Norges nest største isbre

Svartisen er den nest største isbreen på Norges fastland. Den ligger midt i Nordland, og dekker ca 370 km². Breen berører Rana, Meløy og Rødøy kommuner, og polarsirkelen krysser den sørlige delen av breen. Svartisen er delt i to av de nord/sør-gående dalførene Glomdalen og Vesterdalen, i Østisen og Vestisen. Sistnevnte er alene fastlands-Norges nest største isbre. Breen er også den lavestliggende breen på Europas fastland, den gikk i 2007 ned til bare 20 m.o.h. ved utløperen Engabreen. De siste års bresmelting har trukket brefronten opp til ca 150 m.o.h. i skrivende stund. Størsteparten av Svartisen ligger innenfor Saltfjellet – Svartisen nasjonalpark, opprettet i 1989.

 

Ved Austerdalsvatnet med Austerdalsisen i bakgrunnen.

 

Austerdalsisen

Austerdalsisen er en sørlig utløper fra Østisen, og kan vise frem et ganske stort brefall. For bare få år siden lå brefronten helt nede i Austerdalsvatnet, som ligger drøye 200 m.o.h. Det er nettopp bresmeltingen som har skapt vatnet, og det har skjedd i løpet av det siste århundret. Vatnet hadde før avløp mot vest, til Austerdalen og Glomåga. Mot øst var det demmet opp av breen, men i 1940 brast denne isdemningen. For å unngå fremtidige skadeflommer ble det sprengt ut en dreneringstunnel, og vannet har nå avløp mot Svartisvatnet og Svartisdalen i øst.

 

Blåis i Austerdalsisen.

 

Farligere brefront

Austerdalsisen kan som andre breer by på dramatisk og vakker natur. Sprekker og huler med blåis har forståelig nok en dragning på turister og andre besøkende ved breen, det er spektakulære syn. Men om man ikke har kunnskap om hva en isbre er og hvordan den fungerer, kan det være livsfarlig å nærme seg den. Ved Austerdalsisen har det de siste årene oppstått en høy og ganske bratt brefront, som følge av bresmelting. Det gjør at ras kan komme hyppigere, og det blir dermed livsfarlig å gå for nær iskanten mange steder. Men skilting ser ikke ut til å ha den ønskede preventive effekten ved norske breer, folk vil bort å ta på isen koste hva det koste vil. Jeg fikk ved selvsyn se en tysk turist som satte seg selv i den ytterste fare ved breen på denne turen. Jeg tror bedre informasjon og ledeskilter til trygge områder ved de mest besøkte breene må til for å unngå ulykker, men det krever jevnlig oppfølging gjennom hele sesongen, og vil følgelig koste penger.

 

Turist i livsfare ved Austerdalsisen.

 

Båttur

Min dag startet tidlig etter overnatting på Saltfjellet, og etter noen mils kjøring var jeg framme i Svartisdalen. Her går jevnlig båttransport over Svartisvatnet, men jeg var tidlig ute, og måtte vente en stund på første avgang. Været hadde slått om i forhold til dagene før, det hadde regnet ganske tungt på Saltfjellet gjennom natta. Det var nå overskyet, men mer nedbør var ikke i sikte. Klokka 10 gikk den første båtturen, og jeg kløv ombord sammen med et titalls andre turister. De virket å være utenlandske, alle som en. Etter ca et kvarters rolig båttur over det grønne brevatnet, la båten til ved et enkelt kaianlegg i den andre enden. Herfra måtte vi gå resten av turen.

 

Båttransport på Svartisvatnet.

 

Fottur

Fra kaia går merket sti opp mot Austerdalsvatnet og -isen. Stien begynner i slak stigning med rundt 150 høydemeter opp til vatnet, det er ca 2 km å gå opp hit. Ved vatnet er det flott utsikt mot Austerdalsisen i hele sin velde. Så følger ytterligere 800 m bort til iskanten, forsåvidt uten mer stigning. Men det går opp og ned over tverrgående fjellformasjoner, så det er ganske anstrengende å bevege seg i dette terrenget. Det er forresten ikke bare isbreen som er spennende her, berggrunnen er også svært rik på farger og strukturer. Det er noe jeg er veldig glad i, og jeg hadde håp om fine kombinasjoner med blåis inne ved breen.

 

Fargerik berggrunn ved Austerdalsisen.

 

Blå is og rødbrunt berg

Etter en snau time var jeg fremme ved isen. Landskapet skuffet ikke, det var ganske så fantastisk. Jeg har vært ved flere breer opp gjennom årene, men sjelden sett en slik kombinasjon av farger. Berget skrådde inn mot den dypblå isen i lange bånd av svart, grått, brunt og rustrødt. Enkelte steder grenset den mot oransje og gult. Her var det ikke vanskelig å finne fotomotiver. Til og med været spilte på lag, sola kom bare gløttvis frem. Det beste for denne typen motiv er nemlig overskyet. Men jeg må innrømme at også det spredte flekkene med sollys og blå himmel ga en ekstra spiss på mange bilder.

 

Ved Austerdalsisen.

 

Kalkulert risiko

Jeg gikk et stykke oppover langs sørsiden av brefallet, og holdt det gående med fotografering i et par timer. Jeg fant mange flotte fotopunkter på trygg avstand fra farlige isblokker, men det var ikke alle som nøyde seg med det. Den før omtalte tyske turisten kom etter hvert vandrende oppover langs breen. Han hadde utvilsomt satt livet på spill inne i blåisen helt nederst ved brefronten, og jeg pratet litt med ham da han passerte. Han virket å være klar over farene, men valgte å ta en kalkulert risiko med at det sannsynligvis ikke ville rase akkurat da han stod der. Ja ja, ham om det. Jeg har vel også ved en anledning for noen år siden tatt den samme beslutningen, og burde vel holde snavla. Men er det mange nok som tar denne typen risiko, så vil det igjen skje dødsulykker ved norske isbreer.

 

Strukturer i berget ved Austerdalsisen.

 

Videre på tur

Jeg ga meg inne ved Austerdalsisen ved halv to-tida, og gikk tilbake samme vei som jeg kom. Jeg rakk fint båten som gikk i retur 14.30, og etter litt vask og stell gikk reisen videre sørover mot Trøndelag. Det ble tid til en avstikker inn til Hattfjelldal, en avsidesliggende kommune jeg ikke har altfor mye bildemateriale fra. Jeg var heldig, og fikk flott kveldslys over skog, fjell og vann der inne. Røssvatnet vartet opp med dramatisk lys, og landemerket Hatten hadde “hatten” på i form av drivende skyer. Det skapte flere fine fotomotiver for meg, og jeg kunne legge til flere bilder i arkivet fra enda en liten bit av Norge.

 

Kveld ved Hatten i Hattfjelldal.

 

Se flere bilder fra denne turen