Norges aller første naturfredningsområde er Bøkeskogen i Larvik. Det populære turområdet ble gitt vederlagsfritt til staten av kammerherre Treschow på slutten av 1800-tallet. Det har siden vært helsebringende og til stor glede for byens befolkning.

 

På toppen av Larvik

Bøkeskogen i Larvik er en av byens mest kjent naturattraksjoner, og brukes året rundt som turområde for store deler av byens befolkning. Mange tilreisende tar seg nok også tur i Bøkeskogen når de besøker Larvik. Her finnes et tett nettverk av stier og gangveier, og byens festplass ligger midt i skogen. Her har Larviks innbyggere feiret 17. mai siden 1844.

Bøkeskogen ligger på nordsiden av byen, oppe på den store stein- og grusryggen som kalles Raet. Vestfoldraet er en morenerygg som oppstod mot slutten av siste istid, sånn ca for 10000-11000 år siden. Da gjorde den store innlandsisen et midlertidig stopp i tilbaketrekningen, og skjøv opp store mengder stein, grus og sand. I Vestfold strekker Raet seg fra Horten i nord, til Mølen i sør.

 

Hvitveisen blomstrer i Bøkeskogen.

 

Norges første naturfredning

Den 17. mai 1884 fikk Norge sitt aller første naturfredningsområde. Da ble Stortingets vedtak om “Bevarelsen av Laurvigs Bøgeskov” sanksjonert av kongen, som den gang var Oscar II. Bøkeskogen i Larvik ble vederlagsfritt gitt til staten av kammerherre Frederik Wilhelm Treschow. Han ville at den flotte skogen «paa den bedste Maade kunde
blive bevaret som en Herlighed for Laurvig».

Dette skjedde 26 år før vi fikk vår første lov om naturfredning i 1910. Men det gikk 70 år til før Bøkeskogen ble vernet etter naturvernloven. Nesten hundre år etter at kammerherre Treschow ga fra seg det flotte skogsområdet, ble Larvik Bøkeskog landskapsvernområde opprettet i 1980.

Verneområdet er på 299 dekar. Det er Statskog som i dag eier det meste av Larvik bøkeskog. Unntaket er den såkalte Mellomskogen, som eies av Larvik kommune.

 

Tepper av hvitveis i Bøkeskogen.

 

Som skapt for bøk

Et av det siste treslagene som etter istida kom til Norge, var nettopp bøk. Treslaget etablerte seg i tida rundt 600-700 e.Kr., først i Vestfold. Bøk har fortsatt sin største norske konsentrasjon her. Det var handel med Danmark som etter alt å dømme førte tresorten til landet vårt.

Bøk tilhører det vil kaller varmekjær edelløvskog. Den trives best i et mildt og fuktig klima, som vi finner langs kysten i Norge. I tillegg foretrekker treet grov og lettdrenert jord. Det betyr at forholdene er som skapt for bøk på Vestfoldraet.

Bøk konkurrerer ut andre treslag når den først har fått fotfeste et sted. Trærne danner brede og tette kroner, og det er bare ytterst få andre planter som kan vokse i det beskjedne lyset som treffer bakken. Hvitveisen er en av disse, og den brer seg i enorme, hvite tepper i Bøkeskogen om våren. Den vakre planten er tidlig ute med blomstringen. Det skjer ofte rundt månedsskiftet mellom april og mai, før bøketrærne tetter taket mot himmelen.

 

Hvitveis i Bøkeskogen ved Larvik.

 

Parkskog

Larvik Bøkeskog landskapsvernområde ble som nevnt opprettet i 1980. Verneverdiene som lå til grunn for dette domineres av det som er parkskog, noe man kanskje ikke alltid forbinder med naturvernområder. Dette området skal imidlertid forvaltes for å opprettholde opplevelseskvalitetene i skogen, og Bøkeskogen må derfor skjøttes deretter.

Men at denne skogen er et parkområde, betyr ikke automatisk at andre verneverdige naturkvaliteter er borte. Bøkeskogen i Larvik er det første stedet i Norge hvor det ble påvist hekking av bøksanger. Allerede i 1877 ble det registrert en hel koloni av fuglen her. Kjernebiter, bokfink, løvsanger og munk er eksempler på andre typiske fuglearter som trives i Bøkeskogen.

