Vi skal ut på en strabasiøs, men spektakulær fjelltur. Mektige Revtind ligger innenfor Grovfjorden i Tjeldsund, og gir utsikt mot et storslagent, nordnorsk fjordlandskap. Opplever du en solnedgang herfra, får du et minne for livet.

 

Et mektig fjell

Revtind reiser seg stor og mektig innenfor Grovfjorden i Tjeldsund kommune, Troms og Finnmark. Fjellet når sine 1219 m.o.h., og det er et tydelig landemerke i Sør-Troms. Revtind heter Riebecohka på samisk,  og er godt synlig fra både Harstad og Narvik. Tinden er et populært turmål, både sommer og vinter.

Revtind har en ganske avrundet form sett fra sør, men mot nord stuper fjellet flere hundre meter loddrett ned i en tydelig breskapt botn. Breen er borte nå, men på flybilder fra 2006 kan man se en liten rest. Det er med andre ord ikke så lenge siden breen smeltet vekk.

Nordvest for toppen går det en markert og smal egg med flere store pinakler. Noen kaller visst disse for Revørene, men det står ikke på noe offisielt kart. Det er imidlertid lett å se referansen.

 

Spektakulær natur ved Revtind.

 

Kveldstur til Revtind

Etter en liten roadtrip i vekslende vær på Senja midt i august, gikk turen til Sør-Troms. Jeg har hatt Revtind på turlista en god stund, og denne fjellturen ble en erstatning for en planlagt tur til Inste Kongen på Senja.

Jeg hadde funnet litt informasjon om mulige ruter. Den som pekte seg ut som den raskeste veien til topps, startet ved Krokelva. Den vesle grenda ligger oppe i lia på østsiden av det store Skoddebergvatnet, og bakenfor reiser Revtind seg stor og bred. Og ikke minst bratt. Det skulle jeg få førstehånds kjennskap til etter hvert, og i tillegg lære mer om at den raskeste veien ikke nødvendigvis er den letteste.

 

Utsikt mot Krokelva og Novafjellet.

 

I vanskelig terreng

Jeg startet vandringen ved halv seks-tida på ettermiddagen, og fulgte kanten av innmarka ved gården Nordre Krokelva til jeg var oppe i bjørkeskogen. Jeg tenkte at det ville bli kronglete med høy vegetasjon i starten, men at det ville bli lettere jo høyere opp i fjellet jeg kom. Så feil kan man ta.

Skogbunnen var åpen og lett å gå. Vanlig lyngvegetasjon dominerte, uten særlig høyde. Jeg tok sikte på en rett linje opp mot midten av fjellet, der en “lem” i fjellsida gikk videre på skrå mot øst. Planen var å følge denne til jeg var klar av stupene over, og så svinge rundt mot toppen. Det så ut som en bratt, men grei vei å gå til topps.

 

Vandring i bratt terreng med høy vegetasjon.

 
Etter hvert som jeg kom høyere, ble skogen mer glissen. Jeg kom ut i et rasfar med knekte trær og stubber, og her vokste all slags ville vekster høyt og frodig. Og det førte til at det ble vanskelig å se hvor jeg satte bena. At det var steinete under vegetasjonen hjalp ikke akkurat på hverken gangfart eller humør, så jeg klarte å karre meg over i et lite bekkefar. Jeg fulgte dette et lite stykke, men så måtte jeg ut i vegetasjonen igjen.

Nå var det blitt skikkelig bratt, og vegetasjonen stod meterhøy her oppe i den sørvendte fjellsida. Det måtte være helt ekstremt gode vekstforhold her. Det var blytungt å ta seg opp en 45 graders helling hvor bakken var skjult under et tett, grønt teppe av planter. Hvert steg måtte føles frem, så det tok fryktelig lang tid. Det ble ikke bedre da jeg skulle begynne å gå på skrå langs den nevnte “lemmen” i fjellsida, men etter to timers slit og tilhørende banning kom jeg da endelig opp i lettere terreng. Da hadde jeg bare beveget meg 1,5 km fra starten, i tillegg til 400 høydemeter.

 

Utsikt mot Ofotfjorden og Narvik.

 

Mot toppen

Fra steinura på “lemmen” gikk turen videre i ganske enkelt fjellterreng. Det var ganske steinete, men terrenget ble gradvis slakere etter hvert som jeg kom høyere. Utsikt sørover mot Ofotfjorden og Narvik var formidabel, og sørøstover kunne jeg se inn til fjellene ved svenskegrensa nær Katterat og Bjørnfjell.

Jeg kom ut mot snøskavlen som hang langs nordøstkanten på fjellet, og fulgte denne mot toppen. Etter nok en drøy times vandring var jeg oppe på Revtind, 1219 m.o.h. Klokka var 20.45, og synet som møtte meg var skjellsettende.

 

Sommerkveld på Revtind.

 

Solnedgang på stupkanten

Fra kanten jeg stod på, stupte nordsiden av Revtind ned i avgrunnen. To hundre nesten loddrette meter bar det ned i snøfonnene under. Lenger ned lå Olderdalen og Oldervatnet, med flere tinder og topper rundt.

