Som en forlengelse av Sognefjorden, skjærer Utladalen inn mellom Jotunheimens tinder og topper. På østsiden av dalen ligger Friken, en ganske beskjeden topp som allikevel har en makeløs utsikt. Bli med på en spektakulær overnattingstur.
Jotunheimen – Vårt høyestliggende fjellområde
Jotunheimen er vårt høyestliggende og et av våre mest alpine fjellområder. Det ligger sentralt i Sør-Norge, mellom Ottadalen i nord, Gudbrandsdalen i øst, Valdres i sør, og Sogn i vest. Området rommer de høyeste fjellene i Norge og Nord-Europa, og alle norske topper over 2300 m.o.h. ligger her.
Galdhøpiggen er kjent for de fleste som vårt høyeste fjell på 2469 m.o.h., og toppen ligger i Galdhøpiggmassivet mellom dalførene Leirdalen, Visdalen og Bøverdalen. Øst for Visdalen ligger Glittertinden på 2451 m.o.h., Norges nest høyeste fjell.
I vest ligger alpelandskapet i Hurrungane. Her troner Store Skagastølstind som vår tredje høyeste topp med sine 2405 m.o.h. Fjellet krever klatring med sikring for at man skal komme trygt opp og ned igjen, og det tiltrekker seg naturlig nok fjellklatrere fra fjern og nær.
Jotunheimen dekker omtrent 3500 km², men grensene for hva som hører med til fjellområdet er ikke helt skarpe. Men i 1980 ble Jotunheimen nasjonalpark opprettet med helt klare grenser, og den dekker 1151 km². Nasjonalparken omfatter alle de høyeste fjellpartiene, og flere av dalførene og de store innsjøene i Jotunheimen.
Rød T viser vei under Uranostinden, Jotunheimen.
Geologisk er Jotunheimen en del av den kaledonske fjellkjeden. Fjellene er bygget opp av et såkalt skvyedekke av magmatiske bergarter som gabbro. Disse ble skjøvet fra nordvest over underliggende sedimentære bergarter.
De sedimentære bergartene består for det meste av fyllitt, som er omdannede leirskifere fra kaledonsk tid. Disse dukker opp mange steder i Jotunheimens utkanter, som i Sjodalen og på Sognefjellet. I tillegg finnes flere forekomster av jernrik olivinstein. Når den forvitrer, dannes en rustrød farge som har gitt opphav til mange stedsnavn i Jotunheimen som begynner med rau.
Det var dikteren Aasmund Olavsson Vinje som i 1862 kom opp med navnet Jotunheimen, etter jotnene i norrøn mytologi. Han hadde ferdes mye i fjellene tidlig på 1860-tallet, og er bl.a. kjent for boken “Ferdaminni fraa Sumaren 1860”.
Utsikt fra Friken mot Utladalen, Jotunheimen.
Utladalen – Dypere enn Grand Canyon
Som en forlengelse av Sognefjordens dramatiske fjordlandskap, skjærer Utladalen seg inn mellom Vest-Jotunheimens høye tinder og topper. Fjellene på begge sider av det trange dalføret når godt over 2000 m.o.h.
Dette skaper et svært dypt relieff, langt dypere enn f.eks. verdensberømte Grand Canyon i USA. Men i Utladalen er det langt frodigere. Høye fosser stuper ned fra hengedaler på begge sider.
En av dem er Vettisfossen med 275 meter fritt fall. Den er Norges høyeste uregulerte foss. Andre imponerende vannfall er Avdalsfossen og Stølsmaradalsfossen.
Stølsmaradalsfossen i Utladalen.
Dalen strekker seg mer enn to mil fra Øvre Årdal og opp til Sognefjellet. Utladalen skiller de mektige Hurrungane i vest fra fjellene ved Tyin i øst.
Utladalen landskapsvernområde ble opprettet samtidig med Jotunheimen nasjonalpark i 1980. Området er på 324 km² etter revidering i 2014, og omfatter fjell og sidedaler både øst og vest for hoveddalføret.
