Giske kommune ligger utenfor Ålesund på Sunnmøre. Kommunen består utelukkende av øyer, og den har mye flott kystnatur og spor etter eldgammel kystkultur innenfor grensene. Vi har besøkt to perler her ute, Alnes og Skjonghelleren.
Ut mot storhavet
Giske er en kystkommune på Sunnmøre, i Møre og Romsdal fylke. Den er lokalisert rett nordvest for Ålesund, bare Valderhaugfjorden skiller byen fra øyene i Giske. Drøyt 8500 mennesker har sitt hjem her ute mot det store Atlanterhavet.
Giske er ganske beskjeden når det kommer til landareal. Totalt er det bare rundt 40 km², hvor størstedelen er fordelt på fire større øyer, to flate og to mer kuperte. Disse er de flate øyene Vigra og Giske, den litt mer kuperte Valderøya, og den fjellrike Godøya. På sistnevnte finner vi kommunens høyeste punkt, som er Storhornet på 497 m.o.h.
Rundt de større øyene finnes en del spredte holmer og skjær, men ellers er det havet som dominerer. Atlanterhavet dundrer inn mot øyene når vestlige stormer feier inn over land. Det er et værbitt og forblåst landskap her ute.
Folk lever stort sett av fiske og jordbruk, oppdrettsnæring og litt mekanisk industri. Ålesund Lufthavn på Vigra er også en viktig arbeidsplass. Øyene er landfaste via bruer og undersjøiske tunneler.
I Skjonghelleren på Valderøya, Giske.
Lang historie i Skjonghelleren
Øyene i Giske har en rekke fornminner, både fra vikingtida og middelalderen. En av de eldste herregårdene i Norge lå på Giske, og den var hjemsted for den mektige Giske-ætten fra 900-tallet til 1582. Giske kirke var ættens gårdskapell, bygget rundt 1030. Bygningen er kledd i hvit marmor, noe som vitner om 1100-tallets rikdom på øya.
Men enda eldre spor etter mennesker finnes på Valderøya. På vestsiden ligger Skjonghelleren, ei stor hule skapt da landet var tynget ned av innlandsis, og havet sto høyere enn i dag. Bunnen i hula ligger i dag rundt 50-70 m.o.h.
Skjonghelleren er en av de største havgrottene på kysten av Vestlandet. Den er 38 meter høy i åpningen, og nesten like vid. Helleren skrår oppover fra åpningen i ca 30 meter, fylt av steinur og -blokker. Så flater den ut og danner en avsats, et slags “hovedrom” i helleren. Videre innover smalner hula, samtidig som takhøyden blir lavere.
I Skjonghelleren på Valderøya, Giske.
Fra “hovedrommet” går en smal tunnel videre, med bare en meters høyde. Men det blir høyere igjen lenger inn, og et “kammer” innerst i hula åpenbarer seg. Den samlede dybden på Skjonghelleren er dermed hele 140 meter.
Ved åpningen ligger løsmasser på inntil 20 meters dybde, som er avsetninger i flere lag fra siste istid. I disse avsetningene er det funnet bein og knokler av dyr og fugler som viser seg å være opp mot 30 000 år gamle. Alke og polarlomvi er artene det er funnet flest av, men også rester av sel har blitt gravd ut. Disse funnene representerer noen av de aller eldste dyrerestene i Norge.
Flere har lurt på om dette kan være spor av menneskelig aktivitet, men det er ikke funnet steinredskaper eller annet som kan bevise dette. Derfor er den mest sannsynlige forklaringen på knokler etter sel at dyrene er drept av isbjørn, og at fjellrev senere har dratt rester inn i hula.
Men Skjonghelleren har spor etter bruk fra eldre jernalder, dvs for ca 2500-2000 år siden. Det er funnet redskaper, ildsteder og knokler fra fisk, vilt og husdyr.
På vestsiden av Valderøya med utsikt mot Giske og Godøya.
Utom fjellet
Adkomst til Skjonghelleren er enkel. På vestsiden av Valderøya er det laget en flott turvei som kalles “Utom fjellet”. Veien har fast grusdekke, og det finnes flere rasteplasser med benker langs veien.
