Trollveggen er kjent som Europas høyeste loddrette fjellvegg. Den har tiltrukket seg fjellklatrere i flere tiår. Men det går an å nå toppen for oss dødelige også. Hva om man prøver å oppleve soloppgangen der?
Romsdalen – Norges Yosemite
Vi skal en tur til Nordvestlandet, nærmere bestemt til Rauma kommune i Møre og Romsdal. Fjell- og fjordkommunen ligger omtrent midt i de indre strøkene av fylket, og har rundt 7500 innbyggere.
Landskapet domineres av Romsdalsfjorden og den fantastiske Romsdalen. Når det kommer til dramatisk naturrikdom, kan dalen fint sammenlignes med verdensberømte Yosemite Valley i California.
Romsdalen er omgitt av stupbratte fjell som tårner seg opp i kjente fjell som Vengetindan og Romsdalshorn, begge på østsiden av dalen. På vestsiden finner vi den spektakulære tinderekka i Trolltindan, nesten 1800 m.o.h.
Brurasløret ved Fossafjellet, Romsdalen.
Gjennom dalen renner Rauma, elva som har gitt kommunen navn. Etter en lang dragkamp ble vassdraget varig vernet mot kraftutbygging i 1993.
Rauma var tidligere kjent som en av Norges aller beste lakseelver, men som mange andre steder sliter man med lakseparasitten Gyrodactilus Salaris.
Men elva er like grønn og vakker der den veksler mellom dundrende fosser og blankstille loner nedover dalen. Den munner ut i Romsdalsfjorden ved Åndalsnes, kommunens bysentrum.
Ved Arnehølen i Rauma, Romsdalen.
Trolltinder og Trollvegg
“Det mest dramatiske punkt i norsk natur”, sa dikteren Theodor Caspari (1853-1948) om Trolltindan på vestsiden av Romsdalen. Mange vil være enige i at det er mye sant i akkurat det utsagnet. Det er i alle fall en imponerende rekke av tinder og nåler langs den mektige eggen.
Eggen strekker seg fra Søndre Trolltind (1536 m.o.h.), via Trollryggen (1742 m.o.h.) og Store Trolltind (1788 m.o.h.), til Nordre Trolltind (1482 m.o.h.). Med unntak av Stabben finner vi alle de spektakulære tindenålene mellom Trollryggen og Store Trolltind.
Under tindenålene stuper den gigantiske Trollveggen ned mot dalbunnen. Den er Europas høyeste loddrette stup. Fra toppen av Trollryggen er det 1000 vertikale meter ned til steinura under, og ura er selv 600 m høy. Så det er enorme dimensjoner over disse fjellene.
Morgensol i Trolltindan, Romsdalen.
Slike fjellvegger og topper har naturlig nok tiltrukket seg fjellklatrere i lang tid. De første pionerene nøyde seg med å finne letteste vei til toppene, men noen av dem var vanskelige nok.
Dansken Carl Hall var først på flere av tindene ved Romsdalen. Best kjent er hans “beleiring” av Romsdalshorn, der han lykkes med å nå toppen på det sjuende forsøket.
Selve Trollveggen ble ikke klatret før i 1965, da et engelsk og et norsk lag besteg kjempeveggen via to ulike ruter, omtrent samtidig. Nordmennene kom opp dagen før engelskmennene, men sistnevntes rute ble senere den mest populære ruta opp Trollveggen.
Arne Randers Heen ved Åndalsnes.
Foto: Norsk Tindemuseum (lenket).
Arne Randers Heen
“Skredderen fra Åndalsnes” ble han ofte kalt i Oslo-miljøet av fjellklatrere. Det var kanskje ikke så rart, siden han levde av å produsere og selge klær. Men Arne Randers Heen (1905-1991) var også en av Norges beste fjellklatrere i sin tid, og sto for flere førstebestigninger av klatreruter i norske fjell, ikke minst i hjemtraktene ved Romsdalen.
Arne var kjent som kongen av Romsdalshorn, han bokførte 233 bestigninger av det majestetiske fjellet. Siste gangen var han 80 år gammel.
Men Heen var selvlært i klatrefaget. Klatreteknikken bar kanskje preg av det. Så de selvbestaltede ekspertene i hovedstadens klatremiljø opptrådte noe nedlatende overfor Arne, særlig kritiserte de bruk av sikringsmidler, eller snarere mangel på sikringsmidler.
