Kvaløya er den femte største øya i Norge, og kan varte opp med vill og vakker natur like utenfor bygatene i Tromsø. Vi tar turen til det som kanskje er den mest storslagne delen: Ersfjordhalvøya.

 

Stor og fjellrik øy

Kvaløya dekker 737 km², og innehar med det femteplassen på lista over Norges største øyer, om vi ser bort fra øyene på Svalbard. Kvaløya ligger like vest for Tromsø, hvor brua over Sandnessundet forbinder den til Tromsøya og byen. Det går også tunnel under Straumsfjorden til Balsfjord og Malangen. I tillegg er det fergeforbindelse fra Brensholmen til Botnhamn på Senja, også i sør. Det bor rundt 11000 mennesker på Kvaløya, mange konsentrert i bebyggelsen langs Kvaløysletta på østsiden. På vestsiden av øya finner vi det kjente fiskeværet Sommarøy.

Kvaløya er rik på fjell og tinder, men to fjorder deler den nesten i tre. Ersfjorden går inn østover ca 12 km fra havet i vest, og møter nesten Kaldfjorden på et smalt eide ved Ersfjordbotn. Kun 800 m skiller de to fjordene. Kaldfjorden kommer inn fra nordsiden av øya, og går rett sørover mot Henrikvik. Fjorden er omtrent 16 km lang. Mellom Kaldfjorden og Ersfjorden finner vi den villeste og mest dramatiske delen av Kvaløya. Her reiser spisse tinder seg over idylliske fjordbotner og hvite sandstrender. Dette er Ersfjordhalvøya.

 

På sandstranda ved Grøtfjord, Kvaløya.

 

Til Grøtfjorden

I slutten av juli tok vi turen fra Tromsø, ut til nettopp den vakre Ersfjordhalvøya. Fra Ersfjordbotn svinger veien seg først langs vestsiden av Kaldfjorden, hvor vi passer Store Blåmann, Kvaløyas høyeste fjell med 1044 m.o.h. Så svinger veien vestover, og går over heia til den spektakulære Grøtfjorden. Siden jeg først var her tilbake i 1995, har dette blitt en favoritt i Troms. Fjorden ligger inneklemt mellom høye fjell med kvasse tinder og egger, og utenfor buldrer storhavet. Søk på Grøtfjorden i bildearkivet, så finner du mange bilder fra den lille, men storslagne fjorden.

På vår tur denne sommeren stoppet vi ved den vesle grenda Grøtfjord, ytterst i fjorden. Her ligger ei stor og flott sandstrand, som har blitt et populært utfartssted for Tromsøs befolkning. Når sommervarmen bølger over kysten, er stranda en temmelig unik badeplass. Vi fikk smake litt på en heller kjølig nordavind under vårt besøk, så det fristet ikke noe særlig med et bad. Men kveldssola lyste varmt over både fjord, fjell og strand.

Fylkesveien går videre rundt Grøtfjorden, så vestover langs Vengsøyfjorden. Her er det flott utsikt til Vengsøya i nord, og rullesteinstranda ved Kvalvika er et perfekt sted å nyte midnattsola. Den asfalterte veien ender ved Tromvik, ca 50 km fra Tromsø sentrum. Det tar ca en time å kjøre ut til det lille fiskeværet med snaut 150 fastboende. Men fra Tromvik går en grusvei ytterligere 7 km, over fjellet til et enda mindre fiskevær, Rekvik.

 

Rullesteinsstrand ved Rekvik, Kvaløya.

 

Idylliske Rekvik

Rekvik ligger lengst nordvest på Kvaløya, ut mot Sessøyfjorden, og med Sessøya midt i mot. Gården Rekvik nevnes i skriftlige kilder for første gang i 1614, så det har bodd folk her ute i flere hundre år. Navnet kommer trolig av “rak”, som hentyder til drivende ved og vrakgods fra havet. Gården nevnes som øde flere ganger på 16- og 1700-tallet, men utover på 1800-tallet har flere hus kommet til. På slutten av århundret fikk bygda anløp av lokalbåten, den hadde anløp to ganger i uka over en lang periode. Det hadde naturligvis stor betydning for folket i Rekvik, som fikk både post og gods levert med båten.

På det meste bodde det rundt 80 mennesker i Rekvik. På 1800-tallet var det omgangsskole som gjaldt for slike små steder, men fra 1916 fikk de egen skolestue. Undervisningen var delt i to, med vekselsvis “småskole” og “storskole” i to til tre uker.

 

Postskilt i Rekvik, Kvaløya.

 

Butikk og fiskebruk

I 1922 åpnet den første butikken i Rekvik, og sju år senere kom telefonlinje. Fiskeværet hadde også eget postkontor. I løpet av krigsårene 1940-45 ble det etablert et fiskemottak her, Brødrene Olsen as. Stedet var kjent for godt uerfiske, men skikkelig pris på fangstene ble det ikke før etter krigen. Innlagt vann kom også etter krigen her ute.

I 1948 stiftet bygdefolket i Rekvik et kraftlag, og søkte støtte til å bygge et kraftverk. Det stod ferdig i 1953. Da var Rekvik en ganske stor plass, med to butikker og fiskebruket som ga arbeid og virksomhet på stedet. Men flere motoriserte fiskebåter førte også her til at fiskerne ikke lenger trengte å bo så nært fiskefeltene, og folketallet begynte å synke utover på 1960-tallet. I 1975 var det så få skolebarn igjen at skolen ble lagt ned. Paradoksalt nok skjedde det samme år som bygda fikk veiforbindelse til Tromvik.

 

Gammel brygge i Rekvik, Kvaløya.

 
I 2019 er det bare to fastboende i Rekvik, men de fleste husene er i bruk som fritidsboliger. Fiskemottaket, postkontoret og butikkene er imidlertid forlengst nedlagt. Det var stille og fredelig her ute da vi besøkte stedet denne sommerkvelden. Det er et mektig landskap der Rekvik ligger klemt mellom høye og bratte fjell, men med den åpne fjorden og havet utenfor. Er du i Tromsø og leter etter fine naturopplevelser, så ta turen til Kvaløya og spesielt Ersfjordhalvøya. Kjør gjerne helt ut til Rekvik, det er uten tvil verdt turen.

 

Sommerkveld ved Tromvik, Kvaløya.

 

Kilde: Henrik Norrie – “Ersfjordbotn i gamle dager – Historie og fortellinger fra bygdesamfunnet Ersfjordbotn og bosetningene på yttersida”, 2011.

 

Se flere bilder fra denne turen

 

Kategorier: Naturlandskap