Kommer du med bil, er det enklest å parkere ved Valdervoll stadion. Støtt gjerne det lokale idrettslaget med en parkeringsavgift via Vipps. Fra parkeringen er det rundt 700 m å gå langs turveien til stien som tar av opp til Skjonghelleren. Så gjenstår bare 250 m før du er oppe i den store havgrotta.
Det er en mektig opplevelse å stå inne i en slik hule, med utsikt mot det åpne havet utenfor. Historiens sus kommer gjerne tettere på, og man kan glede seg over et av naturens underverk.
Dessverre er fjellveggene i Skjonghelleren tilgriset av graffiti gjennom flere tiår. Selv om det ble gjort arbeid for å fjerne taggingen for noen år siden, ser det ut til at det ikke har hjulpet nevneverdig. Det skjemmer dessverre noe av opplevelsen, men hula er jo mektig nok, så den er vel verdt et besøk.
Morgen ved Alnes på Godøya.
Alnes fyr på Godøya
Et annet sted som også kan sies å ligge “utom fjellet”, er Alnes på Godøya. På nordsiden av øya stikker en flat odde ut fra det bratte fjellet bakenfor. Neset består av grus og rullestein, noe som har gitt opphav til navnet Alnes. Det stammer fra det norrøne “alfr”, som betyr grus eller øyr.
På neset ligger fiskeværet Alnes, som lenge var Sunnmøres største. Men i dag bor i underkant av 200 mennesker i den idylliske grenda ut mot storhavet. Du kommer hit gjennom Godøytunnelen fra Giske, og videre gjennom den nye Alnestunnelen fra sørsiden av Godøya.
Et landemerke på Alnes er Alnes fyr. Det ble opprettet i 1853 av den daværende Borgund kommune, som fikk tillatelse til å montere et enkelt ledefyr eller fiskefyr på Alnes. Lyset på Alnes måtte være svakt, fordi det statlige Fyrvesenet var redde for at det kunne forveksles med Runde fyr lenger sør. Derfor var det bare tre talglys som brant i ei lykt på veggen i ei lita vaktstue, og det var bare tent et par måneder midt på vinteren.
Alnes fyr på Godøya.
Det første fyret ble nedlagt etter få år, i 1861. Rundt 1870 ble det imidlertid igjen fyr på Alnes. Denne gangen var det Fyrvesenet som satte opp et enkelt fyr som kunne heises opp i en stang.
I 1872 kom en liten vaktstue til bruk for fyrvokteren, og etter hvert var fyret tent i ni og en halv måned i året. Men det var dårlige boforhold og betingelser, så det ble vanskelig å skaffe noen som ville vokte fyret. Derfor ble det i 1876 bygget en større og bedre fyrvokterbolig.
I 1891-92 ble fyrvokterboligen flyttet, og fyrtånet ble forhøyet til 24,7 meter over høyvannsstand. I 1905 kom en fjerde ordens fyrlykt til Alnes, og i 1928 fikk fyret strøm fra det kommunale kraftverket.
Ved Alnes på Godøya.
Det nåværende fyret på Alnes ble bygget i 1937, og er et 18 meter høyt, firkantet tårn i tre. Det har en bærende fagverkskonstruksjon laget av vinkeljern. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1982. Senere ble det solgt til Giske kommune.
I 1993 ble fyret restaurert, og tatt i bruk til grendehus i fiskeværet. Det ble dannet en stiftelse som siden har drevet fyret som museum og utstillingslokale. Alnes fyr ble fredet i 2000, og har lenge vært et populært besøksfyr for både lokalbefolkning og tilreisende. Et stort og moderne kurs- og opplevelsessenter ble bygget i tilknytning til fyrstasjonen i 2016.
Alnes er et vakkert sted i spektakulær kystnatur, og det er en flott opplevelse å besøke både fyret og fiskeværet langt ut mot det store Atlanterhavet.
Morgen ved Alnes fyr på Godøya.
Kilder:
John Stokka, Geir Thorsnæs – Giske, Store Norske Leksikon (hentet 01.02.2024).
Skjonghelleren, Wikipedia (hentet 01.02.2024).
Per Roger Lauritzen – Alnes fyr, Store Norske Leksikon (hentet 01.02.2024).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 06.02.2024. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
