtene som ble brukt over utrygg is på fjorden.

Med en så lang historie i postvesenets tjeneste, er det mange episoder som fortsatt lever på folkemunne. En gang gjorde postbonden på Styvi et pek mot lærdølene som kom roende for å hente posten. Mens postkarene fra Lærdal så en annen vei, fikk bonden ei husmannskone til å legge seg flat i bunnen av båten. Så la han postveskene over kona, slik at hun lå skjult.

Da lærdølene hadde kommet et stykke ut i fjorden, begynte plutselig postlasten å røre på seg. Postmennene ble først redde, men de ble ganske hissige da kona avslørte seg. Hun ble nesten kastet på sjøen, mens postbonden på Styvi sto inne på land og lo.

 

Solgløtt ved Holmo, Nærøyfjorden.

 

Retur i flott høstvær

Det er mulig å bestille båttransport til og fra Styvi. Fjordbåtene som går hele året kan legge til her på forespørsel, eller man kan få skyss fra Bakka. Opprinnelig hadde vi også planer om det siste, men det var utrygt for sterk vind på fjorden denne dagen. Vår skyssmann var usikker på om han kunne gå med den vesle båten helt fram til Styvi, så derfor valgte vi å gå hele veien tilbake til Bleiklindi på denne turen. Det skulle vi ikke angre på.

Været bedret seg ganske betraktelig da vi vandret den gamle postvegen tilbake langs fjorden. Ved Odnes klarnet det ganske bra opp, og da vi passerte Holmo ble vi møtt av et strålende solgløtt mellom fjellene. Disen fra tidligere på dagen var borte, og Nærøyfjorden viste seg fram med sin beste høststemning.

 

Ettermiddag ved Holmo, Nærøyfjorden.

 
Da vi hadde rundet Holmaneset tok jeg en telefon over til Bakka, og Svein fra Borgen gard kom som avtalt og hentet oss ved Bleiklindi. Ruta blir ganske lang når man går frem og tilbake, men det er ganske lettgått terreng til tross for det dramatiske landskapet.

Det ble en virkelig flott turopplevelse i storslått verdensarv-natur. Man føler seg liten og ydmyk under de enorme fjellene, i møte med historien og spor etter tidligere tiders liv og virke. Vi storkoste oss hele dagen, og hvem vet? Kanskje vi tar den samme turen en vakker vårdag, når lysegrønne bjørkelier og snøkledte fjell danner rammen rundt turen?

 

Høststemning ved Holmaneset, Nærøyfjorden.

 

Kilder:
Ottar Starheim – Postveg og skyssplikter, allkunne.no 2011.
Kristin Ese – Postvegen Bleiklindi-Styvi i Nærøyfjorden, Fylkesarkivet (hentet februar 2021).
Anders Gjerde – Nærøyfjorden, Fylkesarkivet (hentet februar 2021).
Postgangen Christiania-Bergen, lokalhistoriewiki.no (hentet februar 2021).
Den bergenske kongevei, Wikipedia (hentet februar 2021).
Styving, Wikipedia (hentet februar 2021).

 

Se flere bilder fra denne turen