Smørstabbtindan i Jotunheimen er et alpint og mektig fjellparti omgitt av isbreer, der de høyeste toppene når over 2200 m.o.h. Jeg har mange ganger stått nede i Leirdalen og sett opp på de imponerende fjellene. På tide å komme seg opp?
Jotunheimen – Norges tak
Jotunheimen rommer våre aller høyeste fjell, og fjellområdet kalles med rette for Norges tak. Nordvest i fjellene, mellom Leirdalen og Breidsæterdalen, ligger de mektige Smørstabbtindan. Vi er i Lom kommune, og Innlandet fylke. Da har vi plassert oss i landet.
Den mer finmaskede geografien vil vise at tinderekkene i Smørstabbtindan former et kryss med hovedakse nord-sør. Store Smørstabbtinden rager 2207 m.o.h. i nordenden, mens Storebjørn ligger på aksens sørende. Den er Smørstabbtindans aller høyeste topp med 2222 m.o.h.
Mellom disse ligger tinder med de talende navnene Kniven (2133 m), Sauen (2077 m), Sokse (2189 m), Bjørnungen (2110 m) og Veslebjørn (2151 m).
Mot øst går lang og skarp egg fra Sokse. Den ender i en markant tind som har fått navnet Geite (2000 m). Fra Veslebjørn går en smal egg vestover til Skeie (2118 m), og videre mot Kalven (2034 m).
Fra Leirdalen mot Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Mellom og rundt tinderekkene ligger flere isbreer. På sør- og vestsiden finner vi Smørstabbreen, den største breen i Jotunheimen. Det er en typisk flat platåbre, og har tre brefall. Bøverbreen og Leirbreen har bretunger mot vest, mens den litt brattere Sandelvbreen stuper ned mot sørøst.
Mot nordøst ligger Storbreen, den faller ned mot Leirdalen. På østsiden av Storebjørn ligger den alpine og oppsprukne Bjørnbreen.
Med dette skulle vi ha en brukbar oversikt over Smørstabbtindans taggete topografi. Det er et vakkert og variert fjellandskap, med de fleste elementer som fjellglade friluftsfolk kan ønske seg.
Storebjørn i Smørstabbtindan, Jotunheimen.
På steintreff i Lom
Siden midten av 1970-tallet har jeg besøkt Lom sammen med familie. Min far har steinsamling som hobby, og hver høst har vi reist til steintreffet på Fossheim Turisthotell på Fossbergom, kommunesenteret i Lom.
Steintreffet arrangeres der av primus motor Torgeir Garmo, som driver Fossheim Steinsenter med salg av stein og mineralstuffer for samlere, og egne smykkeprodukter av stein. Han har også sin enorme steinsamling utstilt i de nye lokalene som åpnet i 1985.
En viktig del av steintreffet er turer til ulike “steinlokaliteter” i områdene rundt Lom. En av disse er Leirdalen i Jotunheimen. Den skjærer seg inn sørover fra Bøverdalen, og går inn mellom mektige fjell.
Mot Kniven og Storebjørn i Smørstabbtindan.
Fjell på godt over 2000 meter ruver på begge sider av dalen, og et av disse fjellpartiene er Smørstabbtindan. Sett fra Leirdalen ruver de høyt over Storbreen med spisse tinder.
Nettopp Storbreen er en slik “steinlokalitet” for de innvidde. Her finnes store mengder av bergarten mylonitt, en farge- og strukturriks stein velegnet til smykkeproduksjon. Er man heldig, kan man finne den knall turkise og kobberholdige chrysokollaen her oppe.
På grunn av dette har jeg fått besøke Storbreen og Leirdalen mer enn en gang, for å si det forsiktig. Mens jeg har hatt stor glede av å lete etter stein nede ved brekanten, har jeg de siste årene myst mer opp mot toppene i dette området.
Sokse ruver over Geitryggen, Smørstabbtindan.
Opp på den runde høyden
En flott høstdag midt i september var jeg nok en gang på tur opp mot Storbreen. Vi hadde startet fra det vanlige utgangspunktet på toppen av Breabakkan i Leirdalen. Her er det en liten parkeringslomme, og bru over elva Leira.
Fatter’n strenet som vanlig opp i retning brekanten, for å se om den minkende breen hadde avdekket noe nytt siden sist. Jeg hadde andre planer, og vi skilte lag etter bare en snau kilometers gange.
Jeg tok sikte på det runde fjellet med det passende navnet Rundhøe, og tok meg opp den ganske bratte nordøstsiden. Fjellet når 1822 mo.h., og allerede her er det et flott rundskue mot skogen av omkringliggende topper. Men jeg ville høyere opp.
