Fotturen over Besseggen i Jotunheimen er en av de absolutt mest klassiske vi har i Norge. Om sommeren går flere tusen den tradisjonsrike ruta. Men hvordan fortoner turen seg i den kaldeste og mørkeste årstida?
“Har du set den Gendin-eggen nogen gang?”
Ibsens Peer Gynt skrøt av bukkerittet over “Gendin-eggen” til mor Åse. “Har du set den Gendin-eggen nogen gang? Den er halve milen lang, hvas bortefter, som en ljå. Udfor bræer, skred og lider, rakt nedover urder grå, kan en se til begge sider lukt i vandene, som blunder svarte tunge, mer end tretten-hundre alen nedenunder.”
“Peer du lyver!” var den etter hvert så kjente responsen fra mor Åse. Det var nok også en solid skrøne den godeste Peer serverte moren.
Henrik Ibsen (1828-1906) var aldri ved Gjende eller Besseggen. Det nærmeste han kom fjellene i Jotunheimen var da han reiste over Sognefjellet sommeren 1862. Ibsen har nok hentet sin inspirasjon fra Asbjørnsen og Moes samlinger, spesielt fra “Høifjellsbilleder”, som kom ut i 1848.
Selv om Ibsens topografiske detaljer ikke helt stemmer med virkeligheten, er nok Besseggen det nærmeste vi kommer “Gendin-eggen”.
Ved Besseggen nær Gjende, Jotunheimen.
En ekte turklassiker
Besseggen ligger på nordsiden av innsjøen Gjende, øst i Jotunheimen. Fra Veslfjellet (1743 m.o.h.) går den smale og bratte eggen ned til Bandet mellom det mørkeblå Bessvatnet (1372 m.o.h.) , og turkisgrønne Gjende (985 m.o.h.).
Denne sagnomsuste fjellkammen gir deg utvilsomt en av Jotunheimens mest ikoniske utsikter, med et bregrønt Gjende og det mørkeblå Bessvatnet i samme innramming.
Tusenvis av fotturister går over Besseggen hvert år, de aller fleste i sommersesongen. På de fineste godværsdagene i juli og august kan det fremstå som litt av en folkevandring, og det kan oppstå kø på de smaleste stedene.
Vinterkveld på Besseggen nær Gjende, Jotunheimen.
Ruta går mellom turisthyttene Gjendesheim og Memurubu, begge ligger nede ved Gjende. En rutebåt går på innsjøen i hele sommersesongen, og et godt stykke utover høsten.
De mest erfarne fjellvandrerne rynker litt på nesa, og rakker gjerne ned på Besseggen. Det er det slett ingen grunn til, for turen går gjennom et fantastisk stykke norsk natur.
For noen vil ruta være krevende, mens andre synes det er en lett mosjonstur. Folk er forskjellige, men jeg tror de fleste friluftsinteresserte vil ha stor glede av en tur over Besseggen.
På vidda nær Bessvatnet, Jotunheimen.
Vintertur til Jotunheimen
Jeg må innrømme at jeg ikke liker å møte mye folk når jeg er ute i naturen. Jeg har stort behov for å være alene når jeg skal nyte friluftslivets gleder. Da er jo ikke Besseggen det første turmålet som popper opp på ønskelista.
Meeen…Hva med en tur over der når vintermørket har senket seg? Da er det neppe særlig folksomt på Besseggen. Og jeg hadde jo ikke vært der enda. Som tenkt, så gjort.
Nå hørtes det ut i innledningen til avsnittet som at jeg er en a-sosial særing. Det kan sikkert stemme til tider, men ikke alltid. Jeg luftet tanken om en vintertur over Besseggen for barndomskamerat Omar en høstdag i fjor. Han hadde gått der om sommeren, og til alt hell kunne han tenke seg en reprise i den motsatte årstida.
Dermed begynte jeg å følge med på værmeldingen utover høsten med tanke på ising i fjellet, men snøen kom i oktober uten noen etterfølgende mildværsperioder. Da vi kom til midten av januar, var det tid for å sette planen ut i livet.
Morgenrøde ved Sjodalen, Jotunheimen.
Grytidlig start
Til tross for pårørende hjemme som mente dette var et galskapsprosjekt, sto vi opp midt på natta søndag 16. januar. Vi slang oss i bilen, og kjørte fra Elverum de 25 milene opp til Sjodalen på østsiden av Jotunheimen.
Om vinteren er det enklest å starte fra Bessheim, og ikke Gjendeseheim, om man ønsker seg en tur over Besseggen. I alle fall om det er snakk om en dagstur. Isen ligger som regel tykk på Gjende, og ingen båt går til Memurubu.
Det var ennå mørkt da vi parkerte ved tradisjonsrike Bessheim Fjellstue. Den ligger på 960 m.o.h., ved Øvre Sjodalsvatnet i Sjodalen.
Været var lettskyet og kaldt, rundt 15 minusgrader i lufta. Men det var håp om noen solgløtt utover dagen.
