Fra Kvaløya til Senja
Den lange Nord-Norgeturen gikk mot slutten, og nesa pekte sørover igjen. Etter besøk hos slektninger i Tromsø tok jeg ferga fra Brensholmen på Kvaløya til Botnhamn på Senja. Sola skinte fra så godt som skyfri himmel, og vind var helt fraværende. Slike sommerdager er en fryd å oppleve overalt forsåvidt, men spesielt i Nord-Norge. Og Senja er noe for seg selv. Øya er Norges nest største, og de snaue 1600 kvadratkilometrene deles mellom de fire kommunene Tranøy, Torsken, Berg og Lenvik. Landskapet på “innsida” mot øst er rolig med heier, myrer og vann. Men på yttersida mot storhavet i vest, der har naturhistorien fulgt helt andre planer.
Ved Senjahopen i Mefjorden, Senja.
Tungeneset
Jeg hadde et spesielt turmål i tankene da jeg la ruten om Senja, men mer om det snart. Jeg tok først turen ut til det klassiske Tungeneset, med de taggete Okshornan utenfor. Her var jeg også innom i april for to år siden, da i en fin kveld med bølgene som vasket over svabergene. Nå var det sommer med skyfri himmel, så jeg utnyttet det etter beste evne. Jeg fotograferte også, som sist, ved Ersfjorden, Mefjordvær og Senjahopen før sola sank mot horisonten. Da var det tid for omveiens hovedmål.
På Tungeneset, Senja. Okshornan i bakgrunnen.
Fantastiske Seggelskaret
Den smale halvøya mellom Mefjorden og Ørnfjorden er fylt av spisse tinder med glattskurte fjellsider, og ved Fjordgård finner vi en av Norges mest ekstreme fjellformasjoner: Den 640 m høye Segla. Kvass som en ljå ligger den der med et nesten loddrett stup ned i Mefjorden. Toppen er til tross for dette enkel å nå, for ned mot Fjordgård ved Ørnfjorden er det bjørkelier og lyngheier som er ganske lette å gå. Men jeg hadde ingen planer om å gå til topps. De fineste fotomotivene finner man nemlig i Seggelskaret på nordsiden av fjellet. Sett herfra ruver fjellet som en slank søyle mot himmelen, med fjordene på hver side. En solnedgang her har stått på lista mi en stund, og nå ble også dette turmålet krysset av.
Skrubbær vokser livlig i Seggelskaret, Senja.
Kveld på stupkanten
For en kveld det ble. Jeg brukte en snau time på å gå opp, med litt fotografering på veien. Ved rundt 400 m.o.h. kom jeg frem til stupet mot Mefjorden, og etter et T-skjorteskift gikk jeg umiddelbart igang med det jeg hadde kommet for. Mens kveldslyset sveipet over tinder og topper, fikk jeg fanget det i alt fra oransje til lilla. Panoramabilder og smalere utsnitt ble taktfast lagt til på minnebrikken i kameraet, og den nye radiofjernkontrollen fungerte helt utmerket for tidenes selfie. Det nærmet seg midnatt da jeg tasset ned til Fjordgård og bilen igjen. Et nytt og makeløst turminne rikere.
Kveldssola varmer Segla mellom Ørnfjorden og Mefjorden på Senja.
Se flere bilder fra denne turen
