Opp av strandstolen

Ferie på den spanske solkysten innebærer som oftest late dager på stranda eller ved bassenget. Gjerne kombinert med litt for mye god mat. For undertegnede kan det bli noe langtrukkent om dagene blir mange, og da kommer fort rastløshetens kløe i fingre og tær. Jeg må opp av strandstolen, og ut i andre landskap. Det er kanskje ikke dumt med litt mosjon heller. De to siste dagene av septemberuka i Los Alcázares var jeg tidlig oppe. Første morgengry gikk turen mot Cabo de Palos, like ved det mer kjente La Manga.

 

Daggry ved Cala Cocón.

 

Ut i den spanske naturen

La Manga er ei fryktelig lang og smal halvøy som stort sett består av sand. Strendene er kilometerlange, men der sanda møter neset Cabo de Palos er det slutt. Sørover går kysten over i bratte og steinete klipper. Det er tett bebyggelse helt ut på kantene mot sjøen de første kilometerne, i småbyen som bærer samme navn som neset den ligger på. Men slutt blir det også på bebyggelsen når vi når stranda i Cala Reona. Her overtar naturlandskapet, og vi kommer inn i verneområdet Parque Regional Calblanque. Det ble opprettet i 1987, og omfatter snaue 19 km² med ganske intakt kystnatur i et ellers tungt utbygd område.

 

Morgen ved fjellformasjonen i Cala Cocón.

 

Sierra Minera

Fra Cala Reona går flere stier inn i naturområdet, som domineres av Sierra Minera. Dette er en kjede lave fjell og heier, med en lang historie av gruvevirksomhet. En 4 km lang kyststi går mot Salinas del Rasall. Klippene er høyere og mer dramatiske enn på Cabo de Palos, og spor etter bergverksdrift finner vi også her. Det er antakelig grunnen til at stien er sprengt ut i fjellsiden flere steder. Bare et par hundre meter fra Cala Reona, ved Punta Lobo, ligger et gammelt steinbrudd helt nede ved sjøkanten. Vi passerer det på oversiden, og stien fortsetter i samme høyde bortover fjellsida. Dette området er geologisk interessant, med variert berggrunn som sandstein, grafitt og kalkstein. Karstlandskap forekommer også.

 

Karstlandskap ved Cala Cocón.

 

På kyststi med hodelykt

Etter ca en kilometers gange kommer vi til Cala Cocón, ei lita bukt med noen kvadratmeter flat strand. Den var mitt turmål for dagen. Jeg gikk denne turen grytidlig, og startet i stummende mørke med hodelykt. For å komme fra stien og ned på stranda, må man forsere en ganske høy og bratt skråning. De siste tre metrene går rett ned, men det er gode tak og lett å klatre. Det gikk uten problemer selv i mørket, så det er neppe vanskelig i dagslys heller. Grunnen til at akkurat denne stranda er et interessant turmål, er den fine fjellformasjonen innerst i bukta.

 

Morgensol ved fjellformasjonen i Cala Cocón.

 

Et lite stykke Finnmark

Her ved Cala Cocon finner vi et naturlig steinspenn som står i en bue ut fra fjellet bak stranda. Den er et resultat av bølgenes eroderende kraft. Fjellet er delt i ganske tynne lag, og består av det som ser ut som mørk grå skifer. Ved første øyekast minner stedet mye om Finnmarkskysten. Steinbuen er ikke så stor, men den er et flott fotomotiv fra flere vinkler. Ved bruk av vidvinkel kan man dessuten juge litt på størrelsen i bildene, ved å plassere seg selv i bakgrunnen ute på stranda. Noe jeg benyttet meg flittig av. Jeg fotograferte gjennom hele soloppgangen nede i bukta, før jeg returnerte til slaraffenlivet i Los Alcazares. På returen kom jeg over noen fine karstformer like ovenfor stranda i Cala Cocón. En fin morgentrim i flott spansk kystnatur.

 

Blomsterplante ved Cala Cocón.

 

Se flere bilder fra denne turen