Sentraltind er Norges 10. høyeste fjell. Tinden ligger utilgjengelig til på Styggedalsryggen i Hurrungane, vest i Jotunheimen. Turen opp krever bre- og klatreutstyr, og er lang og tung. Bli med på tur i guffent sommervær.

 

Utilgjengelige Sentraltind

Sentraltind beskrives av flere som Jotunheimens mest utilgjengelige topp. Den ligger på Styggedalsryggen i Hurrungane, et av Norges høyeste alpine fjellområder. Det utgjør den vestligste delen i Jotunheimen. Sentraltind rager 2348 m.o.h., og overgås nok av naboer som Store Skagastølstind og Styggedalstindane i oppmerksomhet.

Sentraltind ble besteget første gang den 7. august 1885, av danske Carl Hall, og nordmennene Matias Soggemoen og Torgeir Sulheim. De kom over Vesle Skagastølstind, som var hovedmålet den dagen. “Centraltind” som navnet ble skrevet den gangen, bød ikke på særlige problemer for førstebestigerne, sett bort fra et uheldig veivalg. De kunne dermed bygge varder på to ubestegne 2300-meterstopper den dagen.

 

Sentraltind og Slingsbybreen, Hurrungane.

 
To dager senere var de tilbake igjen, da gikk de opp via Slingsbybreen i sørsiden av Styggedalsryggen. De fortsatte da fra Sentraltind til Store Styggedalstind, som Hall og Soggemoen hadde besteget to år tidligere fra motsatt side av fjellryggen.

Sentraltind bestiges i dag nesten utelukkende som en del av traversen over Styggedalsryggen, og eventuelt videre over Storen eller Skagastølsryggen. Uansett er det snakk om mer eller mindre krevende klatring på både bre og fjell for å nå toppen. Svært få går ene og alene til topps på Sentraltind. Likevel er det akkurat det vi skal gjøre.

 

I Skagastølsdalen, Hrrungane.

 

På fjelltur i guffent sommervær

De siste to årene har jeg begynt på et lite prosjekt med å bestige Norges ti høyeste fjell. Tre av disse krever klatring med sikring. I 2019 gikk jeg med fjellfører over hele Skagastølsryggen, med avslutning på Store Skagastølstind. Det er Norges tredje høyeste fjell med sine 2405 m.o.h.

I 2020 var det Store Styggedalstind sin tur. Den er høyeste punkt på den allerede nevnte Styggedalsryggen, og Norges fjerde høyeste fjell.

På begge disse bestigningene har jeg hatt gleden av sikker føring og trivelig turselskap fra fjellfører Sondre Kvambekk. Været har også vært på vår side, med strålende sol og varmt sommervær på begge turene.

Spenningen var derfor stor om været skulle klaffe denne gangen også. Som på de foregående “ekspedisjonene” overnattet jeg også i år på Sognefjellhytta. Værmeldingen var ikke like strålende denne gangen, men det lå an til å bli brukbart allikevel. Det skulle vise seg å være en helt feil slutning.

 

Ved Skagastølsvatnet, Hurrungane.

 

I barskt landskap

Starten på turen gikk grytidlig fra parkeringen ved Turtagrø. Truende skyer drev over toppene i Hurrungane, og skjulte de i tåke høyt der oppe. Men mot øst var det glimt av blå himmel, så vi satset på at været ville bedre seg noe utover dagen.

Turen gikk i jevnt sig langs stien opp gjennom Skagastølsbotn. Flere mindre regnskurer bar bud om at dette nok ikke ville bli like trivelig turvær som tidligere. Men landskapet fikk et betydelig barskere uttrykk, og jeg fikk tatt ganske ålreite bilder ved det isblå Skagastølsvatnet. Dette er norsk natur på sitt villeste, med hengende isbreer i de stupbratte fjellsidene, og isflak drivende i vannet.

Ved Skagastølsbreen var det på med sele, men vi brukte ikke tau på kryssingen av den relativt flate Skagastølsbreen. Det gikk greit å ta seg fra breen og opp på Bandet, det kjente passet mellom Skagastølsdalen og Midtmaradalen.

Vi fortsatte rett over skaret, og fulgte Berges chaussée videre. Det er et hyllesystem den gamle fjellføreren Ola Berge på Turtagrø oppdaget i norsk tindesports barndom. Den gir en enkel passasje over til Slingsbybreen, og man unngår mange bratte og sleipe sva. Vi brukte rundt 3,5 timer opp fra Turtagrø og opp til kanten av Slingsbybreen.

 

På vei opp Slingsbybreen, Hurrungane.

