Vår nyeste nasjonalpark er også vår mest bynære. Deler av marka øst for Oslo har nå fått nasjonalparkstatus. Her ligger et variert skogområde med rikt artsmangfold. Vi har vært på tur i den nye nasjonalparken.
Østmarka
Rundt hovedstaden vår Oslo ligger varierte skogområder som huser et rikt artsmangfold og gir flotte muligheter til kortreist friluftsliv for hundretusener av mennesker. Østmarka er den østlige porsjonen av disse skogområdene.
Østmarka består av rundt 250 km², hvorav ca 40 ligger i Oslo. Resten deles av kommunene Lørenskog, Rælingen, Enebakk og Nordre Follo i Akershus.
Avgrensingen er ganske klar, Østmarka ligger mellom bebyggelse og veier mot alle kanter. I øst, sør og sørvest er det fylkesvei 120 og 155 som danner grensen sånn noen lunde. I nord og vest er det bebyggelsen i Oslo og Lørenskog som danner grense.
Østmarka er et variert skogområde som er mye brukt til tur- og friluftsområde. Topografisk er området småkupert, med nord til sørgående daler der en rekke større og mindre vann ligger spredt.
Høyeste punkt er Barlindåsen i Rælingen, toppen når 398 m.o.h. vest for det mer kjente Ramstadslottet.
Grenseskilt for nasjonalpark ved Bysetermåsan.
Ny nasjonalpark
Den 10. november 2023 ble deler av Østmarka vernet som nasjonalpark og friluftslivaområde. Nasjonalparken omfatter snaut 54 km², der 18 km² i den østlige delen omfatter det tidligere Østmarka naturreservat fra 1990/2002.
Denne delen, kalt sone A, har fått et strengere vern enn resten av området. Her er det mindre tilrettelegging, og blant annet er det ikke tillatt med sykling på stier eller i terrenget av hensyn til natur og vegetasjon som er sårbar for slitasje.
Det er en mosaikk av ulike naturtyper i Østmarka. Forskjellige typer gran- og furuskog dominerer, men det er innslag av edelløvskog og ulike typer myr.
Gran med skjegglav nær Mortåsen.
Det varierte landskapet rommer mye intakt natur, noe som bidrar til et stort biologisk mangfold. Dette inkluderer arter som gaupe og ulv.
Noen mer bynære områder er vernet som frluftslivsområde. Her er det i større grad lagt opp til tilrettelagte friluftsaktiviteter, men disse områdene er ikke en del av nasjonalparken.
Østmarka nasjonalpark er opprettet for å ta vare på arter, økosystemer og kulturminner. Sterkt påvirket natur skal også restaureres tilbake til naturtilstand. Videre sikrer nasjonalparken at befolkningen har tilgang til det viktige området for friluftsliv også for kommende generasjoner.
På Tonekollen i Østmarka.
Geologi og landskap
Da siste istid gikk mot slutten, og isen forsvant fra området for rundt 10 000 år siden, lå det meste av dagens Østmarka under havet. Etter at tyngden fra den store innlandsisen ble borte, har landskapet hevet seg langsomt til dagens nivå.
Dette forklarer kontrasten mellom de bølgevaskede kollene, og kløftene fylt med løsmasser. Et typisk trekk for Østmarka er de skarpe vegetasjonsskillene mellom tørkeutsatte knauser og koller, via bratte lier med mer næringsrike vannsig, til fuktige søkk og daler.
Som nevnt går typisk strøkretning for daler og søkk fra sør mot nord. Dette skyldes at forkastninger i berggrunnen har oppstått i denne retningen. De største høydeforskjellene i nasjonalparken ligger mot vest og nordvest.
Ved Tonevannet, Østmarka.
Her er dype daldrag med over hundre metere i høydeforskjell. Midtre og sørøstlige deler av verneområdet har mer småkupert terreng og mindre høydeforskjeller. Høyeste punkt i Østmarka nasjonalpark er Tonekollen, 368 m.o.h.
Det meste av berggrunnen i Østmarka består av grunnfjell, i form av ulike gneiser. Disse er relativt næringsfattige for plantelivet, selv om innholdet varierer betydelig mellom ulike typer. Sigevannspåvirkning kan gi mer næring.
Det er ganske mye bart fjell eller tynt dekke av løsmasser i Østmarka, spesielt på kollene. Morenemateriale er det mest av mellom Nøklevann og Elvåga, ved Børtervannene og i daldraget Rausjøen – Mosjøen – Tonevannet.
Skogsinteriør ved Tonekollen, Østmarka.
