Desierto de Tabernas er en av få ørkenområder i Europa, det ligger i det sørøstre hjørnet av Spania. Her er et øde og røft, men vakkert landskap. Og Clint Eastwood har spilt inn film her.

 

En europeisk ørken

Ørken er en sjelden naturtype i Europa. En av de få er Desierto de Tabernas, eller Tabernas-ørkenen som den heter på norsk. Den ligger i Almería-provinsen sørøst i Spania, lokalisert ca 30 km fra middelhavskysten, rett nord for provinshovedstaden som også heter Almería. Ørkenområdet dekker 280 km² og har et kupert landskap med raviner, tørre elveleier, fjellrygger og -topper.

Tabernas-ørkenen ligger inneklemt mellom flere store fjellkjeder. I sørøst ligger Sierra Alhamilla med topper opp mot 1400 m.o.h., mens i sørvest finner vi Sierra de Gádor hvor høyeste topp når mer enn 2200 m.o.h. I nord ligger Sierra de los Filabres, som også har topper som nærmer seg 2200 m.o.h. Men det er i vest vi finner de høyeste tindene. Her reiser mektige Sierra Nevada seg med det høyeste fjellet på det spanske fastlandet, Mulhacén på 3479 m.o.h.

 

Ved Arroyo del Verdelecho, Desierto de Tabernas.

 
Beliggenheten er grunnen til det tørre klimaet som gjør Tabernas-området til ørken. Fjellene sperrer for nedbør fra alle kanter, og i de lavestliggende og tørreste delene av ørkenen ligger gjennomsnittlig årlig nedbørsmengde på 64 mm. Temperaturen om sommeren når 40°C hver eneste dag her, og rekorden er på hele 51°C. Tabernas-ørkenen er imidlertid variert, og i de høyereliggende områdene er temperaturen lavere og nedbørsmengdene noe større.

Sentrale deler av ørkenen er vernet i Paraje Natural Desierto de Tabernas, som ble opprettet i 1989. Verneområdet dekker 114 km², og selv om motorveien A-92 går gjennom det, trenger man ikke vandre så fryktelig langt før stillhet og villmarksstemning kommer sigende på.

 

Fjellformasjon i Desierto de Tabernas.

 

Geologisk variert

Tabernas-ørkenen er et geologisk svært spennende område, kanskje et av de alle mest interessante i Europa. Det er et ganske ungt landskap i geologisk perspektiv. For åtte millioner år siden rakk havet inn til foten av Sierra de los Filabres, og dekket dermed området som i dag er Tabernas-ørkenen. En million år senere reiste Sierra Alhamilla seg, og ørkenområdet ble avskjært fra havet. Det dannet seg istedet en stor innlandssjø, der det i hundretusenvis av år ble avsatt store mengder sedimenter på toppen av den gamle havbunnen.

Dette varte til slutten av den geologiske tidsepoken vi kaller miocen, som tok slutt for ca 5,3 millioner år siden. Da forsvant innsjøen gradvis, og sedimentlagene på bunnen ble liggende i dagen, utsatt for naturens eroderende krefter. Denne gamle sjøbunnen består av ganske porøse lag av ulike typer sandstein, forsteinet leire og silt. Slik berggrunn har liten evne til å ta opp vann, så når kraftige regnskyll av og til faller over ørkenen, dannes brusende bekker og elver temmelig fort. Det er dette som har formet ravinelandskapet vi ser i dag. På norsk har vi ikke noe beskrivende ord for et slikt ørkenlandskap, av den enkle grunn at det ikke finnes i Norge. Men på engelsk kalles det “badlands”.

 

Ved Rambla de Lanujar, Desierto de Tabernas.

 

Spaghetti-western

Det bringer oss over i filmens verden. Slike “badlands” er utbredt i det sørvestre USA, eller det ville vesten som mange ynder å kalle det. Og i likhet med ørkenlandskapene i Arizona, Utah og New Mexico, har det også blitt spilt inn western-filmer i Tabernasørkenen. Nærmere bestemt spaghetti-western. Sergio Leone regisserte bl.a. “A Fistful of Dollars” og “The Good, The Bad and the Ugly” med Clint Eastwood i hovedrollen her i Tabernas-ørkenen. Et utall andre filmer som f.eks. “Indiana Jones and the Last Crusade” har også scener herfra. Flere besøkssentre med tilknytning til filmproduksjonen i området ligger i nærheten, bl.a. Western Leone, som har kulisser fra Sergio Leones filmer.

