“Je syns di kara burde pinameg spandere på døkk en tur oppi gjennom flatbygden’ på Hadeland. Der oppi er det pent.” Slik avsluttes låta “Mann fra Hadeland” av Vazelina Bilopphøggers. Vi har sjekket den påstanden.
Flatbygdene på Hadeland
Det heter visst “flatbygder” på Hadeland også. Til tross for at det egentlig ikke er så flatt der. I alle fall er det mer kupert enn de flate bygdene på Hedmarken eller Toten. Men jeg er enig med Eldar Vågan og Jan Paulsen: Det er pent oppi der.
Uansett, Hadeland er et distrikt i Innlandet og Akershus fylke. Det består av kommunene Gran, Lunner og Jevnaker, hvorav de to siste ligger i Akershus. De tre kommunene har et samlet areal på 1275 km².
Jevnaker er sentrert ved sørenden av Randsfjorden, mens det dominerende landskapstrekket i Gran og Lunner er Viggadalen. Dalføret er en av få på Østlandet der elva renner nordover. Elva har navnet Vigga, og den møter Randsfjorden ved Røykenvika, ikke langt fra Brandbu.
Bakkelandskapet på østsiden av Randsfjorden og over mot Viggadalen har berggrunn dominert av skifer og kalkstein fra de geologiske epokene kambrium og silur.
Sommer ved Nedst-Egge nær Brandbu, Hadeland.
Åsene på vestsiden av Randsfjorden består av grunnfjell, mens de østlige og sørlige delene av Hadeland dekkes av de vulkanske bergartene i Oslofeltet.
Kambrosilur-bergartene har resultert i næringsrik jord, som igjen har gjort Hadeland til et av de beste områdene for jordbruk i Norge. Det har skapt et flott kulturlandskap der menneskelig virksomhet har en lang og rik historie.
Hadeland har gitt livsgrunnlag til en befolkning som har passert 30 000 mennesker i 2026. To tredjedeler bor i små tettsteder som Jevnaker, Grua, Roa, Gran, Jaren og Brandbu.
Hadelands lange kulturhistorie har etterlatt en lang rekke kulturminner i det vakre landskapet. Jeg har besøkt noen av dem denne sommeren.
Ved Hadeland Glassverk, Jevnaker.
Hadeland Glassverk
Helt i sørenden av Randsfjorden, ved Verkevika, ligger en av Norges eldste industribedrifter i fortsatt virksomhet. Glassverket produserer alt fra rimelige bruksglass til eksklusivt kunstglass. Bedriften knyttet til seg anerkjente designere som Benny Motzfeldt, Arne Jon Jutrem og Willy Johansson, noe som har gitt internasjonal anerkjennelse.
Hadeland Glassverk ble grunnlagt av Det Norske Compagnie i 1762, som Christiania Glasmagasins verk for å lage krystall og finere glassprodukter. Den første produksjonen besto av flasker og apotekerglass, før hvittglass også ble en del av porteføljen.
Fra midten av 1800-tallet ble produksjonen utvidet til flere produktgrupper og modeller av bruksglass som karafler og ulike typer drikkeglass. Samtidig kom glassmaleren Robert Gube til glassverket, og han fikk bl.a. ansvar for dekor på finere varer i hvitt overfangsglass.
Glasskunst ved Hadeland Glassverk, Jevnaker.
På slutten av 1800-tallet hadde Hadeland Glassverk over 150 modeller av øl- og seltersglass. I likhet med andre industribedrifter hadde glassverket kopiert eller omformet modellene etter utenlandsk inspirasjon.
Utover 1900-tallet og frem til i dag har Hadeland Glassverk ansatt eller samarbeidet med en lang rekke kunstnere og designere, og hele tiden utvidet porteføljen av både bruksglass og glasskunst. Nye typer glass er også utviklet.
I dag er Hadeland Glassverk et imponerende opplevelsessenter med utstillinger, konserter, konferanser, spisesteder og andre aktiviteter. Senteret ved Jevnaker trekker til seg omtrent en halv million besøkende hvert år.
Ved Nordre Hov nær Randsfjorden.
Gjennom åkerlandskap ved Randsfjorden
Fra Hadeland Glassverk går turen nordover langs østsiden av Randsfjorden. Innsjøen er Norges fjerde største med sine 139 km².