Vegetasjon
Geologien med berggrunn, løsmassedekke og topografi påvirker naturlig nok vegetasjonen. Hvilke planter som kan vokse et gitt sted, avgjøres av stedets tilgang på næring.
De mest produktive arealene ligger på morene eller under marin grense, det vil si lavere enn havet sto like etter siste istid. På åser og koller er det mer bart fjell eller tynne lag med løsmasser, så det er skrinnere vegetasjon og lavere produktivitet.
Furu er et nøysomt treslag, og dominerer på de tørre og næringsfattige kollene, mens den mer fuktkrevende grana har overtaket i dalsøkk og områder med bedre næringsforhold.
Grana er relativt ny i området. Pollenanalyser avslører at treslaget ble etablert som skogdannende på 1400-tallet.
Granlæger ved Tonekollen, Østmarka.
Det er generelt lite løvtrær i Østmarka,men det finnes større forekomster av osp. Geografisk dominerer furua i vest, mens det er vesentlig høyere innslag av gran i de østlige delene av nasjonalparken, som sammenfaller med det tidligere naturreservatet.
I mindre kløfter og dalsøkk opptrer gjerne rikere myr- og sumpskog. I mindre kupert terreng finnes større vann og myrer, slik som i de midtre delene av nasjonalparken.
På grunn av den varierte topografien finner man mange ulike vegetasjonstyper innenfor relativt små områder i Østmarka.
Lavfuruskog er den mest karrige av skogtypene. Her domineres bunnsjiktet av lavarter som reinlav og islandslav. Det næringsfattige jordsmonnet gir langsomt vekst for furutrærne som klorer seg fast her.
Skogsinteriør ved Dæliseterdalen, Østmarka.
Røsslyngfuruskog vokser på noe mer næringsrikt jordfsmonn. Som navnet antyder kan du i august oppleve en vakker blomstring i røsslyngen mellom furutrærne.
Beveger du deg nedover fra furukollene, finner du ofte blandingsskog med både furu og gran. På bakken vokser blåbær- og tyttebærlyng, og jordsmonnet er middels næringsrikt
I de mer næringsrike områdene finner man blåbærgranskog, hvor blåbærlyngen kan dominere. Dette er den vanligste vegetasjonstypen i norske barskoger
Østmarka er også hjem til småbregnegranskog, hvor småbregner som fugletelg og hengeving pynter opp skogbunnen. Her finner du gjerne også hvitblomstret gaukesyre.
Skogsinteriør ved Kjerringhøgda, Østmarka.
Dyreliv
Faunaen i Østmarka er typisk for lavlandet østafjells, men det i tillegg er det her egnede leveområder for de store rovdyrene. De viktigste byttedyrene finnes i rikt monn, og det er store, skogkledte og ulendte områder her.
Østmarka utgjør et intakt økosystem med arealkrevende, skogslevende arter, og det er naturlig dynamikk mellom arter på ulike nivåer i næringskjeden.
Død ved spiller en avgjørende rolle i skogens økosystem. Hele to tredeler av Norges arter finnes i skog, og da først og fremst i skog som får være uten menneskelig påvirkning av betydning.
Døde trær i forskjellige faser av nedbrytning og i ulike posisjoner, er spesielt viktig da det gir næring og habitat for mange organismer. Det inkluderer sopp, lav og insekter.
Disse organismene bidrar til nedbrytning og resirkulering av næringsstoffer, som igjen beriker jordsmonn og bidrar til ny vekst. Ved å bevare skogen sikres et sunt og balansert økosystem som kan nytes i dag og i fremtiden.
Spettesmie nær Luttjern, Østmarka.
I 2013 ble det oppdaget at et ulvepar hadde slått seg ned i Østmarka, og siden da har ulv streifet til og fra området. Flere ulvekull er blitt født i Østmarka, noe som gjør det til et viktig tilholdssted for arten.
Ulven er svært sky og god til å skjule seg for mennesker, så selv om den er til stede, er det sjelden noen får øye på den. Det beste tegnet på ulvens nærvær er spor i snøen, avføring eller rester etter byttedyr.
Det samme gjelder for gaupe. Det store kattedyret har ekstremt skarpe sanser og merker turgåere på lang avstand. Som ulven trekker den seg unna mennesker og beveger seg ofte utenfor etablerte stier, noe som gjør den svært vanskelig å få øye på.
Ulv og gaupe jakter primært på elg, rådyr, hare og småvilt, og begge spiller en viktig rolle i økosystemet som toppredatorer.
Ved Mosjøen, Østmarka.
