Sagnet forteller om to store troll, eller jutuler, som kranglet og skapte Jutulhogget i Østerdalen. Vitenskapen forteller en annen historie, men den er ikke mindre dramatisk. Uansett opprinnelse, landskapet her er virkelig et besøk verdt.
Skapt av kjemper?
Mellom Østerdalen og Tylldalen ligger et av de mest imponerende geologiske naturminner vi har i Norge. Det er en enorm canyon som nesten skjærer seg tvers over høydedraget mellom de to dalførene.
Juvet strekker seg 2,2 km fra Barkald i Østerdalen, til Hoggtjønna i Tylldalen. Fjellveggene er opptil 250 m høye, og store steinurer dominerer nede i kløfta. Den har navnet Jutulhogget.
Mange sagn beskriver hvordan Jutulhogget ble til. De fleste handler om fiendskap mellom to kjempetroll, eller jutuler. Rendalsjutulen ville hogge seg i vassrenne inn til Rendalen, men Glåmdalsjutulen ville ha vannet i Glomma for seg selv.
Rendalsjutulen hadde nesten hugget seg helt over til Østerdalen. Da Glåmdalsjutulen våknet og oppdaget hva som var i ferd med å skje, kastet han øksa og traff den andre jutulen midt i skallen. Rendalsjutulen gikk i tusen knas, og ligger i store steinhauger i Tylldalen.
Morgen ved Jutulhogget, Østerdalen.
En fortelling om is og vann
Den vitenskapelige historien om Jutulhogget er like dramatisk som sagnene om jutulene. For rundt 10500 år siden var innlandsisen som dekket store deler av Nord-Europa på retrett. Breen smeltet, og det skjedde ikke bare ved at brefrontene trakk seg tilbake.
Klimaet ble varmere, og breene smeltet også på overflaten og i høyden. Trolig smeltet hele iskappen på mindre enn to tusen år. Et av resultatene fra dette var dannelsen av flere innsjøer demmet opp av is.
Noen av sjøene var små og kortvarige, og drenerte raskt når isen som demmet de opp smeltet. Andre var store og dekket flere titalls kvadratkilometer. Noen eksisterte i flere hundre år.
Morgen i Jutulhogget, Østerdalen.
I dag kan vi se spor etter disse sjøene flere steder. De markerer seg gjerne som terrasser eller horisontale linjer i innlandets dalsider. Det var geologen Gunnar Holmsen som i 1915 satte disse landformene inn i en større, regional sammenheng.
Holmsen mente at linjene måtte ha blitt skapt av en enorm historisk innsjø. Han ga den navnet Nedre Glomsjø. Han fant også spor etter en eldre og høyereliggende sjø, som fikk navnet Øvre Glømsjø.
Nyere kartlegging forteller at Nedre Glomsjø dekket et areal på 1250 km², noe som tilsvarer tre ganger Mjøsas utbredelse. Sjøen strakk seg så langt ned som Atnosen i Østerdalen, og til Åkrestrømmen i Rendalen.
Trolsk stemning ved Jutulhogget, Østerdalen.
To tredeler av dagens basseng rundt Femunden var også en del av Nedre Glomsjø. Den drenerte nordover mot Gauldalen via Rugldalen. I Østerdalen og Rendalen var sjøen flere hundre meter dyp.
Innlandsisen var på vikende front med det mildere klimaet, og pionerarter som bjørk og vier spiret der landskapet hadde smeltet frem fra blåisen. Samtidig var Nedre Glomsjø var full av store isfjell som drev rundt slik vi kan se det på Grønlandskysten i dag.
Tørrfurulæger ved Jutulhogget, Østerdalen.
Den store syndfloden
Smeltevannet som den minkende iskappen frigjorde, førte til noen spektakulære hendelser som vi fortsatt kan se tydelige spor av.
Ved Åkrestrømmen i Rendalen var Nedre Glomsjø på sitt dypeste, og her ga isdemningen til slutt etter for det enorme trykket fra vannmassene. Store deler av den enorme innsjøen veltet sørover i det som må ha fortonet seg som selve syndfloden.
I løpet av få dager forsvant rundt 100 kubikkilometer vann. Det er vanskelig å illustrere mengden, men 1 km³ tilsvarer 1 billion liter. Vannet dundret nedover dalføret som en opptil hundre meter høy flodbølge, full av løsmasser og isfjell fra den sammenraste brefronten.
Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) har klart å kartlegge hvor mye vann som var i de ulike delene av innsjøen. Nesten to tredjedeler (ca 65 km³) lå over Rendalen, og kunne dermed drenere fritt ned mot åpningen i breisen.
Resten, rundt 35 km³, befant seg over Østerdalen. Denne delen drenerte mot Rendalen over én smal passasje: Barkaldkjølen.
Morgen ved Jutulhogget, Østerdalen.
Jutulhogget blir til
Vannet som dekket Østerdalen rant ikke like fort unna som vannmassene som veltet ut fra Rendalen. Dette skapte en betydelig høydeforskjell mellom bassengene i sjøen, og det dannet seg en gigantisk foss over Barkaldkjølen, som er høydedraget mellom Østerdalen og Rendalen/Tylldalen.
I løpet av en eller to dager styrtet 35 km³ vann over høydedraget, og det herjet voldsomt med landskapet. Vannmassene grov og sprengte løs den flattliggende sandsteinen i berggrunnen her.
