Det er noen opplevelser i naturen som setter dypere spor enn andre. Jeg får nå og da spørsmål om hvilken tur jeg synes har vært min fineste. Det er alltid like vanskelig å svare på. En skitur til Gravdalsbandet i Hurrungane har gjort det litt lettere.

 

Snøpakkede tinder

Jeg har hatt denne turen i tankene en stund. Selv om jeg elsker å se fjellet i vinterdrakt, er det å ta seg ut i snø og kulde noe jeg ikke alltid fristes særlig av. Jeg er ikke spesielt glad i å gå på ski, og følgelig ikke særlig god heller. Skismøring kan jeg bare glemme, og nedfart på annet enn alpinski gjør meg stiv og klønete.

Forresten har jeg blitt dårligere med alderen på det også. Det hjelper ikke akkurat på at hofteleddene lyner i smerte etter fem sekunder når jeg forsøker å ploge.

Jeg prøvde randonee-ski for rundt ti år siden, men skoene klemte så gruelig rundt føttene at det ble for vondt å ha på. I følge selgeren måtte de sitte som støpt fast for at jeg skulle ha kontroll på nedkjøringen. Så det ble med et par spede, smertefulle forsøk, og utstyret ble solgt. Jeg følte meg litt som han fyren i finn.no-reklamen med nyinnkjøpt wingsuit.

Siden har vinterturer i høyfjellet stort sett vært utenfor mitt program. Med unntak av noen småturer i oppkjørte løyper på Lifjell her i Telemark.

Men som sagt, det har vært en tur som har hjemsøkt tankene en stund. I mitt hode er synet av snøpakkede tinder som gløder i lyset fra en gryende morgenhimmel noe av det ypperste jeg kan forestille meg. Men med min noe tynne erfaring fra vinterfjellet, er det ikke så lett å komme på skuddhold til slike fotomotiv. Så hvordan skal man få til dette med et slikt utgangspunkt?

 

På Gravdalsbandet i Hurrungane, Jotunheimen.

 

Til Årdal i Sogn

Tinder har vi jo mange landsdeler, men det er udiskutabelt at Jotunheimen har de høyeste. Og Hurrungane i den vestlige delen av fjellområdet har de kvasseste og feteste toppene. Noe som antakelig kan diskuteres, men ikke med meg.

Problemet med disse fjellene er jo at de ligger et stykke unna sivilisasjonen, og høyden over havet betyr naturligvis at man må et stykke oppover også. På Vestlandet er det også bratt, som igjen betyr mye skredutsatt terreng. Så finnes det en trygg rute til et sted der man kommer tett nok på de store tindene uten å utsette seg for livsfare? Det gjør det.

Det finnes helt sikkert flere, men jeg har hatt en rute ved Årdal i Sogn i tankene en stund. I fjor klaffet det ikke værmessig, og denne vinteren har også vært problematisk med mye vind og snø i lange perioder. Men for tirsdag 14. februar meldte meteorologene om et kort vindu mellom lavtrykkene fra vest. Da var det bare å dure i vei.

 

Ved Austanbotn i Hurrungane, Jotunheimen.

 

Tindevegen midt på natta

Årdal ligger innerst i Sognefjorden, og industristedet Øvre Årdal ligger inneklemt mellom høye fjell. Fra stedet går den etter hvert ganske kjente Tindevegen over fjellet til Turtagrø ved Sognefjellsveien. På veien passeres Hurrungane, den villeste og mest alpine delen av Jotunheimen.

Her ligger flere kjente klatretopper. Store Skagastølstølstind er Norges tredje høyeste fjell med 2405 m.o.h., og den mest kjente av tindene. Den er det spektakulære høydepunktet på Skagastølsryggen, som jeg hadde gleden av å gå med fjellfører Sondre Kvambekk for noen år siden. Senere gikk vi til både Store Styggedalstind og Sentraltind, også topper med en lang historie i norsk fjellklatring.

Mitt mål med denne turen var å fotografere Austanbotntindane i det morgengløden farger de snødekte fjellene. For å de beste bildene, måtte jeg være på sørsiden av fjellene innen klokka sju om morgenen. Det innebar en drøy skitur på rundt 13 km en vei, og 800 høydemeter.

 

Start ved Fardalen Skisenter, Årdal.

 
For Tindevegen er vinterstengt, så i februar må man normalt starte et godt stykke ned i Fardalen, en hengedal som strekker seg nordover fra Øvre Årdal. Den gode nyheten er at det ligger et lokalt skisenter med lysløype i dalen. Løypa går et stykke på Tindevegen, noe som betyr at det her er oppkjørte løyper et stykke på vei.

Jeg startet turen min midt på natta. Klokka var 02.30 da jeg la i vei på ski, med sekk på ryggen og hodelykt i panna. Det hadde vært mildvær, og så frosset til igjen. Dermed var det isete og hardt i skiløypa hele veien opp til Murabrua, der sporene stoppet. Jeg hadde ikke feller under skiene, så det gikk raskest å gå til fots det meste av strekningen opp dit, snaut fire kilometer.

Snøbyger og vind hadde herjet i fjellet her det meste av januar og februar, helt opp til kvelden i forveien. Derfor var det ingen skuterspor videre oppover langs veien, noe det normalt er. Jeg så bokstavelig talt mørkt på å rekke frem til målet i tide, da jeg stampet meg oppover den snøfylte veien videre.