Men det var Arne Randers Heen som bodde blant fjellene. Han tilbrakte flere timer i fjellveggen enn noen annen gjennom 60 år. Likevel hadde aldri et eneste uhell.
Carl og Jean Boenish hopper fra Trollspiret i 1984.
Foto: Arnstein Myskja (lenket fra friflyt.no).
BASE-hopping
Den 23. juli 1980 åpnet et nytt kapittel i Trolltindans historie. Da kastet finnen Jorma Öster seg utfor Trollveggen med fallskjerm som den aller første i norske og europeiske fjell.
Inntil denne julidagen var det bare hoppet fra fjellet El Capitan ved Yosemite Valley i California, USA. Så Trollveggen var definitivt en del av BASE-hoppingens pionértid.
Öster var den del av et lag bestående av flere finner som var i Norge for å lete etter mulige steder for fallskjermhopping fra fjell. De hadde med seg den kjente amerikanske filmfotografen Carl Boenish. Han er kjent som BASE-hoppingens far, og var blant de første som foretok hopp fra El Capitan.
Basehopping ved Brurskaret.
Foto: Carl Boenish (lenket fra Åndalsnes Avis).
Arne Randers Heen og kona Bodil hadde ordnet et helt korps av hjelpere til å bære alt filmutstyret til Brurskaret på kanten av Trollveggen, der de første hoppene skulle finne sted. De var selv med opp til kanten, og det samme var Jean Boenish, kona til Carl.
Fire vellykkede hopp fra Trollveggen ble foretatt den juli-dagen i 1980. Senere skulle det ble mange flere. I 1985 satte John Mjøen verdensrekord med et fritt fall på 34 sekunder i et hopp fra Trollspiret.
Men flere dødsulykker og dramatiske redningsaksjoner førte til sterk debatt om aktiviteten i Trollveggen. Flere mistet livet i årene etter 1980, og Carl Boenish omkom i et hopp fra Stabben i 1984. I 1986 ble det nedlagt forbud mot fallskjermhopping i Trolltindan.
Midtsommer ved Rauma nær Flatmark, Romsdalen.
Til Romsdalen ved St. Hans
Første gang jeg gikk opp til Trolltindan var en solblank julidag i 1989. Siden da har jeg gått tur til disse fjellene minst en gang i året. Nå er det midtsommer 1997, og jeg vil forsøke å ta noen bilder jeg har hatt i hodet en stund.
Brurskaret er det laveste punktet mellom Store Trolltind og Trollryggen. Det er et av de beste utsiktspunktene mot selve Trollveggen, så her finner man et dramatisk og mektig fotomotiv. Så hva om jeg kunne være her ved soloppgang?
Ved Stigfossen nær Trollstigen, Isterdalen.
Jeg har flere ganger fotografert Trollveggen nede fra dalen om morgenen, når sollyset farger den gigantiske fjellveggen i varme, glødende rødtoner. Sett oppe fra Brurskaret tenker jeg at dette må fortone seg helt hinsides spektakulært.
Nå har jeg tenkt å sette tankene ut i livet, og sammen med min svoger Roger (!) kjører jeg fra Elverum til Romsdalen en ettermiddag noen dager før St. Hans.
Vi følger veien opp til toppen av Trollstigen, der vi parkerer og gjør oss klare til fottur. Været er flott og varmt.
Ved Stigrøra, Isterdalen.
På overnattingstur til Trollveggen
Det har lidd et stykke på dag da vi legger i vei fra Stigrøra, som det heter her opp på toppen av den berømte fjellveien. Vi er på ca 700 m.o.h., og vi har rundt 900 høydemeter å forsere før vi er fremme i Brurskaret.
Vi følger først gangveien mot utsiktsplattformen et stykke, men der den begynner å gå ned, går vi opp langs svabergene, og peiler oss i østlig retning.
Ruta videre følger en sti som tar oss langs kanten mot Isterdalens innerste botn, og etter hvert får vi god utsikt mot Trollstigen der den slynger seg opp den bratte fjellsida.
Nær Tverrdalselva, Isterdalen.
Etter rundt en kilometers gange møter vi den første bratte kneika. Den tar oss 200 høydemeter opp til Stigbotn, en liten sidedal til Isterdalen.
