Størst i Lofoten

Svolvær er Lofotens største by med rundt 4600 innbyggere. Byen er sentrum i Vågan kommune, som dekker store deler av Austvågøya, litt av Hinnøya, samt Grimsøya, Stormolla, Litlmolla og Skrova. Kommunen er svært fjellrik, og høyeste punkt ligger i Higravtindan ved Austnesfjorden, på 1146 m.o.h. Et annet kjent landemerke er Vågakallen, det 943 m høye fjellet kan sees fra det meste av Lofoten og fra den andre siden av Vestfjorden.

 

En fiskebåt passerer Bukkedauden i Svolvær.

 

Svolværgeita

Et mer lokalt landemerke, men like kjent, er Svolværgeita. Eller bare Geita, som den også kalles her. Den er en spektakulær fjellformasjon lokalisert rett nord for byen, 350 m oppe i den bratte sørsida av fjellet Fløya. Fjellklatrere fra hele verden kommer for å bestige den, over hundre år etter at førstebestigerne Ferdinand Schjelderup, Alf B. Bryn og Carl Wilhelm Rubenson nådde toppen den 1. august 1910. Det var to dager etter at de besteg Stetinden, også som de første.

Svolværgeita ligner virkelig på ei geit, med horn, skjegg, hale og det hele. Det er forresten et kjent vågestykke å hoppe mellom hornene, fortrinnsvis med sikring. Om det skulle gå galt, er det kort vei til kirkegården. Den ligger rett under fjellet…

 

Ved Svolværgeita.

 

Ut på tur igjen

Jeg hadde aldri besøkt Svolværgeita, og selv om jeg på ingen måte hadde klatring på programmet, var det snakk om et flott fotomotiv. En klassiker fra Lofoten og Svolvær. Tilfeldigvis var det 1. august, og som førstebestigerne nøyaktig 108 år tidligere hadde jeg en tur til Stetinden i beina. Men jeg var i grunnen frisk og rask, og startet på den godt merkede stien i åtte-tida om morgenen. Det var bratt og steinete til å begynne med, og det ble vel egentlig ikke så mye bedre lengre opp heller. En gjeng unge klatrere halset forbi ganske tidlig, men de brente kruttet fort. Den halvkorpulente gamlingen tok dem igjen oppe i lia, og så ikke mer til dem før han var oppe ved målet.

 

Klatring på Svolværgeita.

 

Klatring

Det var flere klatrere i aksjon på Geita, og noen ventet i spenning ved foten av fjellformasjonen. Jeg fortsatte imidlertid videre opp den stupbratte fjellsida, til flere flotte utsiktspunkter hvor Svolværgeita kan foreviges med byen og Vågakallen i bakgrunnen. Som sagt, et klassisk motiv som var fint å endelig innlemme i bildesamlinga. Men jeg ga meg ikke der, og fortsatte enda høyere mot Fløya. Her fant jeg ei “mini-geit” som jeg besteg i temmelig rolige og kalkulerte bevegelser, for det var en eksepsjonelt luftig opplevelse.

 

På luftig fjellformasjon ved Fløya.

 

Videre mot Djevelporten

Fjellene ved Svolvær har mer å by på. Mellom Blåtinden og Fløya går et trangt skar ned på nordsiden av fjellene. Her har ei flat fjellblokk veltet over kløfta, og danner ei naturlig steinbru. Den har vært nok et klassisk fotomotiv siden 1950-tallet, og prydet mangt et postkort fra Svolvær. Det er fantastisk utsikt mot Austnesfjorden med Rulten, Geitgaljen og Higravtindan. Jeg rigget meg til med kamera, stativ og fjernkontroll nok en gang, og fikk også dette motivet inn i bildearkivet. Jeg hjalp også flere andre fotturister med mobilselfies på Djevelporten.

 

Ved Djevelporten.

 

Ned igjen

Så bar det nedover igjen. Sommerværet holdt seg varmt og godt, og på vei ned møtte jeg mange som svettet hardt i solsteiken. Noen hadde til og med latt være å ta med drikke, og spurte om det var trygt å drikke av et lite myrtjern oppe i fjellet. Jeg svarte som sant var at de risikerte en skikkelig magesjau om de tok sjansen på det. Men jeg tenkte at det er ganske skummelt å gå en tur på flere hundre høydemeter i 25 varmegrader uten drikke. Jeg kjente også denne turen i beina, selv om på ingen måte kunne sammenlignes med turen et par dager tidligere.

 

Utsikt mot Austnesfjorden.

 

Fra Lofoten til Ofoten

Så bar det ut på landeveien igjen, i motsatt retning av dagen før. Med andre ord gikk turen tilbake til Ofoten. Ikke over Vestfjorden denne gangen, men langs Tjeldsundet. Tunge skyer med enkelte regnbyger kom veltende fra sør, men jeg tok allikevel en avstikker til Tjeldøya. Tjeldsund kommune var nemlig lite representert i bildearkivet mitt, så jeg tenkte jeg skulle bøte på det. Det klarte jeg, det var flere fine motiver langs fylkesveien på vestsiden av øya. Etter avstikkeren kjørte jeg igjen til Narvik for en ny overnatting der.

 

På Tjeldøya ved Tjeldsundet.

 

Se flere bilder fra denne turen