Glomma er Norges lengste elv. Den har sine kilder høyt oppe på Rørosvidda, og munner ut i Oslofjorden ved Fredrikstad. Elva kan oppvise stor dramatikk under flom, men på blankstille julikvelder er inntrykket et annet.
Den lengste elva
Glomma har sine øverste kilder i noen små tjern innenfor Aursunden oppe på Rørosvidda. Derfra renner elva 613 km gjennom skog og fjell, forbi kulturlandskap med by og bygd, før den munner i Oslofjorden ved Fredrikstad. Elva er livsnerven i Østerdalen, Glåmdalen, Romerike og de indre og midtre bygdene i det tidligere Østfold.
På sin ferd gjennom østnorsk landskap og historie har den vært transportvei for enorme mengder tømmer, den gir strøm til hjem og bedrift, og livgivende vann til åker og eng. I tillegg har den bidratt med ikke så rent lite fisk til sultne mager opp gjennom tidene.
Sommerkveld ved Glomma nær Eid, Våler.
Men Glomma kan også vise ødeleggende krefter. Når vårflommen dundrer ned fosser og stryk kan de bli temmelig dramatisk. Slik det ble i 1995, under den flommen som fikk navnet Vesleofsen. Navnet fikk den fordi den var den største flommen siden Storofsen i 1789. En mann omkom, og flere enn 7000 mennsker ble evakuert. Mer enn 1800 gårdbruk meldte om skader etter den store flommen.
Heldigvis er det ikke ofte det blir så ille. Når man sitter ved elva en varm og stille julikveld, synes flomdramatikken fryktelig langt unna. Vi skal kikke på en liten del av elva, med bilder fra en slik julikveld. Vi tar turen til Solør, distriktet mellom Elverum og Kongsvinger.
Ved kroksjøen Evja, Grue i Solør.
Sommerkveld i Solør
Distriktet Solør omfattes av kommunene Grue, Åsnes og Våler. I tillegg regnes Brandval krets nord i Kongsvinger kommune med til Solør. Området domineres av et vidstrakt kulturlandskap på begge sider av Glomma. Enda videre er skogslandskapet som strekker seg videre østover mot svenskegrensa, og også vestover ligger store skogområder.
Grue ligger lengst sør av de tre Solørkommunene. Første stopp på turen vår blir Evja ved Oppåkersundet i Glomma. Evja er en såkalt kroksjø, eller avsnørt elvesving. Det vil si at sjøen tidligere var en del av Glomma, som på et tidspunkt fant et nytt løp. Da ble den tidligere elvesvingen liggende avskjært, og dermed en egen innsjø. Det blir tydelig når vi fotograferer med drone fra 120 m høyde.
Litt lenger nord ligger Sandstad bru. Den ble bygget i 1904, og tar fylkesvei 232 over Glomma til kommunesenteret Kirkenær. Den 243 m lange brua er malt i blått, og er et lite landemerke i dette området. Men den oppfattes også som en flaskehals.
Brua er smal, og har for liten lasteevne for større tømmertransporter. Det er et problem for skognæringen i distriktet, som på transportere tømmer via lange omveier. Ny bru er imidlertid inne i Nasjonal Transportplan.
Sandstad bru over Glomma, Grue i Solør.
Fargerike Rønnåsmyra
Like nord for Sandstad brua finner vi Rønnåsmyra naturreservat. Det ble opprettet i 1979 for “å bevare et nedbørsmyrkompleks av typen eksentrisk høgmyr med en svært regelmessig oppbygging og et område med et karakeristisk og interessant fugleliv”.
Rønnåsmyra er ei såkalt nedbørmyr, som betyr at vegetasjonen på myra kun får tilførsel av vann fra nedbør, ikke fra grunnvann. Terreng og klimaforholdene på stedet har gjort at Rønnåsmyra har fått en spesiell oppbygning, og blitt det man kaller ei eksentrisk høgmyr.
Rønnåsmyra er en av få gjenværende eksentriske høgmyrene med størrelse av betydning, og den ligger ca 160-170 m.o.h. De fleste myrene av samme type i dette området er sterkt påvirket av menneskelige inngrep.
Det høyeste punktet på Rønnåsmyra ligger nær fastmarkskanten i nord. Sørover fra toppunktet danner lange og smale forhøyninger (strenger) et svært regelmessig mønster på tvers av fallretningen. Sørover på myra blir avstanden mellom strengene gradvis større, slik at fuktige partier utgjør en stadig større del av myra.
Fargerikt myrterrenng i Rønnåsmyra naturreservat.
Den nordlige delen av myra domineres av strenger med molte, kvitlyng, røsslyng, tranebær og krekling som de vanligste artene. Mellom strengene er det fuktigere partier hvor sivblom, torvmyrull, kvitmyrak, rund soldogg og smal soldogg forekommer sammen med en rekke torvmosearter.
Myra benyttes både som hekkeområde for vanlige og mer sjeldne fuglearter, og som rasteplass for bl.a. store traneflokker. Fuglefaunaen kan betraktes som representativ for denne myrtypen, med bl.a. stokkand, vipe, krikkand, storspove, skogsnipe, fiskemåke og hettemåke som hekkende arter. Det er påvist i alt 90 arter på myra.
Rønnåsmyra ble ifjor plukket ut for restaurering av Fylkesmannen i Innlandet, for å gjenopprette den naturlige balansen i økosystemet. Mange myrer har blitt grøftet for skogreising, eller utyttet som torvuttak til brensel.
Dette har ført til at myrene lekker vann, og torven brytes ned. Det fører til utslipp av karbon, og at myra ikke lenger fungerer som en flomdempende svamp. Så restaurering av myrområder er et viktig miljøtiltak.
Utsikt over Rønnåsmyra, Grue i Solør.
Solnedgang over Eidsfossen
Vi hopper nordover til Våler, den nordligste Solørkommunen. Ved kommunesenteret med samme navn danner Glomma Eidsfossen, som egentlig er mer et langstrakt stryk enn en foss. Men det er et vakkert landskapselement allikevel, og ovenfor fossen går Eidsbrua over elva. Nedenfor stryket er det populære fiskeplasser, og stedet er også et fint turmål i seg selv.
Selv har jeg vokst opp bare et par steinkast fra Glommas bredder litt lengre nord, i Heradsbygd ved Elverum. Elva har vært nær i en betydelig del av livet mitt, og derfor er det noe spesielt med å fotografere denne kjente og kjære landskapstypen.
Jeg løftet nok en gang dronen opp i den stille sommerkvelden, og fotograferte den fargerike solnedgangen over elva og kulturlandskapet. Det ble en flott avslutning på en fin fototur til Solørs rolige elvelandskap.
Solnedgang over Eidsfossen i Glomma, Våler.
Kilder:
Miljødirektoratet/Naturbase
Fylkesmannen i Innlandet – Større oppmerksomhet om myras betydning, 2019.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 30.10.2020. Sist oppdatert 24.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
