På sørsida av Sognefjorden, helt ytterst, ligger Gulen kommune. Her veksler naturen mellom åpent kystlandskap, og mer typisk vestnorsk fjordlandskap. Vi har kjørt en tur på småveiene ut mot havet, der historie og natur møtes.
Ytterst i Sognefjorden
Vi har lagt turen til det ytre Vestland, og besøker den vesle Gulen kommune. Den ligger på sørsida av Sognefjordens munning, der fjorden begynner sin lange ferd inn mot den norske fjellheimen.
Til tross for sin beliggenhet langt ut mot havet, er 80% Gulen kommune fastland. Resten er øyer, holmer og skjær. De største øyene er Sandøyna (31,9 km²), Hisarøyna (18,7 km²), Byrknesøyna (18,7 km²) og Mjømna (10,3 km²).
De ytterste øyene er relativt flate og myrlendte, mens landskapet blir mer kupert og høyreist jo lenger innover i landet vi kommer. Naturlig nok. Svadfjellet er høyeste fjell i kommunen med 878 m.o.h., det mangler fattige 8000 meter på å være like høyt som Mount Everest.
Fastlandet er for øvrig ganske sterkt oppskåret av fjorder, der Gulafjorden er det dominerende fjordsystemet. Den deler seg i flere armer. Nordgulfjorden mot nord, Austgulfjorden mot øst, og Eidsfjorden mot sør.
Ved Vardeneset nær Sygnefest, Gulen.
Området ytterst i Sognfjorden het tidligere Evenvik kommune. I 1858 ble Solund skilt ut, men navnet besto til 1890. Gulen kommune fikk sine nåværende grenser i 1964, da den tidligere Brekke kommune ble innlemmet, og øya Losna ble avstått til Solund.
Brekke er ellers kjent som det mest nedbørrike stedet i Norge. Rekorden for årsnedbør er i alle fall registrert her med 5595 millimeter, fem og en halv meter nedbør i løpet av et år.
Drøyt 2200 mennesker bor i Gulen kommune. Eivindvik og Byrknes er de to eneste tettstedene i kommunen, og her bor drøyt en fjerdedel av befolkningen. Resten bor ganske jevnt fordelt langs fjordene og vestsiden av de største øyene.
Brandangersundet bru over Brandangersundet.
Ut mot havet på Sandøyna
Vi skal holde oss til de ytre delene av Gulen på denne turen. Og vi starter reisen fra Sløvågen, lengst sør i kommunen.
Herfra følger vi Byrknesvegen, eller fylkesvei 5582 som den også heter. Veien tar oss over Brandangersundet bru, en såkalt nettverksbuebru som åpnet i 2010. Den er den lengste i sitt slag i Norge med et hovedspenn på 220 meter og total lengde på 285 m.
Brua går over Brandangersundet som skiller Sandøyna fra fastlandet. Som nevnt er øya Gulens største, og her bor rundt 230 mennesker. Øya er ganske kupert, og høyeste punkt er Midtbøfjellet på 244 m.o.h.
Ved Skjerjehamn på Sandøyna, Gulen.
Handelsstedet Skjerjehamn
På nordvestspissen av Sandøyna ligger det gamle handelsstedet Skjerjehamn. Dette var tidligere et knutepunkt for skipstrafikken på Vestlandet, men sin beliggenhet på en holme tett opp til den indre hovedleia langs kysten her.
I 1929 hadde 17 ulike regionbåtruter stopp der, i tillegg til lokale ruter. Skjerjehamn hadde landhandel, post, slipp, mekanisk verksted, trelastlager, telegraf og gjestgiveri.
Men stedet har en historie som strekker seg mye lengre tilbake. I 1923 ble det funnet to steinalderboplasser, som viser at det har bodd folk her i uminnelige tider.
Men vi skal konsentrere oss om litt mer moderne historie. Etter hvert som Bergen vokste fram som handels- og sjøfartsby, økte naturlig nok også trafikken til og fra byen. Det ble naturlig for handelshusene i Bergen å etablere handelssteder langs kystleia. Fra rundt 1640 finnes sikre kilder på at det var handelssted på Skjerjehamn.
Ved Skjerjehamn på Sandøyna, Gulen.
Langs skipsleia ble det også utviklet et skyss-system med skysstasjoner, der Skjerjehamn var en del av rutenettet.
I gammel tid holdt man såkalt ting i både kommuner, fylker og større områder. Dette var forsamlinger av alle frie menn og ofte spesielt utvalgte der man diskuterte spørsmål av allmenn interesse, f.eks. lovspørsmål og rettstvister.
I 1660 ble det danske adelsveldet i Danmark-Norge avløst av et kongelig enevelde. Dette ga sorenskriver og skattefut mer makt på tinget, og medførte at tingene ble lagt til etablerte handelssteder av ren bekvemmelighet.