I likhet med fjorårets tur hit til Rundhøe, hadde det igjen kommet et solid dryss av nysnø. Men i motsetning til nevnte tur, snudde jeg ikke her denne gangen. Jeg fortsatte mot Geite, som fra denne vinkelen ikke så spesielt avskrekkende ut.
Fra Geite mot Stetinden, Jotunheimen.
Videre mot Geite
Fra Rundhøe var det snaue 70 slake høydemeter ned til skaret som skilte toppen fra Geite. Så ble det betydelig brattere opp mot sistnevnte. Snøen gjorde det ikke enklere, men det gikk allikevel greit å ta seg opp.
Toppen av Geite når som nevnt akkurat 2000 m.o.h. Her oppe fikk jeg en formidabel utsikt rett i fleisen. Toppunktet ligger på en smal egg, og det er såvidt plass til en varde.
Mektig panorama fra Geite mot Tverrbytnet, Jotunheimen.
På sørsiden stuper fjellet ned mot Tverrbytnet, og på den andre siden ruver den flotte Stetinden på 2020 m.o.h. Som ikke må forveksles med den mer kjente navnebroren i Nordland.
Jeg dreide hodet littegrann mot vest, og fikk et like imponerende utsyn mot Storebjørn og Bjørnbreen. Den tok seg virkelig fint ut herfra.
Jeg hadde i det hele et spektakulært, 360 graders panorama av Norges høyeste fjell rundt meg. I det fine høstværet var det en storartet opplevelse.
Bratt hammer mot Geitryggen, Smørstabbtindan.
Opp på Geitryggen
Men var det mulig å nå enda høyere? Den østlige utløperen fra Sokse heter Geitryggen, og den var skilt fra Geite av et ca 60 meter dypt skar. Det så bratt ut på begge sider, men jeg synes ikke det så umulig ut.
Jeg funderte ikke så lenge på det, og tok meg ned den temmelig bratte fjellsida ned i skaret vest for Geite. Så bar det opp en stupbratt hammer på rundt 30 høydemeter. Det var gode tak, så klyvingen var ikke spesielt vanskelig, selv med nysnø. Men ganske luftig var det.
Vel oppe på Geitryggen fikk jeg se hvor skarp Geite egentlig var. Det så ut som et helt annet fjell fra denne vinkelen, en spiss pyramide som stupte bratt ned mot både nord og sør.
Fra Geitryggen mot Geite, Smørstabbtindan.
Jeg vendte nesa motsatt vei, og fortsatte videre oppover ryggen. Etter å ha passert den bratte hammeren, var det mer moderat stigning nå. Jeg hadde Sokse foran meg, ruvende i vest.
Sørsiden av Geitryggen stupte bratt ned mot Bjørnbreen og Tverrbytnet, mens det var noe slakere skråninger ned mot Storbreen.
Jeg nådde etter hvert toppen av fjellryggen, på ca 2095 m.o.h. Men her smalnet det kraftig, og et loddrett stup avslørte seg ned mot Storbreen. Det var ikke veldig mye mildere på sørsiden av eggen her, så jeg fant det tryggest å ende ruta her.
På Geitryggen, Smørstabbtindan.
Jeg var nå tett på Sokse, omtrent 100 høydemeter under toppen, og mindre enn 200 horisontale meter unna. På tørt føre uten nysnøen kunne jeg kanskje klart å forsere den smale eggen noenlunde trygt, men jeg ville ikke risikere et fall på glatt nysnø.
Jeg snudde, og fulgte den samme ruta tilbake til skaret mellom Geitryggen og Geite. Under den bratte hammeren ble jeg sittende og meditere i den varmende høstsola. Det var helt vindstille, og en super dag for en tur i fjellet.
Ved Sokse i Smørstabbtindan, Jotunheimen.
Etter hvert karet jeg meg forbi den bratte nordsida av Geite, og var tilbake på Rundhøe. Herfra tok jeg strake veien ned til bretunga på Storbreen, og fant igjen fatter’n som fortsatt snuste rundt etter stein der nede.
Storbreen hadde dannet en flott breport denne sommeren, og fatter’n ville ha meg til å fotografere den. Men jeg hadde brukt opp all filmen på fjellturen, så synet av breporten denne dagen finnes nå bare i mitt eget hode.
Flott høstdag i Smørstabbtindan.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 08.06.2026. Sist oppdatert 08.06.2026.
Artikkelen er basert på notater fra 1990.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