 

Store Ringstind i Hurrungane, Jotunheimen.

 

Skitur under stjernehimmelen

Oppe i fjellet, ved den gamle stølen Murane, forlot jeg Tindevegen. Målet for turen var Gravdalsbandet på ca. 1400 m.o.h. Den letteste veien dit gikk gjennom Austanbotn, en vid og åpen fjelldal øst for Murane. Etter ei lita kneik rett ovenfor stølen, var jeg oppe i dalen.

Terrenget her steg slakt innover fjellet, og her var snøen ganske hardpakket, så det var lett å gå. Det var bare slake hellinger uten skredfare her, noe som var hovedgrunnen til akkurat dette rutevalget. Jeg har lite kompetanse til å vurdere skredfare, så jeg forhørte meg med lokalkjente om den planlagte ruta på forhånd.

Jeg slo etter hvert av hodelykta, og gikk i bekmørket under stjernehimmelen. Det var ingen måne som lyste opp, men jeg kunne allikevel ane konturene av de mektige Austanbotntindane foran meg. Etter hvert vennet øynene seg til mørket, og himmelhvelvingen ble fylt av en mengde stjerner jeg aldri hadde sett maken til.

Det var en skjellsettende opplevelse, og jeg så plutselig lysere på å nå målet tidsnok også. Men da ville jeg ikke ha tid til å fotografere den fantastiske stjernehimmelen. Det får bli på en annen tur.

 

Austanbotntindane i Hurrungane, Jotunheimen.

 

Morgengry ved Austanbotntindane

I takt med at klokka nærmet seg sju, kunne jeg ane et gryende lys mot øst. Og i nord begynte et forsiktig fargeskjær å tegne Austanbotntindane mot den mørke himmelen bak. Alpeglød kalles dette fenomenet, forårsaket av indirekte sollys, reflektert fra partikler i atmosfæren.

Jeg var ennå ikke helt oppe på Gravdalsbandet, men det gjorde lite fra eller til. Jeg skjønte at motivene jeg hadde her øverst i Austanbotn var mer enn gode nok. Jeg stoppet, rigget til kameraet på stativet, og satte i gang.

Jeg vet at det er en klisjé, men både lyset og opplevelsen var magisk. Det var helt stille. Ikke et vindpust. Ikke en lyd. Det var bare meg der. Det eneste sporet av mennesker var mitt eget. Det er vanskelig å finne ord som beskriver følelsen jeg hadde der oppe, i det øyeblikket. Men jeg skjønte at turen allerede var en suksess.

Fargene på tindene gled fra oransje til gult, fra lilla til mørkeblått i skyggene. Jeg flyttet meg videre oppover i takt med endringene, og fikk fanget stadig mer av de store fjellene over meg. Like før soloppgang bleknet liksom lyset litt, før det direkte sollyset startet fargespillet på nytt.

 

Store Austanbotntind i Hurrungane, Jotunheimen.

 

På Gravdalsbandet

Til slutt var jeg oppe på Gravdalsbandet. Sola møtte meg på toppen, og i det stille vinterværet varmet den faktisk. Nede i skyggene var vel temperaturen rundt -10°C, men her oppe steg den merkbart.

Jeg gikk opp på en liten topp med en varde, ca 1380 m.o.h. Starten nede i Fardalen lå på ca 580 m.o.h., så høydeforskjellen var enkel matte. Jeg brukte drøyt fem timer på å nå toppen, om man ser bort fra fotostoppene på slutten.

Det ble mer fotografering på toppen, nå i strålende vintersol med kritthvite tinder i et herlig panorama. Store Austanbotntind var et naturlig blikkfang, men også Store Ringstind tok seg flott ut herfra. Andre topper i panoramaet inkluderte Store Dyrhaugstind, Midtre og Austre Ringstind, og Stølsmaradalstinden.

 

På Gravdalsbandet i Hurrungane, Jotunheimen.

 
Både telelinse og vidvinkel fikk kjørt seg, før jeg vendte nesen nedover igjen. Jeg hadde fått det jeg kom for.

Turen ned ble jo en lidelse, slik det som regel blir for min del. Nye skisko førte til en del vanlige gnisninger mot deler av føttene. Jeg hadde klistret hælene med Compeed i et forsøk på å forebygge. Men det hjalp ikke en dritt, for å si det på godt norsk. Jeg fikk etterpå tips om at sportsteip og gnagsårsokker utenpå hjelper betraktelig, så det skal jeg prøve neste gang. Da skal jeg også ha feller under skiene.

 

Gnagsår.

Et par solide gnagsår.

 
Jeg kom meg allikevel helskinnet ned. Eller nei, føttene var jo ikke “helskinnede”. Men jeg gikk i alle fall ned samme vei som jeg kom opp.

Jeg har en litt rar evne til å blokkere ut smerter fra gnagsår og lignende, så det ble en nydelig tur i det fantastiske været. Vinden glimret med sitt fravær hele dagen, og en rast nede ved Murane ga skikkelig påskestemning. Hele turen tok meg drøyt 11 timer.

Dagen etter var det på’n igjen med vind og snø i Hurrungane, og skisporene mine oppe i Austanbotn er for lengst visket ut. Til glede for nestemann som kan gå i jomfruelig skiterreng.

 

Ved Austanbotn i Hurrungane, Jotunheimen.

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 17.03.2023. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.