Dag to på Værøya
Dag to på Værøya opprant med flott vær uten vind, noe som passet særdeles bra med turplanene for dagen. Håheia, eller Håen som toppunktet også kalles, var målet. Toppen ligger sentralt på øya, og ruver 438 m over den store havflaten som omgir den på alle kanter. Turen opp er ikke spesielt krevende. Det ligger nemlig en militær installasjon på toppen, sikkert så hemmelig at jeg ikke bør skrive mer om den. Imidlertid er det bygget en fin, asfaltert vei opp dit. Riktignok ikke kjørbar med bil uten tillatelse, men den er utmerket å gå på.
Utsikt mot Mosken og Moskenesøya, Lofoten.
På vei mot toppen
I likhet med dagen før, startet vi turen i drosje. Dette for å spare føttene for fire kilometers asfaltvandring fra hotellet til foten av fjellet, det kunne vil heller ta på tilbaketuren om formen var bra nok. Klokka var ca ti da vi startet på bakkene opp på fjellet. En tunnel på veien gjør at ruten begynner på en godt merket sti, som møter asfalten noen hundre meter oppe i lia. Langs veien hadde vi en makeløs utsikt mot bebyggelsen rundt Sørlandsvågen. Vestfjorden lå blankstille i bakgrunnen, og mot nord kunne vi etterhvert se Mosken og Moskenesøya. Men det er og blir toppen som er høydepunktet på denne turen, på flere måter. Ved sørsiden av den militære bygningen ligger et av Norges mest spektakulære utsiktspunkter.
Spektakulær utsikt fra Håheia på Værøya.
Spektakulær utsikt
Fra toppen av Håheia stupte fjellveggen så og si rett ned på Rundsanden ved Måstadvika, 438 m under oss. Det turkisgrønne vannet og den hvite sandstranda utgjorde sammen med fjellrekka utover mot Måstad et ubeskrivelig vakkert panorama. Tilsynelatende endeløst hav på alle kanter, bare Røst kunne skimtes i horisonten mot sør. Vi slappet av i den fine været, vi merket ikke et eneste vindpust på toppen. Ganske så sjeldent, her langt ute i havet.
På Kamheia med utsikt mot Værøy.
Vi spiste nista mens vi nøt utsikten mot Måstadvika, hvor vi hadde vandret dagen i forveien. Så rev vi oss løs, og begynte tilbaketuren. Vi tok en avstikker ut på Kamheia, et noe lavere, men like flott utsiktspunkt. Ellers fulgte vi samme vei tilbake, og gikk turen helt tilbake til hotellet. Det hele tok fem og en halv time, inkludert pauser og avstikkere. Sprekere folk kan sikkert gå turen mye fortere, om det skulle være et poeng. Etter middag ble det en kveldstur ved Sørlandsvågen.
Kveld ved Sørlandsvågen, Værøy.
Værskifte
Dagen etter hadde været skiftet ettertrykkelig. Kraftig vind og regn feide inn over øyriket fra sørvest. Det innbød ikke til videre eskapader, men det var kjedelig å sitte på hotellet og vente på ferga som først gikk utpå kvelden. Så vi kledde på oss, og gikk en tur ut til Skjervika, som ligger langs veien ut til Nordland. Jeg tenkte at her ville vi komme i ly av vinden, men den gang ei. Om det var turbulenseffekt eller noe annet skal jeg ikke mene noe om, men vinden blåste hardt fra øst og rett inn på den fine sandstranda i vika. Selv om den var våt, virvlet sanda opp og la seg på rullesteinene omtrent som snø om vinteren. Det ble noen ganske interessante fotomotiv av fenomenet, i tillegg til en fin tur i frisk luft. Så var vårt besøk på Værøy over, og vi gikk ombord i ferga som tok oss over til den siste kommunen på fotolista mi: Røst, øykommunen ytterst i Lofoten.
Ruskevær ved Skjersvika på Værøya.
Se flere bilder fra denne turen
