Sørfjorden i Hardanger er en fjordarm som skjærer seg inn mellom Hardangervidda i øst, og Folgefonnhalvøya i vest. Den er mest kjent for fruktdyrking i fjellsidene langs fjorden, men høyere opp venter mange fine naturopplevelser.

 

Fruktdyrking under isbreen

Landskapet langs Sørfjorden er kanskje selve ikonet for naturen i Hardanger. Rekk opp hånda de som aldri har sett det klassiske bildet av fruktblomstring med snøhvite fjell i bakgrunnen. Av nordmenn som har levd en stund blir det neppe mange hender i været. Og sjansen er stor for at bildet er tatt nettopp her ved Sørfjorden, aller helst ved Lofthus på østsiden. Her ligger store, grønne frukthager hvor det dyrkes epler, plommer, kirsebær og moreller. Sammen med hus, løer, kvernhus og steinmurer skapes et unikt kulturlandskap langs den vakre fjorden.

På motsatt side reiser den mektige Vardanuten seg, med bratte stup og rasrenner hvor snøskredene årvisst dundrer ned vinterstid. Lenger inn lyser det i Folgefonna, Norges tredje største isbre. Men også på vestsida av Sørfjorden ligger små grender med frukthager, på flekkene snørasene aldri når.

 

Nær Kolgrevene ved Sørfjorden, Hardanger.

 

Opedalen ved Lofthus

Ved Lofthus går et kort dalføre inn mot Hardangervidda. Opedalen er bare et par kilometer lang, og ender i stupbratte fjellvegger opp mot kanten av Hardangervidda. De varig vernede elvene Opo og Skrikjo kommer fossende ned fra vidda, og på sin vei ned til fjorden danner de flere flotte vannfall. Sistnevnte faller 500 loddrette meter på bare 200 horisontale, så her snakker vi om et av Norges høyeste fossefall. Det ble tidlig et turmål for en fosseentusiast, og allerede i 1993 gikk jeg opp til toppen der Skrijko kaster seg utfor stupkanten. Men grunnlaget for denne artikkelen er imidlertid nylig digitaliserte bilder fra juni 2001, da jeg gikk turen på nytt.

 

Bjørnabykset i Opo nær Lofthus, Hardanger.

 

Til fjells

En blank solskinnsdag midt i juni 2001 startet jeg fotturen fra Kolgrevene, som ligger omtrent 200 høydemeter over fjorden, like ovenfor gården Frøynes. Jeg fulgte først en sti gjennom svært frodig løvskog mot Stuvasete, eller Stuasete som det stod på det gamle papirkartet jeg brukte for 19 år siden. Dette var tidligere en god og mye brukt støl her oppe i Frøyneslia, men viste seg å være temmelig forfallen. Et av husene stod fortsatt i 2001, men idag ser det ut til å være helt sammenrast.

 

Fjellbjørkeskog i Ullensvang naturreservat, Hardanger.

 

Ullensvang naturreservat

Fra Stuvasete fulgte stien en markert fjellrygg, med fin utsikt mot Opedalen, Lofthus og Sørfjorden. Det steg jevnt oppover gjennom skogen, som her hadde innslag av furu. Etter hvert som jeg kom høyere, overtok fjellbjørk mer og mer, helt til jeg var oppe på snaufjellet på Hardangervidda, ca 1000 m.o.h.

I 2016 ble skogen jeg gikk opp gjennom vernet i Ullensvang naturreservat. Det ble opprettet for å ta vare på et løvskogområde typisk for indre deler av Hardangerfjorden. Verneområdet omfatter både boreal løvskog med bjørk som dominerende art, og edelløvskog med hassel og ask. Variasjonen i vegetasjon fra fjord til fjell er også et viktig element i vernet, i likhet med at skogen skal få utvikle seg mest mulig naturlig.

 

Skrijko stuper ned i Opedalen nær Lofthus.

 

På fossestupet

Fra der jeg kom opp på vidda, var det bare noen hundre meter bort til stupkanten der Skrikjo stupte utfor. Elva rant rolig og bedagelig frem til kanten, så stupte den rundt 130 loddrette meter ned på en bratt skråning i fjellsida. Derfra kastet den seg videre i nok et loddrett fall på rundt 200 m ned i Opedalen. Fra kanten var det god utsikt mot både dalen og fjorden, men det var vrient å finne en god vinkel for å fotografere fossen. Her kan nok droneteknologien gjøre underverker. Jeg fikk allikevel tatt et par brukbare bilder av kaskadene før jeg begynte på returen.

 

Imponerende utsikt mot Sørfjorden og Folgefonna, Hardanger.

 

Makeløs utsikt

Det store høydepunktet på denne turen er utvilsomt den flotte utsikten mot Sørfjorden med Folgefonna på den andre siden. I juni står fjellsidene lysegrønne, og når snøkledte fjell toppes av en skyfri himmel er det lite som kan måle seg med dette landskapet. Jeg fant meg et fint utsiktspunkt markert med en liten varde, og satt stille og rolig mens ettermiddagssola varmet. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der, men sola hadde sunket betraktelig på vesthimmelen da jeg var nede ved fjorden igjen. Ut fra bildene å dømme kan jeg ha brukt rundt seks timer på hele turen. Det er ikke umulig at jeg går denne ruta for tredje gang, med digitalt fotoutstyr og drone. Det tror jeg det er verdt.

 

Junikveld ved Sørfjorden, Hardanger.

 

Se flere bilder fra denne turen