En vinter der snøen lar vente på seg betyr glede for noen, og forargelse for andre. Jeg hører nok til førstnevnte kategori, for jeg er glad i å fotografere breis. Den er best uten snø.
Isbre i vinterdrakt
Jeg har lenge mast om at isbreer er finest om høsten. For all del, en hvit bre over et grønt sommerlandskap er et vakkert syn. Men kjøligere dager og netter gjør mer av isen blå, og er du på plass før snøen kommer, kan du som regel se frem til en uendelighet av fotomotiver.
Men hva skjer om snøen lar vente på seg også inn i vintermånedene? Jeg kan avsløre at det i alle fall ikke blir mindre blått. Vi tar turen vestover.
Nærmere bestemt går reisen til Kvinnherad kommune i Vestland fylke. Kommunen er en del av Sunnhordland, og rommer en rik, erketypisk vestlandsnatur med fjorder, fjell, fosser og isbreer. Noen virkelig flotte kulturhistoriske perler er det også plass til.
Men det er isbreen vi skal konsentrere oss om. Omtrent halvparten av Folgefonna ligger nemlig innenfor Kvinnherads kommunegrenser.
Desemberstemning i Bondhusdalen, Kvinnherad.
Vår tredje største
Folgefonna er delt i tre, og Sørfonna (154 km²) er det norske fastlandets tredje største isbre, etter Svartisen og Jostedalsbreen. De to andre delene er Midtfonna på 10 km², og Nordfonna som dekker 26 km².
Isdekket når høyest på Sørfonna, litt øst for turisthytta Fonnabu. Det høyeste punktet på isen ligger 1648 m.o.h. Men Nordfonna er ikke langt bak, her er høyeste punkt 1644 m.o.h.
Kjente brearmer fra Folgefonna er Buarbreen på østsiden, og Bondhusbreen i vest. Begge er utløpere fra Sørfonna. Fra Nordfonna er Dettebreen et blikkfang sett fra Sørfjorden.
I 2005 ble Folgefonna nasjonalpark opprettet som den 25. av Norges nasjonalparker. Verneområdet dekker 545 km², og ligger i kommunene Kvinnherad, Etne og Ullensvang.
I tillegg er det opprettet fire landskapsvernområder som grenser opp til nasjonalparken. Det er Ænesdalen, Bondhusdalen, Hattebergdalen og Buer. Alle har som formål å ta vare på den vakre og særpregede vassdragsnaturen i området. Til sammen utgjør alle verneområdene rundt 600 km².
Blåis i Bondhusbreen, Kvinnherad.
Innerst i Maurangerfjorden
Lengst øst i Kvinnherad kommune ligger Maurangerfjorden. Den er en østlig arm av Hardangerfjorden, og strekker seg rundt 12 km inn mot Folgefonna.
Om sommeren er fjorden turkisgrønn av de ørsmå leirpartiklene som føres ut i fjorden fra de mange breelvene som munner ut her. En tur langs fjorden på fylkesveien mellom Odda og Rosendal er derfor en vakker og fargerik opplevelse.
Langt inne i Maurangerfjorden finner vi den vesle grenda Sunndal. Den ligger svært idyllisk til på sørsiden av fjorden, der Bondhusdalen går inn mellom fjellene. Sunndal betyr dalen mot sør, en enkel og logisk beskrivelse av landskapet akkurat her.
Sommerdag ved Sunndal, Maurangerfjorden.
Stedet har vært et turistmål i over 150 år, siden europeiske turister oppdaget det norske brelandskapet på midten av 1800-tallet. Ikke minst bidro den tyske keiser Wilhelm II sterkt. Han seilte i flere år blant Vestlandets fjorder med skipet “Hohenzollern”, og besøkte bl.a. Maurangerfjorden og Sunndal.
De mange utenlandske turistene skrev lange og detaljerte reiseskildringer, og delte sin begeistring med publikum ute i Europa. Dette medvirket til at turismen vokste og ble en viktig del av inntektene til bøndene langs Maurangerfjorden og ikke minst i Sunndal.
Ved Bondhusbreen, Kvinnherad.
Bondhusbreen
Bondhusbreen er en brearm fra Folgefonna, og stuper ned innerst i dalen. Det spektakulære brefallet har vært selve juvelen i Bondhusdalen siden keiser Wilhelms dager, men har de siste årene smeltet og trukket seg langt tilbake.
Bretunga ligger nå mer enn 600 meter lenger tilbake enn den gjorde på 1990-tallet, da jeg sist var oppe ved den. I 1997 lå isen ned til ca 400 m.o.h., nå ender den på 750 m.o.h.
Dette har ført til at breen ikke lenger kan sees fra nede i dalen eller fra Bondhusvatnet. Den ligger nå skjult bak en fjellrygg, og man må forsere et bratt og ulendt terreng for å ta seg opp til isen.
Men Bondhusbreen er fortsatt et viktig element i dalen. Det krever bare større innsats enn tidligere for å få se den.
Vinter i Bondhusdalen, Kvinnherad.
Bildet er tatt i 1998, og breen er mye større enn i dag.
Vinterstille i Bondhusdalen
Det er en stille morgen midt i desember. Jeg har kjørt tidlig fra hjemmet mitt på Ulefoss i Telemark, og kommet meg trygt over fjellet og frem til parkeringsplassen i Bondhusdalen.