Jeg følger fylkesvei 240, som slynger seg forbi viker og bukter i den store sjøen. Jeg passerer Gullavika, Sløvika og Dalsvika før jeg når kommunegrensen mellom Jevnaker og Gran.
Det er relativt bratte lier her ned mot sjøen, men når Grymyr og Jøvik i Gran er passert, flater terrenget noe ut. Mellom Steinsrud og Rekstad går veien gjennom et særdeles flott jordbrukslandskap, med velstelte gårder og store åkre.
Nå i juni er det grønt og vakkert her, og jeg må opp med dronen for å få det beste perspektivet i dette landskapet. Sommerdagen er varm og stille, så det er perfekte forhold for å fange dette kulturlandskapets idyll.
Steinringen ved Bilden, Hadeland.
Steinringen ved Bilden
Ved Grindåker tar jeg en avstikker fra fv 240, og kjører inn på fv 2314 mot gården Bilden. Her ligger en gammel steinring, eller steinsetting. Den har vært et landemerke og kjent monument i området gjennom århundrer.
Den eldste skriftlige beskrivelsen vi kjenner stammer fra justisråd Christopher Blix Hammers beretning fra Hadeland i 1780-årene.
Steinringen ved Bilden har åtte reiste steiner og en midtstein, kjent som Kongssteinen. Det ble foretatt en utgraving i 1868, der hele flata mellom steinene ble gravd ut. Det ble ikke funnet noe av interesse, og jordsmonnet ble beskrevet som grunt.
Det har vært knyttet ulike og interessante fortellinger til steinringen, og tidligere var det vanlig å tolke slike monument som tingsted eller dommerringer. Senere har arkeologer ofte tolket steinsettinger som graver.
Også steinsettingen på Bilden blir tolket til å være et gravsted. Like øst for steinringen ligger da også flere gravhauger. Steinsettinger andre steder i Norge har ofte vært plassert sammen med graver eller på gravfelt.
Steinsettinger regnes oftest til å stamme fra eldre jernalder, tidsrommet fra 500 f.Kr. til ca. 600 e.Kr. Steinsettingen på Bilden kan også ha vært en rituell arena i jernalderens samfunn.
Tingelstad kirke, Gran på Hadeland.
Kirkene ved Tingelstad
Jeg snur bilen ved Bilden, og kjører tilbake til fv 240. Jeg kjører et lite stykke sørover igjen, og kommer da til Tingelstad. Her stopper jeg først vedl Tingelstad “nye” kirke. Den sto ferdig i 1866, og begynner dermed å dra på årene.
Det er en staselig langkirke som ble reist etter et langvarig arbeid med å skaffe den voksende meningheten en større kirke. Etter loven måtte nemlig kirkene romme 30 prosent av menigheten, og den gamle var altfor liten til det.
Nykirka ble bygget i upusset rød tegl, i nygotisk stil med ganske rik utforming. Den har plass til 450 personer, inkludert 150 på galleriet.
Interiøret er godt bevart fra byggetida, og inkluderer inventardeler fra Grindaker stavkirke, som ble revet i 1866.
Gamle Tingelstad kirke, Gran på Hadeland.
Den gamle kirka på Tingelstad er betydelig eldre. Den ligger en drøy kilometer øst for nykirka, oppe på Tingelstadhøgda. Her er et aldeles fantastisk flott kulturlandskap, med god utsikt til gårder og grender i vid omkrets.
Tingelstad gamle kirke er en steinkirke, ttrolig oppført rundt 1220. Tømmeret i taket er datert til å være felt i 1219 og 1220.
Lokalt er kirken kjent som St. Petri, og det sies at kirken har vært viet til apostelen Peter. Dette er imidlertid omstridt.
Gamlekirka på Tingelstad har plass til 110 personer, inkludert 10 på galleriet etter nye brannvernregler fra 2017. Det ble som nevnt for lite, og førte til at ny kirke ble bygget lenger vest.
Pilegrimsleden passerer Tingelstadhøgda, Hadeland.
Skipet i gamle Tingelstad kirke måler 14 x 11 meter, og hele kirken er 21 meter lang. Utformingen er typisk for mange romanske steinkirker fra middelalderen, med rektangulært skip og et mindre kor hengt på.