Fra 1697 finnes kilder på at ting ble lagt til Skjerjehamn, og det ble bygget tingstue og borgstue, i tillegg til bygningene som var der fra før.
Veiviser ved Skjerjehamn på Sandøyna, Gulen.
Dampskipene gjorde sitt inntog i norsk kysttrafikk rundt 1840, og Skjerjehamn ble etablert som dampskipstopp i 1843. Beliggenheten ved munningen av Sognefjorden gjorde Skjerjehamn til et naturlig sted for stopp, båtruteskift og omlasting av varer.
Denne trafikken ble utnyttet av stedets eiere. De bygget gjestgiveri og hotell, butikk, trelastlager og kai ute på holmen. For å gi service til fiskeflåten ble det også etablert telegraf, notbarkeri og mekanisk verksted med slipp for båter opp til 70 fot.
Handelsvirksomheten i Skjerjehamn omfattet tørking av torsk og oppkjøp av fisk og skalldyr. Fra rundt 1880 eksporterte eieren Otto Schreuder både laks, kveite, levende ål og hummer til Tyskland og England.
Ved Skjerjehamn på Sandøyna, Gulen.
Schreuder var en pionér på eksportområdet, og da han satt på Stortinget fra 1903-1906 var fanesaken hans å bedre rutetilbudet til det europeiske kontinentet og England.
På 1920-tallet var det fremdeles dårlig med veier i distriktene, og handelsstede på Skjerjehamn hadde så godt som ingen konkurranse fra transport på land. Det var en glansperiode i stedets historie.
Men etter andre verdenskrig skjøt veiutbyggingen i norske distrikter fart, og næringsgrunnlaget for handelssteder som Skjerjehamn ble endret. Sakte men sikkert gikk viskromheten tilbake, og stedet stagnerte.
I 2005 kjøpte fiskeoppdretter Ola Braanaas Skjerjehamn, og rustet opp stedet til en moderne reiselivsdestinasjon.
Mjømna kyrkje på Mjømna.
Mjømna
Fra Sandøyna og Skjerjehamn går turen vår videre vestover til neste øy. Vi kjører over Mjåsundbrua som tar oss over Mjåsundet til Mjømna.
Denne øya er drøyt ti kvadratkilometer stor, og flatere og mer myrlendt enn Sandøyna. Allikevel er høyeste punkt 194 m.o.h., på Mjømnefjellet.
Det bor rundt 60 mennesker på øya, de aller fleste på øyas vestside, i området mellom Mjømnevågen og Leirvika. Navnet Mjømna kommer av norrønt Mjǫðm, som betyr ‘hofte’. Det er dermed snakk om et sammenligningsnavn.
I 1892 ble det anlagt en gravplass på Mjømna, og i 1901 sto en kirke ferdig ved Mjømnevågen. Før dette gikk gravferder og kirkebesøk til Eivindvik, en lang og farefull båtferd unna.
Mjømna kyrkje er en langkirke i tre med sitteplasser til 310 mennesker. I 1932 ble det anlagt en egen kai ved kirka.
Naustmiljø ved Negardsvika nær Byrknes.
Byrknesøyna
Turen vår går videre vestover til neste øy. Mjømnesundbrua tar oss over Mjømnesundet til Byrknesøyna. Den er en av de tre største øyene i Gulen.
Øya er småkupert med knauser og koller, men store deler er flatt og myrlendt. Høyeste punkt er Veten med sine 194 m.o.h. Vestsiden av øya er innskåret av mange småfjorder og bukter, mens østsiden er mer jevn, men med en bratt kant ned mot sjøen.
Det bor rundt 300 mennsker på Byrknesøyna. I likhet med de andre øyene her ute, bor det store flertallet på vestsiden. Byrknes er største tettsted, som huser brorparten av innbyggerne på øya.
Ved Nesvågen nær Byrknes.
Øyas navn stammer fra gårdsnavnet Byrknes, som kommer av norrønt birki, ‘bjørkeskog’.
Ved Byrknes ligger flere gamle og vakre naustmiljø, som ved Nedgardsvika og Bardvågen. Ved sistnevnte ligger Gulen Fiskarbondemuseum, med en fin samling tradisjonelle kystbygninger.
Byrknesøyna er den ytterste av øyene med veiforbindelse i Gulen. Så for å fortsette vår “kystroadtrip” i Gulen må vi tilbake mot fastlandet.
Tingveggen ved Gulatinget nær Floli.
Kunstner: Bård Breivik.
Bruksrett må avklares med BONO.
Til Gulatinget
Fra Byrknesøyna kjører vi tilbake over øyene vi nettopp har besøkt, og tilbake på fastlandet går turen nordover langs Eidsfjorden. Vi kryssser Austgulfjorden, og runder Nordgulfjorden.