Stien stiger moderat og jevnt innover Stigbotn, men dette terrenget varer i bare en kilometers lengde før det på ny møter oss en bratt kneik. Denne har i tillegg mye løs steinur, så den er tyngre å ta seg opp.
Oppe på toppen av ura flater det igjen mer ut, og vi er oppe i rundt 1300 meters høyde nå. Herfra må vi belage oss på å vandre på snø, som ligger temmelig tykk over terrenget.
Midtsommerkveld ved Storgrovbotn nær Isterdalen.
Senkveld bak Trolltindan
Vi følger et lite dalsøkk innenfor Storgrovbotn, som ligger på “baksiden” av Trolltindan. Eller på vestsiden, som det egentlig heter. Det begynner å bli sent på kveld, men sola varmer fremdeles fjelltoppene rundt oss.
Så er vi fremme ved foten av selve Trolltindan. Her blir det igjen brattere, og snø dekker det aller meste av fjellenes vestside som vi må ta oss opp.
Det er et møysommelig og tungt arbeid. Vi synker gjennom snølaget flere steder, og under er det steinur. Så vi må ta det rolig og være forsiktige.
Fra Trolltindan mot Kongen og Dronninga, Isterdalen.
Midnatt er passert da vi endelig kan ta de siste stegene inn i Brurskaret. Utsikten mot den enorme Trollveggen er som alltid overveldende. Det samme gjelder synet av den 800 meter høye avgrunnen foran oss.
Men vi må forsøke å få oss litt søvn før sola dukker opp igjen på himmelen i nordøst. Det er begrenset plass her i skaret, men vi får plassert oss flatt og noenlunde trygt. Selv om føttene mine blir liggende bare en halvmeter fra stupkanten.
Eventyrlig morgenglød ved Trollveggen.
Morgenglød i veggen
Det er ukomfortabelt og kjipt å overnatte i Brurskaret, så det blir ikke veldig mye søvn i løpet av den korte natta. Men heldigvis er synet som møter oss når sola står opp verdt strevet.
Et par minutter over halv fire på morgenen treffer de første solstrålene toppen av Trollveggen. Men et tynt skylag dekker det meste av himmelen over oss, bare i horisonten mot øst og nordøst er det klart.
Jeg skjønner dermed at vi ikke har lang tid på oss for å fange bildene jeg har sett for meg. Mer og mer av fjellveggen blir sakte farget rød, men samtidig stiger solskiva nærmere skykanten.
Morgen ved Brurskaret i Trolltindan, Romsdalen.
Jeg har ikke tid til å få på skoene, så i bare sokkelesten rigger jeg til kameraet på stativ ved et fremspring på nordsiden av Brurskaret. Normalzoomen 35-70 mm er på, så springer jeg ned og setter meg på stupkanten der basehopperne en gang hoppet ut.
Roger er “fjernutløser”, og et bilde knipses. Så er det å springe tilbake og justere bildeutsnitt, etterfulgt av samme prosedyre på stupkanten. Jeg gjentar en siste gang med vidvinkel, og rekker noen få ekstra bilder med ulike motiv før magien er over.
Morgensola farger Brura ved Brurskaret, Trolltindan.
Det hele varer 15-20 minutter, så forsvinner solskiva bak skykanten i nordøst. Det høres kanskje ut som lite utbytte for en så tung tur, men for en nerd som meg er det uten tvil verdt innsatsen. Om Roger tenker det samme når vi vasser i snøhaugen på vei tilbake, er jeg imidlertid usikker på.
Vel tilbake ved bilen nede på Stigrøra er slitet imidlertid fort glemt, og makkeren uttrykker en begeistring over den storslagne naturen vi har oppholdt oss i det siste døgnet. Men om jeg vil anbefale denne turen så tidlig på sommeren er jeg ikke sikker på. Kanskje i et mer snøfattig år.
Trolltindan og Trollveggen forblir et favorittområde for meg, og jeg kommer helt sikkert til å prøve å skape enda bedre bilder av soloppgangen her. I’ll be back!
Morgen ved Brurskaret i Trolltindan, Romsdalen.
Kilder:
Per Hohle – Trolltinder og Trollvegg, Grøndahl & Søn Forlag 1981.
Iver Gjelstenli – Arne Randers Heen, Det Norske Samlaget 1988.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 01.05.2026. Sist oppdatert 02.05.2026.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
