Sørfjorden i Hardanger er en fjordarm som skjærer seg inn mellom Hardangervidda i øst, og Folgefonnhalvøya i vest. Den er mest kjent for fruktdyrking i fjellsidene langs fjorden, men høyere opp venter mange fine naturopplevelser.
Fruktdyrking under isbreen
Landskapet langs Sørfjorden er kanskje selve ikonet for naturen i Hardanger. Rekk opp hånda de som aldri har sett det klassiske bildet av fruktblomstring med snøhvite fjell i bakgrunnen. Blant nordmenn som har levd en stund blir det neppe mange hender i været.
Videre er sjansen stor for at bildet er tatt nettopp her ved Sørfjorden, aller helst ved Lofthus på østsiden. Her ligger store, grønne frukthager hvor det dyrkes epler, plommer, kirsebær og moreller. Sammen med hus, løer, kvernhus og steinmurer skapes et unikt kulturlandskap langs den vakre fjorden.
På motsatt side reiser den mektige Vardanuten seg, med bratte stup og rasrenner hvor snøskredene årvisst dundrer ned vinterstid. Lenger inn lyser det i Folgefonna, Norges tredje største isbre. Men også på vestsida av Sørfjorden ligger små grender med frukthager, på flekkene snørasene aldri når.
Nær Kolgrevene ved Sørfjorden, Hardanger.
Opedalen ved Lofthus
Ved Lofthus går et kort dalføre inn mot Hardangervidda. Opedalen er bare et par kilometer lang, og ender i stupbratte fjellvegger opp mot kanten av Hardangervidda.
De varig vernede elvene Opo og Skrikjo kommer fossende ned fra vidda, og på sin vei ned til fjorden danner de flere flotte vannfall. Sistnevnte faller 500 loddrette meter på bare 200 horisontale, så her snakker vi om et av Norges høyeste fossefall.
Det ble tidlig et turmål for en fosseentusiast, og allerede i 1993 gikk jeg opp til toppen der Skrijko kaster seg utfor stupkanten. Nå har jeg bedre fotoutstyr, og vil prøve meg på motivene her på nytt.
Bjørnabykset i Opo nær Lofthus, Hardanger.
Til fjells
En blank solskinnsdag midt i juni starter jeg fotturen fra Kolgrevene, som ligger omtrent 200 høydemeter over fjorden, like ovenfor gården Frøynes. Jeg følger først en sti gjennom svært frodig løvskog mot Stuvasete, eller Stuasete som det står på det gamle papirkartet jeg bruker.
Stuvasete var tidligere en god og mye brukt støl her oppe i Frøyneslia, men viser seg å være temmelig forfallen. Et av husene står fortsatt, men har nok ikke så lenge igjen før det er helt sammenrast.
Fjellbjørkeskog i Ullensvang naturreservat, Hardanger.
Ullensvang naturreservat
Fra Stuvasete går stien langs en markert fjellrygg, med fin utsikt mot Opedalen, Lofthus og Sørfjorden. Det stiger jevnt oppover gjennom skogen, som her har innslag av furu. Etter hvert som jeg kommer høyere, overtar fjellbjørk mer og mer. Den dominerer helt til jeg er oppe på snaufjellet på Hardangervidda, ca 1000 m.o.h.
Skogen jeg går opp gjennom er vernet i Ullensvang naturreservat. Det er opprettet for å ta vare på et løvskogområde typisk for indre deler av Hardangerfjorden. Verneområdet omfatter både boreal løvskog med bjørk som dominerende art, og edelløvskog med hassel og ask. Variasjonen i vegetasjon fra fjord til fjell er også et viktig element i vernet, i likhet med at skogen skal få utvikle seg mest mulig naturlig.
Skrijko stuper ned i Opedalen nær Lofthus.
På fossestupet
Fra der jeg kommer opp på vidda, er det bare noen hundre meter bort til stupkanten der Skrikjo stuper utfor. Elva renner rolig og bedagelig frem til kanten, så kaster den seg plutselig rundt 130 loddrette meter ned på en bratt skråning i fjellsida. Derfra faller den videre i nok et loddrett fall på rundt 200 m ned i Opedalen.
Fra kanten er det god utsikt mot både dalen og fjorden, men det er fremdeles vrient å finne en god vinkel for å fotografere fossen. Jeg får allikevel tatt et par brukbare bilder av kaskadene før jeg begynner på returen.
Imponerende utsikt mot Sørfjorden og Folgefonna, Hardanger.
Makeløs utsikt
Det store høydepunktet på denne turen er utvilsomt den flotte utsikten mot Sørfjorden med Folgefonna på den andre siden. I juni står fjellsidene lysegrønne, og når snøkledte fjell toppes av en skyfri himmel er dette landskapet på topplista over vakreste norsk natur. Jeg finner meg et fint utsiktspunkt markert med en liten varde, og sitter stille og rolig en godt stund mens ettermiddagssola varmer.
Jeg må etter hvert komme meg ned fra fjellet, for sola har sunket betraktelig på vesthimmelen siden turstart. Det går raskt ned lia, og jeg er nede ved fjorden igjen før sola har gått ned bak fjellene på den andre siden av Sørfjorden. Jeg har brukt rundt seks timer på hele turen. Det er ikke umulig at jeg går denne ruta for tredje gang, med enda nyere og bedre fotoutstyr. Det tror jeg den er verdt.
Junikveld ved Sørfjorden, Hardanger.
Kilder:
Naturbase – Ullensvang naturreservat, Miljødirektoratet (hentet 09.03.2020).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.03.2020. Sist oppdatert 20.04.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