Formålet med landskapsvernområdet er å ta vare på et vilt og vakkert vestlandslandskap med naturmiljø og kulturminner, samtidig som området skal kunne brukes til landbruk, jakt, fiske og friluftsliv.
Ved Koldedalsvatnet, Jotunheimen.
Ut på fjelltur
Det er til dette landskapet vi har lagt turen denne gangen. Turmålet vårt er fjelltoppen Friken, som ligger på østsiden av Utladalen. Toppen når 1503 m.o.h., som for så vidt er ganske beskjedent gitt de mektige omgivelsene.
Men Friken er kjent for en makeløs utsikt, så vi får ta turen og finne ut om det stemmer. Fjellet ligger sentralt i Utladalen landskapsvernområde, og det er et godt stykke å gå dit uansett utgangspunkt.
Vi har valgt å starte ved Koldedalsvatnet på grensen mellom Vang i Valdres og Årdal i Sogn. Hit kommer du på en temmelig dårlig anleggsvei fra Tyinholmen. Det er 7,5 km å kjøre inn til bommen på fylkesgrensa. Har du en ny bil du er redd for å få riper i, la være å kjøre denne veien.
Det er midten av juli, og en ekte hetebølge har rammet Sør-Norge. Vi starter vandringen vår på ettermiddagen, for planen er å overnatte under åpen himmel på toppen av Friken.
Det er 27 varmegrader selv om vi befinner 1200 m.o.h. da vi trasker av gårde. “Vi” er undertegnede, heretter referert til som “gamlingen”, og hans datter Linn. Det skal vise seg at gamlingen har tatt litt mye Møllers tran under planleggingen av denne turen.
På tur ved Uradalselva, Jotunheimen.
Myk start langs Uradalselva
Det er et innbydende og vakkert fjellterreng som møter oss allerede fra starten. Det turkisfargede Koldedalsvatnet lyser under mektige fjell som Falketind (2067 m.o.h.) og Hjelledalstinden (1989 m.o.h.).
Terrenget er ganske lettgått her i starten. Vi følger stien på østsiden av Uradalselva, i et åpent og ganske flatt lende. Vi går i nordlig retning, med den kvasse Uranostinden (2157 m.o.h.) foran oss. De første tre kilometerne er stigningen bare litt over hundre meter.
Ved sørenden av Uradalsvatnet kommer inn på stien mellom Tyinholmen og Skogadalsbøen, kjente overnattingssteder for fjellvandrere. Vi følger ruta nordover langs østbredden av vatnet.
Ved Uradalsvatnet, Jotunheimen.
Her ved Uradalsvatnet svinger vi så vidt innom Jotunheimen nasjonalpark. Ellers går turen i sin helhet i Utladalen landskapsvernområde.
Omtrent midt på østbredden av Uradalsvatnet kommer vi til stidelet der vi tar vestover mot skaret som tar oss over til Fleskedalen. Vi tar en liten rast før vi går de snaut 100 høydemeterne opp til toppen av skaret.
Stien mot Fleskedalen er har nok betydelig mindre trafikk enn ruta mot Skogadalsbøen. Allikevel er det tydelig at noen har gått over snøfeltene tidligere på sommeren. I varmen begynner snøen å bli temmelig råtten, så det er med forsiktighet vi krysser de tynneste feltene.
Ved Smoget i Fleskedalen, Jotunheimen.
Ned gjennom Fleskedalen
Vel oppe på toppen av skaret, som for øvrig har navnet Smoget, får vi utsikt mot Hurrungane i det fjerne. Store Skagastølstind, Styggedalsryggen og Gjertvasstind trer tydelig frem.
Gjennom skaret er det steinete, og noen steder bratt og ulendt. Men stien er stedvis murt opp gjennom steinura, og det går fint å ta seg frem.
I skaret ligger et lite tjern, og på en flate i vestenden vokser store mengder issoleie. Det er en vanlig plante i høyfjellet, men jeg har ikke sett så mange samlet på ett sted før.
Ned fra skaret følger en ganske bratt kneik ned i en grønnere og frodigere del av dalføret. Elva Fleskedøla danner fine fosser her, men blir roligere nede i dalbunnen, som flater ut og svinger slakt mot sørvest.