Jeg lemper ut elsykkelen, tar sekken på ryggen, og låser bilen før jeg tråkker i vei oppover den fine grusveien mot Bondhusvatnet. Det tar bare noen få minutter å sykle de drøye to kilometerne opp til vatnet, i alle fall når sykkelen har en el-motor.
Det er vakkert ved Bondhusvatnet, det vet alle som har vært der. Særlig når bjørkeliene er lysegrønne og fjellene fortsatt er hvite av snø, sånn omtrent månedskiftet mai/juni pleier å være bra.
Nå i den mørkeste årstida er trærne nakne, og landskapet har et mye gråere preg. Det spesielle denne vinteren er at snøen har latt vente lenge på seg, til og med et godt stykke til fjells. Det gir noen fine muligheter for dem som er glad i å fotografere isbreer.
Ved Bondhusbreen, Kvinnherad.
Om sommeren er breisen hvit i overflaten, også der den ikke er dekket av snø fra siste vinter. Blåfargen finner man bare nede i bresprekkene og inne i eventuelle brehuler. Men om vinteren er breen blå over det hele, dersom den ikke har fått et dryss av nysnø.
Jeg håper i alle fall på mest mulig blåis der jeg går på den gode, men steinete stien langs vestsiden av Bondhusvatnet. Bondhusbreen er naturligvis målet, men den kan jeg ikke se enda.
Det er stille i dalen, vannet ligger blikkstille. Bare suset fra bekker som kommer rutsjende ned fjellsidene gir lyd til landskapet.
Ved Fonnøyrane i Bondhusdalen.
Tung stigning
Ved sørenden av Bondhusvatnet begynner stigningen. Vannspeilet ligger 187 m.o.h., og det venter dermed drøye 550 høydemeter om jeg skal nå opp til blåisen.
Den første kneika tar meg ca 100 høydemeter opp til Fonnøyrane. Det er en stor, vifteformet slette med stein og grus, ført hit av breelva før den ble temmet i kraftproduksjonens tjeneste.
Videre følger jeg en gammel sti som følger en tydelig morenerygg på vestsiden av det nakne fjellpartiet der breisen lå for bare 20-30 år siden. Jeg følger den ganske høyt opp, men ser at det sannsynligvis vil være kortere og lettere å ta seg opp nærmere svabergene.
Ved Bondhusbreen, Kvinnherad.
Jeg skrår etter hvert vekk fra moreneryggen, og kommer inn på svabergene ved rundt 550 m.o.h. Her går det lett bort til en ganske trang passasje mellom stupbratte fjellsider. Jeg tenker det er bra breelva ikke går stor og stri her, men er redusert til en liten bekk.
Jeg har vært syk med influensa i dagene før denne turen, så det går tungt opp gjennom det siste steinete og bratte stykket opp til breisen. Men da jeg er fremme, skjønner jeg at dette kommer til å bli verdt strevet.
Blåis i Bondhusbreen, Kvinnherad.
Blåis galore
Det er en blå vegg av is som møter meg. Men i fronten av bretunga har det dannet seg en vid sprekk eller kløft i isen, med en portal over. Inne i denne skinner det i alle farger fra turkis til dypt marineblått.
Vind og vær har formet isveggene til bølgemønstre, og det er et utrolig vakkert syn. Det var akkurat dette jeg håpet på å få oppleve.
Det tok lengre tid enn beregnet å nå hit opp, og tradisjonen tro har jeg glemt å ta med hodelykt. Dagene er svært korte nå i desember, så jeg har dårlig tid om jeg skal unngå å vase rundt i dette terrenget når mørket har falt på. Jeg sløser derfor ikke med tida.
Jeg fotograferer den spektakulære brekløfta så godt og raskt jeg kan, og jeg finner også andre interessante motiver under brefronten. Den er heldigvis ikke så dramatisk, og det er lite sprekker og løse isblokker å se.
Blåis i Bondhusbreen, Kvinnherad.
Kappløp med mørket
Jeg blir oppe ved isen en snau time før jeg begynner på returen. Jeg skulle nok hatt litt mer tid her oppe, men føler samtidig at jeg har fått utrettet det meste av det jeg kom for. Det er bare å håpe at alt er skarpt og klart fanget på minnebrikkken.
Så tar jeg meg ned gjennom ura med alt fra grus til campingvognstore steinblokker. Det er rart å tenke på at stedet var dekket av flere titalls meter med breis for bare få år siden. Nå er det et kronglete og ikke helt ufarlig terreng den smeltende breen har avdekket.
Jeg kommer meg allikevel trygt ned, og som jeg planla på vei opp, fulgte jeg nedsiden av sidemorenen ned og tilbake til Fonnøyrane. Det gikk som ventet betydelig raskere.
Det var nesten mørkt da jeg var tilbake ved sykkelen. Den hadde heller ikke lys, men jeg kunne skimte veien nok til at jeg kunne sykle hele ruta tilbake til bilen. Så var det bare å pakke sammen, og kjøre hjem over fjellet. Og ja, jeg synes bildene ble verdt turen.
Blåis i Bondhusbreen, Kvinnherad.
Kilder:
William Helland.Hansen (red) – “Naturhistorisk vegbok Hordaland”, Bergen Museum / Nord 4 2005.
Nils Georg Brekke (red.) – “Folgefonna og fjordbygdene”, Nord 4 2008.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 21.12.2025. Sist oppdatert 21.12.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