Hevet jeg blikket, så jeg de sylkvasse pinaklene, eller “reveørene” mot nordvest. Bak dem blinket det i Grovfjorden og Saltvatnet. Og i horisonten var kveldssola i ferd med å duppe under det tynne skylaget som i øyeblikket la landskapet i skygge. Det var en spektakulært utsikt, i begrepets rette forstand. Og når sola kom, så ville dette bli et virkelig eventyr.

 

Varmt sommerlys over Senja, sett fra Revtind.

 
Jeg satte i gang med fotograferingen så fort jeg kunne, her var det ingen tid å miste. Jeg brukte både hovedkamera og drone mens jeg ventet på at de varme strålene fra kveldssola skulle treffe landskapet foran meg.

Og så kom det. Lyset liksom krøp opp fjellsidene fra Grovfjorden, og smøg seg inn Olderdalen. Det gled sakte nærmere, først på snøfonnene under toppen. Så lyste med ett hele sulamitten opp med et drømmeaktig solskinn mellom fjell, daler og fjorder. Det var en helt utrolig opplevelse å stå på toppen denne stunda, uten et vindpust, og uten en lyd. Det ga en sjelefred uten sidestykke.

 

Sommerkveld på Revtind.

 

Ned gjennom Olderdalen

“Livet er ikke bare oppoverbakker, det kommer alltids en nedtur”, var det en som sa. Han var i alle fall fra Nord-Norge. Oppoverbakkene jeg hadde forsert på vei opp, skjønte jeg med en gang at ikke var forsvarlige å ta seg ned. Spesielt ikke midt på natta, i tussmørke. Det hadde garantert resultert i ett eller annet beinbrudd. Dermed ble turen rundt nordsiden av Revtind alternativet.

Den ruta går gjennom den nydelig Olderdalen, og jeg ville forsøke å nå ned til Oldervatnet mens kveldslyset ennå varmet Revtind. Etter det snørike vinteren lå det enda store snøfonner på nordsiden av fjellet, og de var faste og fine å gå på. Det funket å løpe på de også, og jeg tilbakela 3,5 km og 600 høydemeter på 40 minutter. På den måten rakk jeg å få med et flott lys nede ved en bekk under Revtinds østside.

Turen gikk videre ned til Oldervatnet. Det er ei skikkelig flott perle i dette landskapet, irrgrønt og vakkert med Revtind i bakgrunnen. Her tok jeg de siste bildene på turen, klokka hadde nå passert 23.00. Det skulle vise seg at returen til sivilisasjonen ikke ble så enkel via denne ruta heller.

 

Sommernatt i Olderdalen.

 

En helvetes retur

Med telefonhjelp fra den dyktige, lokale fotografen Arild Heitmann, fikk jeg vite hvor i terrenget jeg kunne finne en merket sti som går gjennom dalen. Men stien er dårlig, selv om merkingen er ok. I alle fall her og der. Jeg hadde ikke med hodelykt, så i det stadig synkende lyset ble det vanskelig å se merkene på trestammer og stein. Jeg mistet stien flere ganger oppe i Olderdalen, og måtte spore tilbake. Mer banning og sverting ljomet gjennom dalen i den stille sommernatta. Men jeg tror jeg var alene der oppe.

Nede i den bratte lia mot Saltvatnet ble det flere hakk verre, her var vegetasjonen enda høyere enn i de fæle bakkene jeg hadde gått opp fra Krokelva. Nå var det temmelig mørkt inne i den tette bjørkeskogen, og på et tidspunkt var bregnene høyere enn meg selv. Da ble navigasjonen ganske håpløs. Jeg mistet stien totalt over lange strekk, og her var det ikke snakk om å spore seg tilbake. Skikkelig vondt i knærne hadde jeg fått også, så det måtte bare stå til.

 

Skrubbær ved Oldervatnet i Olderdalen.

 
Så lenge det gikk nedover, gikk det riktig vei. Men bratt var det jammen her også, så jeg peilet meg inn på innmarka ovenfor gården ved Rørelva ved hjelp av kartet og GPS-funksjonen i telefonen. Stien går visstnok noe lenger nord, men nå midt på natta var jeg så utmattet at jeg tok korteste vei ned til asfalten på fylkesveien. Håper grunneieren kan tilgi at jeg tråkket langs kanten av innmarka hans. Jeg lover å bruke stien neste gang.

Klokka var nesten ett på natta da jeg endelig kunne stavre meg opp på fylkesvei 8290. Men det gjenstod fortsatt 6 km vandring langs veien tilbake opp til Krokelva, der bilen stod parkert.

Turen til Revtind ble lengre og mer strabasiøs enn jeg hadde forestilt meg, men opplevelsen oppe på toppen veide opp for strevet. I alle fall når man har fått det på avstand. Klokka var 02.45 da jeg endelig kunne krype under dyna i bilen, parkert på en flott plass nede ved Saltvatnet, omtrent der jeg kom ned fra fjellet.

 

Kveldslys på Revtind.

 

Se flere bilder fra denne turen