Opprinnelig var kirken hvitkalket på utsiden, men i dag trer steinstrukturen tydelig frem. Vinduene er stort sett smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703. Det var ingen vinduer i denne veggen opprinnelig.
Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet, er inventaret av noe nyere dato. Det har sin opprinnelse fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet, og er det noe av det best bevarte i landet fra denne tiden.
Gamle Tingelstad kirke ligger nærmest på en klippe oppe på en topp, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.
Søsterkirkene på Granavollen, Hadeland.
Søsterkirkene på Granavollen
Søsterkirkene på Hadeland er sannsynligvis Norges mest kjente bygdekirker. De er to steinkirker fra middelalderen, bygget ved siden av hverandre på Granavollen, vest for Gran sentrum. Den ene av kirkene var sognekirke, mens den andre hadde en annen funksjon som kapell og lovekirke.
Den største av kirkene, Nikolaikirken, er en såkalt treskipet basilika viet til St. Nikolaus. Den er oppført i kvaderstein, trolig under første halvdel av 1100-tallet. Koret ble forlenget østover på slutten av 1200-tallet.
Kirken brant i 1799, men ble snart satt i stand igjen. Et triptykon fra 1625 er bevart, delvis også prekestolen fra 1728.
Den andre av Søsterkirkene, Mariakirken, er oppført som kapell til hovedkirken. Det ble antakelig bygget på 1200-tallet, men det er mulig at de eldste delene av denne kirken kan være oppført før Nikolaikirken.
Søsterkirkene på Granavollen, Hadeland.
Denne kirken brant også. Det skjedde i 1813, og den ble liggende i ruiner. Den ble gjenreist først da Nikolaikirken skulle ominnredes i 1860-årene, slik at man kunne holde gudstjenester der i mellomtiden.
Navnet Søsterkirkene stammer fra et sagn om to søstre som ble uvenner til en slik grad at de ikke engang klarte gå i samme kirke. De bygget derfor hver sin kirke ved siden av hverandre. Historien er god, men har ingenting med virkeligheten å gjøre.
Sannsynligvis historien oppstått for å forklare at to gamle kirker ligger så tett, side om side. I dag er det bare her på Granavollen vi kan se dette fenomenet i Norge, men tidligere har det også eksistert andre steder i landet vårt.
Ved domkirkene i både Stavanger og Bergen sto det små sognekirker ved siden av hovedkirkene, og i Seljord i Telemark sto St. Taralds kirke ved siden av den eksisterende frem til 1600–1700-tallet. Den er nå helt borte.
I Nikolaikirken på Granavollen, Hadeland.
Søsterkirkene her på Gran er dermed unike i norsk sammenheng. Det kan være ulike grunner til at kirker ble bygget ved siden av hverandre i fortida, men ulik funksjon, behov for større kirker i løpet av tida, tilgrensende sogn, eller fortetting av byer kan ha spilt en rolle.
Gran er et gammelt senter i de rike jordbruksområdene på Hadeland, og kongeveien gikk rett over kirkebakken. Det har også vært et kristent sentrum her før steinkirkene ble bygget.
Utenfor koret på Nikolaikirken står en runestein fra cirka 1050 med innskriften «Aun rykius sønner reiste (steinen) etter Aufi sin bror. Gud hjelpe Aufis sjel». Det er også funnet rester av to andre runesteiner fra samme tid i murene i Nikolaikirken.
På hjørnet av kirkegården står et lite steintårn fra middelalderen, som nå er klokketårn. Dette var opprinnelig et hjørnetårn i en tre og en halv meter høy ringmur som omsluttet begge kirkene. Ringmuren ble revet på 1700-tallet.
Ved Granavollen, Hadeland.
Tre hundre meter lenger vest ligger prestegården. Her står Steinhuset, det eneste middelalderske bolighuset av stein som er bevart på landsbygda i Norge. Dette huset utgjorde også hjørnet i en ringmur, slik at både prestegården og kirkene var befestet og kunne forsvares. Denne ringmuren ble revet på slutten av 1500-tallet.
Det er dermed mye som tyder på at Granavollen var et viktig sted i middelalderen. Store ressurser har gått med til å reise så mange og store byggverk av stein. Men hvem har bygget alt dette, og hvorfor? Svaret er det bare bygningene selv som kan gi.