Historie og kulturminner
Et annet av verneformålene med Østmarka nasjonalpark er å ta vare på kulturminner og kulturhistorie. Området har en lang rekke spor etter bosetting, setring, ferdsel og transport, hogst, fløting og sagbruksvirksomhet.
Østmarka har gitt livsgrunnlag for alle fra de første fangstfolkene i eldre steinalder, frem til våre nære forfedre. De brukte skogen og utmarka i det vi kan kalle flerbruk, noe som var typisk for primærnæringene i Norge helt fram til tidlig 1900-tall.
Sannsynligvis var Østmarka allmenning før reformasjonen. Den ble brukt til beite, setring, jakt, fiske og sanking av trevirke. Etter reformasjonen ble området krongods.
På 1500- og 1600-tallet ble skogen i økende grad brukt til sagbruk og trekullproduksjon. Norges viktigste eksportvare var i denne perioden trelast, og skogeiendommer ble samlet hos noen få rike borgere.
Rødrandkjuke nær Tonevannet, Østmarka.
De største skogeiendommene i Østmarka var Losby gods i Lørenskog og Rausjø skog i Enebakk. Fra andre halvdel av 1700-tallet eide familien Cudrio nesten hele Østmarka.
Opp gjennom de neste 100 år skiftet de ulike delene av marka eiere flere ganger, og ressursene i skogen ble hardt utnyttet. Men utover på 1900-talletkom et skifte.
Fra 1912 begynte Kråkstad/Ski herred å kjøpe gårder med skog i blant annet Østmarka, og disse inngår nå i Nordre Follo kommuneskoger.
I 1965 kjøpte Oslo kommune Rausjø-eiendommen for 7 millioner kroner. Det markerte slutten på et privat eierskap som hadde vart i 302 år.
Varde på Tonekollen, Østmarka.
Mot slutten av 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet var bruken av utmarksressursene i Østmarka på et høydepunkt. Et høyt folketall i bygdene rundt Østmarka førte til intens utnytting av arealene, før utvandring og urbanisering lettet på trykket.
De fleste bevarte kulturminnene i Østmarka i dag er spor etter husmannsplasser, skogbruk, sagbruk og fløting fra midten av 1600-tallet og framover.
Inspirert av romantikken vokste et nytt syn på naturen fram på 1800-tallet. Naturen ble sett på som det opprinnelige og naturlige, og den representerte etrer hvert frihet.
I begynnelsen var det Christianias borgerskap som brukte de nærliggende skogområdene til friluftsliv og turgåing. Den vanlige arbeider hadde nok med å tjene til livets opphold, og hadde liten tid til slike fritidssysler.
Veiviser i Dæliseterdalen, Østmarka.
Thomas J. Heftye spilte en viktig rolle i friluftslivets framvekst i Norge, og kjøpte Sarabråten ved Nøklevann for å sikre naturområder for allmennheten. Han var også initiativtaker til etableringen av Den Norske Turistforening (DNT) i 1868.
Fra århundreskiftet og utover på 1900-tallet økte friluftsaktivitetene blant andre samfunnsgrupper. Friluftsklubben startet merking og rydding av stiene i den vestlige og Oslo-nære delen av marka.
DNT Oslo og omegn driver i dag fire turisthytter i Østmarka, og de merker stier og turveier med kulturminneverdi. Også i kommuneskogene er friluftsliv og verneinteresser blitt et bærende grunnlag i forvaltningen.
Skogsinteriør nær Luttjern, Østmarka.
Min tur
Jeg er glad i gammel skog, og liker å fotografere natur og miljø i disse. Da nasjonalparken ble opprettet, ble jeg oppmerksom på dette områdets kvaliteter, ikke minst gjennom publikasjonene fra foreningen Østmarkas venner.
Derfor var det naturlig med en tur til skogene øst for Oslo, og i slutten av juli bød det seg en god anledning. Jeg ville utforske de sentrale delene av den nye nasjonalparken, for å få med variasjonen i naturen her.
Et godt utgangspunkt for turer til de midtre delene av verneområdet, er Bysetermåsan utfartsparkering i Enebakk. Hit kommer du når du tar av fra fylkesvei 155 ved Fjell, og kjører noen kilometer inn i marka fra sørvest.
Jeg startet turen midt på dagen, i skyet vær med spredte regnbyger i området. Perfekt vær for fotografering av skogsinteriør. Fukt får fram mer intense farger i vegetasjonen.
Veiviser ved Bysetermåsan, Østmarka.