Vi spente på skiene, for øvrig helt vanlige langrennski, og trasket i vei opp den slake lia mot Bessvatnet. Østhimmelen hadde begynt å rødme, og det var en fin stemning mens vi tok oss opp de 400 høydemeterne.
På Bessvatnet, Jotunheimen. Besshøe i bakgrunnen.
Over Bessvatnet til Bandet
Bessvatnet ligger på 1372 m.o.h., og er rundt seks kilometer langt. På sørsiden ligger Veslfjellet (1743 m.o.h.), der fotturruta over Besseggen går. Den skal vi snart stifte bekjentskap med.
På nordsiden av Bessvatnet reiser Bessfjellet seg gradvis vestover, før det kulminerer i 2258 meter høye Besshøe som ruver vest for fjellvatnet.
De fleste har sett det kjente bildet fra Besseggen med det turkisgrønne Gjende til venstre, og det mørkeblå Besvatnet til høyre. Det skyldes at Gjende har tilførsel av leirholdig vann fra isbreer om sommeren og høsten, mens Bessvatnet mangler dette.
Nå midt på vinteren så vannene like ut, dekket av is og snø som de var. Men flatt var det, og det var lett å gå de seks kilometerne frem til Bandet, den smale ryggen som hindrer avrenningen fra Bessvatnet å stupe 400 meter ned i Gjende.
Ved Besseggen, Jotunheimen.
Opp Besseggen
Vel fremme ved Bandet sto vi ved foten av Besseggen. Den smale fjellryggen ledet opp mot himmelranden, der Veslfjellet ventet bakenfor. Det var tid for en rast, før vi skulle ta fatt på oppstigningen.
Jeg har aldri vært så glad i varm drikke, av en eller annen uforklarlig grunn. Derfor hadde jeg med meg Solo på tur. Men i 15 minusgrader er ikke det helt ideelt, for ikke å overdrive. Det jo ikke annet enn slush å vente seg når flaska ble tatt ut av sekken.
På Besseggen høyt over Gjende, Jotunheimen.
Omar hadde vært smartere, og kunne nyte varm kakao fra termos. Men jeg fikk da slurpet i meg noen dråper iskald brus, og hadde ellers ingen problemer med tørsten på turen.
Januardagene er ikke så lange, så pausen ble heller kort. Det var tid for å feste skiene til ryggsekken, og begynne klyvingen opp den ganske bratte Besseggen. Nå ville det vise seg om værmeldingene hadde vært riktige gjennom høsten og så langt denne vinteren.
Heldigvis virket det som meteorologene hadde hatt rett. Det vekslet mellom stein og harde snøskavler mens vi møysommelig tok oss opp eggen. Men ingen is var å se.
Fra Besseggen mot Gjende, Jotunheimen.
Det smale partiet som kalles Besseggen er ikke så veldig langt, bare 700-800 meter. Men det er bratt, og de med sterk høydeskrekk kan ha vansker med dette stykket. Men verken Omar eller jeg slet med slike problemer, og selv på vinterføre gikk turen opp helt uten vanskeligheter.
Det var en stor opplevelse å se den klassiske utsikten fra Besseggen i vinterdrakt. Selv om den karakteristiske fargeforskjellen mellom Gjende og Bessvatnet uteble, var det et flott syn som fulgte oss på vei opp mot Veslfjellet.
Vinterkveld på Veslfjellet Jotunheimen.
Solnedgang og måneskinn
Det var ettermiddag og sola nærmet seg horisonten da vi gikk den slake stigningen mot toppen av Veslfjellet. Det var lite snø her oppe, og steinete og hardt. Skiene forble på ryggen helt til topps.
Sola gikk ned mot sørvest, bak toppen av Høgdebrotet (2226 m.o.h.) på den andre siden av Gjende. Men mange fjell rundt oss var ennå farget røde av dagens siste solstråler, og det var et eventyrlig fint syn.
Øst for toppen av Veslfjellet var det mer snø, og vi kunne spenne på skiene igjen. Da gikk det jo litt fortere ned de slake partiene. Men langrennski er ikke så godt egnet til nedkjøring på hard snø når det blir brattere, så vi måtte ta det rolig ned mot østenden av Bessvatnet.
Vinterkveld på Veslfjellet Jotunheimen.
Derfra var det slakere terreng igjen ned til utgangspunktet vårt ved Bessheim. Men det ble mørkt innen vi var nede. Litt svakt måneskinn hjalp på navigeringen det siste stykket.
Så ble det å pakke turutstyret inn i bilen, og kjøre ned fra fjellet. Vi stoppet ved en bensinstasjon i Heidal for å ringe hjem med beskjed om at vi hadde overlevd den lille vinterekspedisjonen vår.
Det ble en matbit på Vertshuset Sinclair ved Kvam nede i Gudbrandsdalen, så bar det hjemover til Elverum etter en vellykket og flott tur i vinterfjellet.
Vinterkveld på Veslfjellet Jotunheimen.
Kilder:
Morten og Julia Helgesen: Jotunheimen – Bygdin, Gjende og Besseggen, Glittertind Forlag 2007.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 07.05.2026. Sist oppdatert 07.05.2026.
Artikkelen er basert på notater fra 1994.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