Begge Søsterkirkene tilhører Gran og Tingelstad menighet, og de er i dag i bruk til både gudstjenester, tidebønner, konserter, foredrag og kulturarrangementer. De er også mål for pilegrimer, og du kan få omvisning med guide her.
Kulturlandskap ved Søndre Lunde nær Gran, Hadeland.
Kulturlandskap på østsida
Fra Granavollen kjører jeg ned i Viggadalen, og nordover mot Jaren. Jeg svinger bortom Moen kirke. Den fine tømmerkirka ble bygget i 1914 etter tegninger av arkitekten Harald Aars.
Kirken ble rødmalt utvendig i 1952, antakelig for første gang. Den har plass til 170 personer, inkludert 30 oppe på galleriet.
Fra Moen følger jeg små bygdeveier sørover igjen. De snirkler seg mellom gårdsbruk og skrånende jorder oppe i lia øst for dalen.
Det er pent oppi her, slik Eldar Vågan påsto i sangen “Mann fra Hadeland”. Nå i slutten av juni bølger grønne kornåkre i sommerbrisen, og utsikten mot dalen er flott mange steder. Men jeg skal videre, og legger veien opp på Øståsen i Lunner.
Ved Skjerva på Øståsen, Lunner.
Skjervasag – En perle på Øståsen
Oppe i åsen øst for Lunner, mellom vannene Skjellbreia og Skjerva, ligger Skjervetråkket og Skjerva sag. Det er et unikt bygningsmiljø her, og et viktig kulturminne i Lunner kommune.
Skjervas historie går langt tilbake i tida. Enkelte kilder forteller om små oppgangssager her allerede på 1600-tallet, men det første større sagbruket ble anlagt på 1700-tallet. De som hadde bruksrett bygget små hytter og staller rundt sagbruket, som de benyttet i forbindelse med tømmerhogsten.
Dette førte til at det oppsto en helt unik bebyggelse, en liten landsby oppe i skogsåsene. Det meste av den gamle hyttebebyggelsen er konsentrert rundt Skjervetråkket, og den står fremdeles. De små husene er delvis i bruk som fritidsboliger.
Jakttroféer på hytte ved Skjerva, Lunner.
Skjellbreia og Skjerva er en del av Leiravassdraget, som renner østover mot Nannestad på Romerike. Ved utløpet av sistnevnte vann ble det bygget en demning for at det skulle bli nok vann til tømmerfløting nedover elva.
Sommerstid er dammen ved Skjellbreia en populær badeplass, og den er også et flott utgangspunkt for padleturer. Området er mye brukt av lokalbefolkningen året rundt, til jakt, fiske og friluftsliv.
Skjervetråkket, sagbruket med demninger og sagtomta er i kommunens reguleringsplan fra 1997 vedtatt bevart som kulturminnene. Det er et stort ansvar for kommunen og grunneier å bevare det unike området.
Med det er min sommertur på Hadeland over, og jeg fortsetter over åsen mot Romerike. Men jeg kommer nok tilbake. Det er mye mer å se og oppleve på Hadeland.
Blomstring ved Rossum nær Røykenvik.
Kilder:
Geir Thorsnæs, Lars Mæhlum – Hadeland, Store Norske Leksikon (hentet 20.07.2026).
Jan-Lauritz Opstad, Mats Linder – Hadeland Glassverk, Store Norske Leksikon (hentet 20.07.2026).
Steinringen på Bilden – Kultutminnesøk (hentet 03.08.2026).
Tingelstad kirke, Gran kirkelige fellesråd 2018.
St Petri, Tingelstad gamle kirke, Gran kirkelige fellesråd 2018.
Tingelstad gamle kirke, Wikipedia (hentet 20.07.2026).
Øystein Ekroll, Ola Storslette, Bettina Ebert – Søsterkirkene, Store Norske Leksikon (hentet 20.07.2026).
Moen kirke, Gran kirkelige fellesråd 2018.
Ole Gulbrand Rudsengen – Skjerva – Et kulturminne og en perle på øståsen, skjerva.no (hentet 20.07.2026).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 04.08.2026. Sist oppdatert 04.08.2026.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