Bit for bit ble Jutulhogget slik vi kjenner det i dag skapt. Hogget er en steinfylt og mektig canyon skjært inn i landskapet.
Ved Jutulhogget, Østerdalen.
Der Jutulhogget munner ut på Rendalssiden, ligger Fallegga eller Raneggen som den også kalles. Det er en diger flombanke av grov stein, som rommer noe av de store steinmassene som ble erodert ut av Jutulhogget. Seismiske undersøkelser har avdekket at denne landforman noen steder kan være opptil hundre meter tykk.
Jutulhogget ble vernet som naturreservat allerede i 1959. Du kan enklest besøke stedet ved vestenden av kløfta, på Østerdalssida. Ta av fra riksvei 3 ved Barkald, og følg den skiltede grusveien drøyt 600 meter opp til parkeringsplass.
Herfra er det bare få meters gange til kanten med gjerdet utsiktspunkt. Du får en flott utsikt mot den vestre delen av Jutulhogget. Men ønsker du å se mer av dette storslagne geologiske naturminnet må du ut i terrenget.
Tørrfurulæger med ulvelav ved Jutulhogget, Østerdalen.
På søk etter tørrfuru
Det har gått noen år siden mitt forrige besøk ved Jutulhogget. Da var det vinter i Nord-Østerdal, og jeg benyttet drone for å fange kløfta fra oven. Enda lenger er det siden forrige gang jeg gikk tur langs hogget, en høsttur tilbake i 2011.
En tidlig morgen i slutten av september var jeg på plass på Barkaldkjølen, og denne gangen hadde jeg et spesielt fotomotiv som mål.
Fotografen Bård Løken, som jeg hadde gleden av å guide til et spesielt furutre på Rapentangen i februar, hadde postet et bildet av et tørrfurulæger med mengder av knallgul ulvelav. Det var ingen tvil om at stedet var Jutulhogget, det gjaldt bare å finne ut nøyaktig hvor treet lå.
Nå kunne jeg helt sikkert bare sendt en melding til Løken og spurt. Men jeg har en tendens til å la det gå sport i å lokalisere slike steder selv. Så også denne gangen. Jeg brukte nettløsninger med kart og flyfoto, og fant stedet etter et par bomsøk på feil side av kløfta.
Morgen ved Jutulhogget, Østerdalen.
En eventyrlig høstmorgen
Høstmorgenen var kjølig og klar. Et lappeteppe av tåkeflak fylte Østerdalen her og der, men opp til Barkaldkjølen nådde det ikke. Det skvalpet litt tåke over i juvet fra vest nå og da, men ikke noe som sjenerte utsikten. Snarere tvert imot, det ga en særdeles trolsk stemning.
Det var i ferd med å lysne da jeg gikk gjennom den åpne furuskogen på vei mot kanten av Jutulhogget. Etter hvert som jeg nærmet meg ble det mer og mer kronglete å ta seg frem. Store steinblokker og et forrevent landskap møter den som tar seg ut i dette terrenget.
Det aktuelle treet ligger litt bortgjemt og vanskelig tilgjengelig. Det innebærer litt klyving her og der for å komme frem. Men på tørt fjell som denne morgenen bød på, var det ikke noe problem.
Tørrfurulæger med ulvelav ved Jutulhogget, Østerdalen.
Det var et nydelig motiv som Løken hadde foreviget, ingen tvil om det. Ulvelaven vokste i store mengder på den grå og forvridde furustammen, og det lyste i gult på lang avstand.
Denne lavarten er klassifisert som nær truet, så vær varsom om du er på nært hold av denne. Det gjelder forresten hele Jutulhogget, naturen her er svært sårbar.
Mens vi er inne på gule lavarter, så er det en annen lav som setter sitt tydelige preg på Jutulhogget. Mange steder kan man se fjellveggene dekket av noe som ligner et gulgrønt “belegg”. Dette er klippepulverlav, eller gyvremjøl som det også kalles.
Trolsk stemning ved Jutulhogget, Østerdalen.
Tilbake ved tørrfurulægeret gikk jeg i gang i det gryende morgenlyset, og lekte meg med ulike vinkler og utsnitt mens lyset fra morgensola nærmet seg. Det var en eventyrlig flott septembermorgen, og jeg angret ikke på den svært tidlige starten fra Elverum.
Sola steg raskt, og det varme og fargerike morgenlyset varte ikke så lenge. Dagslyset ble skarpt, men det var fortsatt et imponerende landskap jeg hadde foran meg. Så jeg begynte tilbaketuren rolig, og fant flere fine utsiktspunkter og motiver.
Etter hvert var jeg tilbake i furuskogen, og begynte vandringen tilbake til der jeg hadde parkert bilen. Tilbake i god behold var jeg enda en fin naturopplevelse rikere.
Tørrfurulæger med ulvelav ved Jutulhogget, Østerdalen.
Kilder:
Fredrik Høgaas: Nedre Glomsjø og Jutulhogget – en historie om is og vann, Norges Geologiske Undersøkelse 2023.
Naturbase faktaark – Jutulhogget naturreservat, Miljødirektoratet (hentet 05.11.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 06.11.2025. Sist oppdatert 17.11.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