 

Naturlig steinspenn nær Barranco del Infierno, Desierto de Tabernas.

 

Min tur

Når jeg reiser vekk fra Norge, har jeg som regel et ønske om å oppleve natur vi ikke har hjemme i gamlelandet. Ørken er en av disse naturtypene, og det nakne ørkenlandskapet fascinerer meg sterkt. De som har fulgt med her en stund vet også at geologi og landformer ligger langt fremme i interessefeltet. Det er det som regel god anledning til å studere i slike vegetasjonsfattige terreng, og Tabernas-ørkenen er ikke noe unntak.

De mange ravinene og fjellryggene danner i seg selv et imponerende landskap her. I tillegg hadde jeg sett meg ut et par spesifikke steder hvor geologien oppviser et ekstra stort mangfold av både former og farger. Disse ligger nær hverandre i den sørlige og lavestliggende delen av ørkenen. Men for å komme dit måtte jeg ta beina fatt inn i ørkenlandskapet.

 

I Barranco del Infierno, Desierto de Tabernas.

 
Som nevnt er det varmt i Tabernas-ørkenen om sommeren. Temperaturen når alltid over 40 grader på dagen, og det er ikke behagelig å være på fottur i slik hete. Men det var begynnelsen av september da jeg besøkte Tabernas, så den aller verste varmen hadde gitt seg. Allikevel var det 34 grader da jeg kom kjørende på ettermiddagen, så jeg ventet litt med den planlagte ørkenvandringen. Jeg kjørte istedet et stykke oppover motorveien, og svingte av i et kryss ved Llano Diente. En eldre vei går parallelt med firefeltsveien, og det var lett å finne stoppeplasser for å fotografere landskapet langs den.

 

Fjellformasjoner i Barranco del Infierno.

 

I inferno-ravinen

Det varte imidlertid ikke lenge før sola nærmet seg horisonten så mye at det var på tide å komme seg ut på den planlagte turen. Jeg parkerte bilen under ei motorveibru ved Las Salinas, og la i vei oppover langs et tørt elveleie i Rambla de Lanujar. Jeg gikk drøye to kilometer i et skikkelig western-landskap av “badlands”, før jeg var framme ved det første målet: Barranco del Infierno.

Barranco betyr ravine, og navnet på denne vitner om hete og helvete. Det er forøvrig et vanlig navn på raviner i det spanske landskapet, men denne skiller seg ut med spesielt interessant geologi. I bunnen av ravinen finner vi rødbrune og nesten lilla lag av sandstein som må være hardere enn resten av berggrunnen rundt. Lagene står på skrå opp fra bakken, og danner parallelle finner og egger i flotte mønstre. Det er et svært spesielt landskap med fine strukturer og farger, så jeg fotograferte høyt og lavt en godt stund her. Men det nærmet seg solnedgang, så jeg måtte snart fortsette til det neste turmålet: Colas de Dragon, eller “dragehalene”.

 

Kveld ved Colas de Dragon, Desierto de Tabernas.

 

Ved dragehalene

Colas de Dragon ligger 700 m vest for Barranco del Infierno, og tilhører utvilsomt den samme geologiske formasjonen. Men her ligger sandsteinslagene litt mer oppe på en høyde, og landskapsinntrykket blir annerledes. Strukturene er enda mer taggete, og det er ikke vanskelig å se likheten med halen på en drage, som navnet betyr.

Sola hadde gjemt seg bak en stor skybanke i vest, men jeg fortsatte fotograferingen en god stund etter solnedgang. Jeg fikk både gult, lilla og blått lys over landskapet, men her er det stort potensiale for gode bilder med en mer interessant himmel. Det blir nok flere turer hit ved senere Spania-besøk.

Denne fotturen tok meg rundt tre timer, inkludert fotograferingen. Jeg tilbakela snaue seks kilometer i et ganske lettgått terreng, om man ser bort fra varmen. Jeg rakk såvidt tilbake til bilen før det ble helt stupmørkt, så hodelykt er nok en god idé å ha med seg om man vil nyte solnedgangen inne i ravinelandskapet. Temperaturen sank fra rundt 33 når jeg startet, til 27 grader da jeg var tilbake ved bilen. Det forteller at rikelige mengder drikke er helt nødvendig på lengre turer i dette landskapet. God tur!

 

Kveld ved Colas de Dragon, Desierto de Tabernas.

 

Kilde:Jo Williams – Desierto de Tabernas natural area, andalucia.com.

 

Se flere bilder fra denne turen