 

På Slingsbybreen

Ved brekanten var det på med tau, stegjern og isøks. Så bar det i sikksakk mellom gapende bresprekker oppover Slingsbybreen. Breen har navn etter William Cecil Slingsby, ofte kalt norsk tindesports far. Engelskmannen var den første som nådde toppen av Store Skagastølstind. Det klarte han 21. juli 1876. Sammen med Emanuel Mohn og Knut Lykken gikk han opp den stupbratte breen som senere har fått Slingsbys navn. Mohn og Lykken ble stående igjen i det som senere fikk navnet Mohns skar, mens Slingsby klatret alene de siste 150 høydemeterne til topps i det som ble et sentralt stykke norsk klatrehistorie.

Vår tur går neppe inn i historien på samme måte, men vi fulgte i førstebestigernes fotspor opp til det sagnomsuste skaret. Brefallet og snøfonna opp til skaret utgjør rundt 500 høydemeter, og de er tunge. Været spilte heller ikke noe særlig på lag denne gangen.

Hurrungane er en gedigen tåkemagnet, så nå var vi stort sett innhyllet i iskald tåke med yr i lufta. Jeg hadde ikke tatt på ullundertøy fordi jeg ventet en varm og svett oppstigning, men klærne ble naturligvis våte fra utsiden. Oppe i Mohns skar ble det temmelig kaldt, men vi fortsatte uten at jeg tok på mer tøy. Det var ikke så lurt.

 

I tåke på Styggedalsryggen, Hurrungane.

 

Vått og sleipt på Styggedalsryggen

Etter en kort matpause i Mohns skar, fortsatte vi bortover noen hylleformasjoner under Vesle Skagstølstind. Disse såkalte “galleriene” tok oss opp på Styggedalsryggen, som Sentraltind er en del av. Ved et skrått sva måtte vi sikre, da tåke og yr hadde gjort fjellet sleipt og glatt. Utsikten var null, men etter hvert kunne vi ane en kvass skygge foran oss. Det var Sentraltind som trådte frem med et bratt hakk i fjellryggen. Det kunne vel være en 20-30 m høyt, og der måtte vi opp.

 

Ved Sentraltind, Hurrungane.

 
Klatringen bød ikke på noen store utfordringer, selv om det føltes guffent i det kalde været. På toppen av det bratte partiet kjente jeg at beina fikk skikkelig skjelven, de begynte å bli ganske nedkjølte. Så vi gikk de siste, slake meterne til topps så fort beina bar.

Det gikk ikke særlig fort, men vel oppe på toppen av Sentraltind var det på med alt jeg hadde av varmt ullundertøy og fleece. Det hjalp betraktelig på komforten, og det fikk beina i gang igjen ganske raskt. Kjæresten min hadde sendt med en liten overraskelse som jeg skulle åpne på toppen, og den varmet også godt.

Vi ble ikke lenge på Sentraltind. Værforholdene understreket utilgjengeligheten, og innbød ikke til å dvele ved utsikten. Den var jo fortsatt lik null. Vi fikk i oss litt mat, tok noen raske bilder, og begynte på returen. Den innebar en nedfiring forbi det bratteste partiet, og så fulgte vi våre egne spor bortover eggen. Etter hvert kom det noen glimt av utsikt, vi fikk se Storen et kort øyeblikk også.

 

I Mohns skar, Hurrungane.

 

Retur i vekslende vær

Tilbake ved Mohns skar lettet plutselig tåka, og vi kunne se rett ned på Slingsbybreen og Midtmaradalen. Høydefølelsen ble helt enorm etter å ha gått i en tåkeboble det meste av turen her oppe. Returen ned det stupbratte skaret og breen gikk i fine værforhold, men da vi skulle ta fatt på Berges chaussée kom ei ny byge med regn og tåke. Det ble igjen et riktig ufyselig vær som gjorde fotografering vanskelig.

 

På Berges chaussée, Hurrungane.

 
Fra Bandet akte vi på rumpa ned på Skagastølsbreen, og vandret fort videre nedover breen og dalen. Været klarnet på ny, og sola varmet etter hvert som vi kom ned mot Skagastølsvatnet. Det ble svært så idyllisk ved det turkisblå brevatnet, og tuer med den gule rosenrota lyste mellom steinene.

Været fortsatte å veksle helt tilbake til Turtagrø, med både regnbyger og solglimt. Etter 14,5 time på tur kunne jeg endelig sette meg inn i bilen, og kjøre ned til Årdal for en varm dusj og overnatting.

Nok en gang er det bare å takke Sondre Kvambekk for sikker fjellføring og hyggelig turfølge. Du kan besøke 500fjell om du drømmer om spektakulære toppturer. Toppturlista mi har nå fått et kryss ved Sentraltind, den siste av våre ti høyeste fjell som krever klatreutstyr og sikring. Dårlig vær glemmes fort, så enda et flott turminne er lagt til i minnebanken også.

 

Rosenrot ved Skagastølsvatnet, Hurrungane.

 

Kilde: Ben Johnsen – “Jotunheimens Stortopper”, Ben Johnsen / Norsk Tindeklub 1991.

 

Se flere bilder fra denne turen