Det lir mot kveld da vi er nede i den grønne dalen, og sola dukker etter hvert ned bak fjellene på nordsiden. Det begynner å merkes i beinmuskulaturen at vi har gått noen kilometer i vekslende terreng. Ikke minst merkes det at dørstokkmila har vært for lang det siste året.
Sommerkveld i Fleskedalen, Jotunheimen.
Tunge bakker
Midtveis i dalen, ved Storegrunnen, tar vi oss opp fjellsida på nordsiden av dalen. På kartet ser det ganske greit og lite kupert ut oppe på fjellet som vi kan følge bort til Friken. Men høydekurvene viser seg å ikke være nøyaktige nok her.
Etter noen tunge tak opp lia med rundt 200 høydemeter, flater riktignok terrenget noe ut. Men diverse søkk og bekkedaler som må rundes gjør det tyngre enn forutsett.
Det tar sin tid, og sommerkvelden har for lengst kommet. Dagens siste solstråler har forlatt de høyeste toppene rundt oss da vi står ved foten av den siste kneika opp på Friken.
Rosenrot i Fleskedalen, Jotunheimen.
Det er 150 høydemeter opp, og ikke all verden i en normal situasjon. Men vi har gått over 12 km i dette vekslende terrenget, og jeg innser at jeg har et altfor dårlig treningsgrunnlag for en slik tur nå.
Men opp til toppen kommer vi. Gamlingen får krampe i begge lår i bakkene, men han klarer å karre meg det siste stykket til topps. Det er nesten midnatt når vi endelig er oppe.
Linn har klart seg bedre, naturlig nok. Men også hun kjenner på at turen nok er noe lengre enn gamlingen har forespeilet.
Sommerkveld i Fleskedalen, Jotunheimen.
Vi er heldige, og finner et greit og noenlunde flatt sted der vi kan legge ut liggeunderlag og soveposer. Så er det bare å komme seg ned i horisontalen. Det smakte usedvanlig godt denne kvelden.
Silhuetten av de mektige Hurrungane tegner seg mot den oransje kveldshimmelen på motsatt side av Utladalen. Men videre studier av den formidable utsikten får vente til morgenen.
Sommermorgen på Friken, Jotunheimen.
Sommermorgen på Friken
Det er ikke ofte jeg gjør det, men det er noe eget med det å overnatte under åpen himmel. Å si at man kommer nærmere naturen vil antakelig være en klisjé, så det skal jeg ikke gjøre. Man kommer nær nok i telt, som noen sikkert vil hevde.
Selv om disse julidagene er svært varme, blir det kjøligere på natta i fjellet. Det dupper vel kanskje ned mot 10-12 grader. Man sover kanskje ikke like godt som hjemme i senga, men det er en spesiell opplevelse å overnatte ute på denne måten.
Morgenopplevelsene på Friken er i alle fall av det gode slaget, selv om kroppen er sliten etter turen opp dagen før. Sola kommer snikende over Jotunheimens topper i nord-øst, og varmer fjellene rundt oss i milde, rødlige farger.
Store Skagastølstind og Sentraltind, Hurrungane.
Vi blir sittende i soveposene en stund og bare se oss rundt. Foran oss ligger den uendelig dype Utladalen. I skygge nå tidlig på morgenen.
På den andre siden av dalen troner Norges Himalaya, Hurrungane. Vi har hele det taggete fjellpanoramaet rett foran nesetippen. Snakk om imponerende skyline.
Fra vest mot øst ser vi Store Austanbotntind, Midtmaradalstindane, Dyrhaugstindane, Maradalstindane, Store og Vetle Skagastølstind, Sentraltind, Styggedalstindane, og til slutt Gjertvasstinden.
Men det imponerende skuet i vest er ikke til forkleinelse av utsikten mot de andre himmelretningene. Mot nord strekker Utladalen seg opp mot Sognefjellet, og øst for dalen ruver Smørstabbtindan og Gravdalstinden. Til og med Skardstinden ved Galdhøpiggen er godt synlig.
Morgensol ved varden på Friken, Jotunheimen.