På nordsiden av Gulafjorden, ved Floli, ligger Gulens tusenårssted med Gulatinget. I vikingtida og middelalderen var Gulatinger et felles rettssted (eller lagting) for de vestafjelske fylkene i Norge. De andre lagtingene var Borgarting, Eidsivating og Frostating.
Den nøyaktige plasseringen av det eldste Gulatinget er omdiskutert, men at det ble holdt i Gulen regnes for sikkert. Det ble trolig opprettet før år 930. Det kan vi anta fordi Are Frodes Íslendingabók forteller at den islandske Ulvljotsloven fra omtrent samme tid ble laget etter mønster fra Gulatingsloven.
Steinkors ved Gulatinget nær Floli.
Tingets oppgaver var å avsi dom i fremlagte saker, og bekrefte nye rettsregler. Gulatinget var opprinnelig felles tingsted for midtre del av Vestlandet, med de tre fylkene Firðafylki, Sygnafylki og Horðafylki. Dette ligger til grunn i Egil Skallagrimssons saga, og det passer med at Gulen ligger omtrent i dette områdets geografiske sentrum.
Etter hvert ble rettsområdet utvidet. På 1100-tallet omfattet Gulatinget også Sunnmørafylki (Sunnmøre), Rygjafylki (Rogaland) og Egðafylki (Vest- og Aust-Agder). Senere kom også Valdres og Hallingdal med.
Navnet Gulating blir i dag brukt om Gulating lagmannsrett, som omfatter Rogaland og Vestland fylker.
Herresalen i Eivindvik, Gulen.
Eivindvik
Fra Floli fortsetter vi noen få kilometer vestover. Da kommer vi til det lille tettsted Eivindvik. Dette er administrasjonssenteret i Gulen kommune, og her er drøyt 300 innbyggere.
Det idylliske stedet rommer flere kulturminner. Dagens kirke i Eivindvik er Gulen kyrkje, en langkirke fra 1863. Men på samme sted har det vært to tidligere kirker.
Nedenfor kirken står to store steinkors som antas å ha blitt reist i forbindelse med innføringen av kristendommen i Norge.
Like ved ligger Herresalen, en del av den gamle prestegården i Eivindvik. Det gamle huset i empirestil ble reist av prost Niels Griis Alstrup Dahl (1778-1852). Han var kjent for sin innsats for samfunnet i Eivindvik, som folkeopplyser og velferdsutvikler.
Herresalen var opprinnelig bosted for Dahl og hans kone Hylleborg. Det sto ferdig i 1819. Paret hadde ikke egne barn, men hadde tatt til seg to fosterbarn. Henrik Wergeland ga Dahl navnet “Eivindvigens anden skaber”.
Mot Dingeneset nær Dingja, Gulen.
Veis ende ved Dingeneset
Vi avslutter vår lille “kystroadtrip” ved Dingeneset. Fra Eivindvik kjører vi den smale og svingete veien rundt yttersiden av halvøya som dannes av Sognefjorden og Gulafjorden.
Omtrent midt på halvøya ligger grenda Dingja, innerst i Dingevågen. På nordsiden av vågen, ytterst ut mot Sognesjøen, stikker det nakne Dingeneset ut i sjøen.
I Snorres kongesagaer nevnes et stort slag ved Dingeneset i år 978, mellom Håkon Ladejarl og kong Ragnfrød Eriksson. Teksten lyder slik:
«Da ble det en veldig kamp der. Håkon jarl hadde mye større hær, og han vant seier. Dette var på Dingenes, der hvor Sogn og Hordaland møtes. Kong Ragnfrød flyktet til skipene, men det falt tre hundre mann av hærens hans. Etter denne striden rømte Ragnfrød ut av Norge, og Håkon jarl trygget freden i landet.»
Her passer det å avslutte vår ferd i Gulens kystlandskap. Bygdeveien videre tar oss til Rutledal, hvor det er fergeforbindelse over Sognefjorden, enten til øykommunen Solund eller Hyllestad på fastlandet.
Ved Lyngneset nær Sygnefest, Gulen.
Kilder:
Geir Thorsnæs, Svein Askheim, Eirik Helleve: Gulen, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Brandangersundet bru, Wikipedia (hentet 30.07.2025).
Svein Askheim: Sandøyna, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Skjerjehamn, Wikipedia (hentet 23.07.2025).
Svein Askheim: Mjømna, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Mjømna kirke, Wikipedia (hentet 03.08.2025).
Svein Askheim: Byrknesøyna, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Per G. Norseng: Gulating, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Svein Askheim: Eivindvik, Store Norske Leksikon (hentet 23.07.2025).
Gunnar Ellingsen: Herresalen, Kringom (hentet 03.08.2025).
Dingeneset, Wikipedia (hentet 30.07.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 03.08.2025. Sist oppdatert 03.08.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
