Vi utforsker nye turmål i Midt-Telemark. To skogstopper ved Akkerhaugen i Sauherad har rotet seg inn i siktet ved hjelp av Gulltrimmen, som er en fin, liten aktivitetsdytt for oss som bor i Midt-Telemark.

 

Topptur i skogen

Sauheradmarka breier seg mellom Heddalsvatnet i øst, og dalføret mellom Gvarv og Bø i vest. Et kupert terreng med skogsåser opp mot 700 m.o.h. preger området, som ellers er omgitt av høyere fjell som Lifjell og Sauheradfjella.

Et ganske stort innslag av gammel furuskog gjør Sauheradmarka til et eldorado for fine turopplevelser i skogsnaturen.

Vi tar turen opp på Vardeåsen og Vegemfjellet, som reiser seg ganske bratt opp fra Akkerhaugen. Disse toppene utgjør sørspissen av Sauheradmarka, og kan varte opp med fin utsikt mot kulturlandskapet ved Norsjø og Gvarv.

 

På Vesle Vardeåsen, Sauheradmarka.

 

Krokete furuskog

Turen vår starter fra et lite boligfelt lik ovenfor Akkerhaugen sentrum, og går først i vestlig retning på sørsida av Vesle Vardeåsen. Så dreier stien nordover, og går ganske bratt opp gjennom krokete og skrinn furuskog.

Noen av trærne ser ganske gamle ut, og skogen har et urørt preg. Terrenget er tørt og lettgått, om man ser bort fra høydeforskjellen.

Etter rundt 200 høydemeter er vi på toppen av Vesle Vardeåsen, 332 m.o.h. Her er flott utsikt mot gårder og frukthager i fruktbygda Gvarv, som innbyggerne liker å kalle stedet.

Norsjø strekker seg blank og fin sørover mot Grenland, mens snøflekkene ennå lyser på Lifjell i nordvest.

 

Krokete furu på Vesle Vardeåsen, Sauheradmarka.

 

Store Vardeåsen

Turen går videre nordover åsryggen, mot Store Vardeåsen. Toppen her ligger 50 m høyere enn Vesle Vardeåsen, men man må ned i et lite dalsøkk mellom toppene. En bratt skrent har tau utlagt for å lette oppstigningen.

En stor varde møter oss på toppen, 378 m.o.h. Ikke helt unaturlig på Vardeåsen, skulle man tro. Utsikten er like upåklagelig her som på den lavere naboen i sør.

Stien følger åsryggen videre, fortsatt i nordlig retning. Nok en bratt skrent må forseres med utplassert tau, denne gangen bærer det ned på nordsiden av Store Vardeåsen.

I skrenten her finnes ei lita hula, som etter sigende skal være et gammelt bjørnehi. Men det begynner nok å bli en stund siden bamsen overvintret her.

 

Bratt nedstigning fra Store Vardeåsen, Sauheradmarka.

 

Bygdeborg

Nord for Vardeåsen ligger en knatt hvor det finnes rester etter en gammel bygdeborg. Sannsynligvis stammer den fra folkevandringstida, ca 400-600 år e.Kr. Det er bare noen få steinrøyser som minner om gammel ufredstid, da folk måtte beskytte seg mot veifarende bander og røvere.

På østsiden av knatten finner vi et enda et fint utsiktspunkt, denne gangen ser vi sør- og østover mot Norsjø, Akkerhaugen og Nordagutu.

 

Utsikt mot Norsjø fra Store Vardeåsen, Sauheradmarka.

 

Vegemfjellet

Turen går videre nordover åsryggen vår. Stien er tydelig og lett å gå, og skogen har et mer høyreist preg her. Men det varer ikke så lenge før brattere terreng overtar, og furuskogen blir mer åpen og skrinn igjen.

Toppen av Vegemfjellet ligger 455 m.o.h., og er det høyeste punktet vi når på denne turen. Her oppe står et gammelt trigonometrisk punkt, brukt av landmålere og kartografer lenge før GPS og laser var kjente verktøy. I dag kan vi fint betegne disse stolpene som kulturminner.

 

På Vegemfjellet, Sauheradmarka.

 
Etter en matbit på toppen, bærer det ned mot utgangspunktet igjen. En god sti fører en ganske strak vei ned gjennom skogslia øst for åsryggen vi nettopp har fulgt, og turen ned tar ikke lang tid.

Totalt brukte vi i underkant av tre timer på turen, inkludert pauser til fotografering og et par matbiter. Drøyt sju kilometer og rundt 350 høydemeter er de tørre tallenes tale, for de som er interesserte i det.

Naturopplevelsen er imidlertid viktigst for oss, og som naturfotograf kan jeg godt se for meg denne turen i morgen- eller kveldslys. “Later maybe”, som Morten Abel sang for et par tiår siden.

 

På tur ned gjennom skogen i Lauvdalen, Sauheradmarka.

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 14.06.2019. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.