Mot øst dominerer Uranostinden, som sett fra Friken ikke har den skarpe formen den har fra sør. På den andre siden av Fleskedalen peker den 2073 meter høye Stølsnostinden mot himmelen i sørøst. Mot sør blåner det nedover Utladalen og videre utover Årdalsfjorden.
Jeg må opp av soveposen, og få fotografert landskapet mens rødtonene ennå henger igjen. Morgensola har også nådd varden på toppen vår, og temperaturen stiger raskt.
Jeg får heldigvis foreviget panoramaet slik jeg har håpet på, før vi må begynne å tenke på den lange returen til Koldedalen.
Imponerende utsikt fra Friken, Jotunheimen.
Energisparende omvei
Etter en kort rådslagning finner vi fort ut at vi antakelig vil spare krefter på å gå en omvei ned i Fleskedalen, i stedet for å ta oss tilbake der vi kom opp kvelden før. Ruta vil gi oss drøye tre kilometer ekstra å gå, men i “snillere” terreng.
Som sagt så gjort. Litt før halv sju starter vi vandringen tilbake, og vi følger først den sørgående fjellrygggen på Friken ned mot stien mellom Skogadalsbøen og Vettismorki.
Det er relativt lett å ta seg ned her, selv om det ikke er noe særlig til sti på denne delen av turen. Men vi har den store gleden av å nyte utsikten mot Utladalen og Hurrungane hele veien ned til Fleskedalen.
Etter rundt 50 minutter er vi nede på den nevnte stien, og den videre ruta ned til Fleskedalen kan du se i Monsen minutt for minutt. Spol frem til 3 timer og 2 minutter i videoen.
Fra Fleskedalen mot Midtmaradalen i Hurrungane, Jotunheimen.
Opp gjennom Fleskedalen
Vi kommer ned til Fleskedøla rundt to timer etter starten, inkludert noen pauser med fotografering. På motsatt side av elva ligger stølen Fleskedalen. Navnet kommer av de fete og gode fjellbeitene i dalen.
Etter en kort rast tar vi fatt på den lange turen opp gjennom det som nå blir Fleskedalen i hele sin lengde. Terrenget stiger slakt oppover dalen, og landskapet er fortsatt storslått. Særlig er det Stølsnostinden som drar blikket til seg.
Vi tar det med ro opp gjennom den flotte dalen, med mange hvilepauser. Jeg vil unngå kramper i lårene igjen, og tar ikke sjansen på å gå så lange strekk om gangen. Jeg ønsker å spare så mye krefter som mulig til den bratte kneika opp til Smoget.
Ved Fleskedøla i Fleskedalen, Jotunheimen.
Det går bra. Vi kommer oss opp gjennom hele dalføret, opp den bratte kneika, og etter seks og en halv times vandring står vi på toppen av skaret i Smoget.
Videre tar det litt tid å krysse de morkne snøfeltene ned mot Uradalsvatnet, men resten av turen går greit på god sti tilbake til Koldedalen. Dog fortsatt med flere hvilepauser.
Etter nesten ni timers vandring fra Friken, er vi endelig framme ved den parkerte bilen. Drøyt 16 kilometer er tilbakelagt, i det som ikke akkurat er imponerende fart. Fordi fjellvettregel nr 2 er ettertrykkelig brutt.
Stølsnostinden ruver over Fleskedalen, Jotunheimen.
Men så handler det ikke om å ha det travelt i naturen. Når jeg nå har fått slitet på avstand, blekner det, og de gode sommerminnene står igjen. Det var en fantastisk flott fjelltur, sammen med en av dem jeg er aller mest glad i. Bedre blir det ikke.
Jo, forresten. Til neste tur skal jeg sørge for å være i bedre form, Linn.
Vandring i Fleskedalen, Jotunheimen.
Kilder:
Geir Thorsnæs, Svein Askheim – Jotunheimen, Store Norske Leksikon (hentet 15.04.2025).
Utladalen landskapsvernområde, Miljødirektoratet (hentet 06.08.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 15.08.2025. Sist oppdatert 15.08.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