Ved siden av sjeldne fugler, er det funnet tolv andre sjeldne og utrydningstruede arter i verneområdet. Fem av disse er registrert i nyere tid.

 

Maikveld i Bøkeskogen ved Larvik.

 

Mange fornminner i Bøkeskogen

Bøkeskogen i Larvik rommer mange fornminner. Vi finner mer enn 80 gravhauger fra yngre jernalder (ca 550-1050 e.Kr.) gjemt under bøkekronene, noe som gjør Bøkeskogen til et av de største gravfeltene fra vikingtida i Norge. Over 60 av gravhaugene er synlige i dag.

Gravhaugene fordeler seg på to felt, ett i den øvre delen av skogen, og ett i lavere lende ned mot Farrisvannet. De fleste gravene skriver seg fra 850-950 e.Kr., men noen er muligens eldre. Haugene har aldri vært arkeologisk undersøkt, og de fleste var urørt frem til 1870. Fra da og frem til Fornminneloven kom i 1905, ble mange gravhauger plyndret og ødelagt av amatørarkeologer og skattejegere.

Bare noen ytterst få av funnene som ble gjort er bevart. De stammer fra fire mannsgraver og en kvinnegrav. Det ble funnet gjenstander som har fulgt med den døde til grava, slik som våpen, redskaper og smykker. I en av gravene hadde det også vært en liten båt.

 

Hvitveis i Bøkeskogen ved Larvik.

 

Hulveien gjennom skogen

En av de tidligste hovedveiene langs Oslofjorden gikk gjennom Bøkeskogen. Dype spor i grunnen vitner om århundrers ferdsel av folk og fe gjennom Vestfoldlandskapet. Slike veier kalles hulveier.

Frem til 1600-tallet ble det ikke bygget landeveier i Norge. Skipsleia langs kysten var den viktigste transportveien, men mennesker reiste også til lands. Her gikk ferdselen der det var lettest å komme frem. Langs vestfoldraet var dette forholdsvis lett.

Folk gikk, red eller reiste med slede og kjerre, og over hundrevis av år ble det skapt dype stier i terrenget. De ble ytterligere forsterket av erosjon via regn og frost. Der ett spor ble gjørmete og ubrukelig, ble et nytt spor gått opp ved siden.

 

Informasjonstavle i Bøkeskogen.

 
Hulveiene i Bøkeskogen kan med stor sannsynlighet knyttes til vadestedene over Lågen og Farriselva. Noen stier har antakelig også ført mot handelsplassen Kaupang ved Viksfjorden. En av veiene går gjennom et av de nevnte gravfeltene fra jernalderen. Det betyr at veien er minst 1200 år gammel. Det kan fastslås fordi ingen av gravhaugene berører traséen.

Den gamle hulveien kan sees på som en forløper til dagens firefelts motorvei over Farriseidet. Den gamle E18 følger omtrent det samme sporet langs Vestfoldraet som århundrenes veigenerasjoner har gjort.

 

Desemberfarger i Bøkeskogen ved Larvik.

 

Bøkeskogen året rundt

Det er en spesielt flott opplevelse å vandre på de mange stiene i Bøkeskogen når hvitveisen pryder bakken i store tepper om våren. Men også andre årstider har store opplevelseskvaliteter. Når forsommeren kommer dannes et lysegrønt løvtak over gangveiene. Det gir et helt særskilt lys og en særegen romklang i skogen, som fylles av fuglekvitter.

Senere blir løvtaket tettere, og en dunkel stemning brer seg utover sommeren. Så kommer høsten og løvet faller til bakken. Skogbunnen dekkes av et fargerikt teppe av gult og oransje løv, toppet av den intenst grønne mosen på steiner og stubber. En grå desemberdag i Bøkeskogen kan være like fotogen som den første dagen i mai. God tur!

 

Hvitveisen blomstrer i Bøkeskogen.

 

Kilder:
Natur i Vestfold – veiviser til naturvernområdene og Færder nasjonalpark, Skagerrak Forlag / Fylkesmannen i Vestfold 2014.
Informasjonstavle Hulveier – Spor etter ferdsel, Larvik kommune m.fl. 2018.
Informasjonstavle Gravhauger fra jernalderen, Larvik kommune m.fl. 2018.

 

Se flere bilder fra vårblomstring i Bøkeskogen

 

Kategorier: HistorieNaturlandskap