Fra Bysetermåsan til Tonevannet
Fra parkeringen på Bysetermåsan går god sti i nordøstlig retning, som jeg fulgte over myra, og opp gjennom et markert dalsøkk som gikk mellom Mortåsen og Kjerringhøgda.
Her var det med gang motiver av gammelskog å finne, og et gammelt tre hadde store mengder skjegglav hengende fra kvister og greiner. Et naturlig pyntet juletre så det ut som.
Stien dreide etter hvert i mer nordlig retning, og gikk videre på østsiden av Mosjøen. Den er er et av de større vannene i Østmarka nasjonalpark. Terrenget var småkupert og ganske lettgått her, og stien gikk gjennom ganske vanlig furuskog.
Nøkkeroseblader ved Tonevannet, Østmarka.
Etter rundt tre kilometers vandring fra Bysetermåsan, passerte jeg Vangen Skistue. Den er eiet og drevet av Skiforeningen, og er en av flere turisthytter i nasjonalparken.
Turen gikk videre, fortsatt gjennom helt ordinær furuskog, forbi Pølseberget, og derfra ned til det vakre Tonevannet. Her ble det litt mer fotografering, og dagens første regnbyge traff meg. Jeg ventet litt under en gran før jeg fortsatte.
På Tonekollen, Østmarka.
Opp på Tonekollen
Mellom Tonevannet og Mosjøen renner den korte Tonevannsbekken. Her fant jeg noen flere “gammelskogsmotiver” med rennende vann attåt. Det er alltid et pluss.
Nede ved nordenden av Mosjøen kom nok en regnbyge, denne gangen en del kraftigere. Heldigvis var det godt skjul under en tett klynge med grantrær der.
Været vekslet fort, og med en gang regnet ga seg, ga jeg meg i kast med stien opp til Tonekollen. Her kom jeg inn i den sonen som er strengere vernet og mindre tilrettelagt. Det ble merkbart med en gang.
Ved Tonevannsbekken, Østmarka.
Stien var bratt til å begynne med, og ikke så bred og opptråkket som stiene jeg hadde fulgt til nå. Det virket som det var mindre ferdsel her.
På vei opp var det mer flott gammelskog å se. Her og der lå store, tykke læger av gran. Noen var mosegrodde og hadde nok falt for lenge siden, mens andre så ferskere ut.
Tonekollen er som nevnt den høyeste toppen i Østmarka nasjonalpark, 368 m.o.h. Vel oppe fikk jeg nyte en fin utsikt mot vest og sør. Et solgløtt kom og gikk, og det blinket i både Mosjøen og Tonevannet der nede.
Ved Midtåsen, Østmarka.
Gjennom villmarka mot Rausjø
Fra toppen av Tonekollen fulgte jeg åsryggen sørover, og så gikk ferden ned langs stien mot Luttjern. Videre gikk jeg den merkede ruta mot Dælisætra og Rausjø.
Ved Luttjern gikk stien gjennom nok et område med mektig gammelskog, med store, flotte grantrær, og noen døde trær. Her og der hadde granstammer falt over stien, og det måtte klatres over, eller bøye seg under der det gikk.
Dette området var tidligere en del av Østmarka naturreservat, og her tilrettelegges det i mindre grad for ferdsel, gitt det strengere vernet.
I Dæliseterdalen kom jeg til et stidele hvor en ny sti tok av østover mot Dælisætra. Jeg fortsatte imidlertid sørover, på stien mot Rausjø.
Skogsinteriør ved Midtåsen, Østmarka.
Den går i skogen på vestsiden av de store Børtervanna, men et stykke unna vannspeilet, så noen utsikt mot vann var det ikke på denne strekningen.
Igjen var det mye fin gammelskog å se, i alle fall på den første delen av ruta fra stidelet. Men etter hvert kom jeg inn i mer vanlig blandingsskog, og det ble mer ordinært før jeg plutselig var fremme på grusveien ved Rausjø.
Herfra var det drøyt fire kilometer å gå tilbake til bilen, noe som gikk på en snau time. Hele turen tok seks og en halv time, inkludert fotografering og hvilepauser. Jeg tilbakela 14,5 kilometer på det som var en flott vandring gjennom sentrale deler av vår nyeste nasjonalpark.
Skogsinteriør nær Furukollen, Østmarka.
Kilder:
Dag E. Borud, Christian Hillmann, Lars Kråkenes – Østmarka nasjonalpark, ostmarkanasjonalpark.no (hentet 28.08.2025).
Marianne Reusch – Østmarka, Store Norske Leksikon (hentet 12.09.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 14.09.2025. Sist oppdatert 14.09.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
