Vengetindan ruver på østsiden av Romsdalen, og er en populær del av Romsdalsalpene. Tindene har tiltrukket seg klatrere i 150 år, men det finnes muligheter for de som ikke ønsker å ta tauet i bruk.
Romsdalen – Norges Yosemite
Vi skal en tur til Nordvestlandet, nærmere bestemt til Rauma kommune i Møre og Romsdal. Fjell- og fjordkommunen ligger omtrent midt i de indre strøkene av fylket, og har rundt 7500 innbyggere.
Landskapet domineres av Romsdalsfjorden og den fantastiske Romsdalen. Når det kommer til dramatisk naturrikdom, kan dalen fint sammenlignes med verdensberømte Yosemite Valley i California.
Romsdalen er omgitt av stupbratte fjell som tårner seg opp i kjente fjell som Vengetindan og Romsdalshorn, begge på østsiden av dalen. På vestsiden finner vi den spektakulære tinderekka i Trolltindan, nesten 1800 m.o.h.
Ved Rauma i Romsdalen.
Gjennom dalen renner Rauma, elva som har gitt kommunen navn. Etter en lang dragkamp ble vassdraget varig vernet mot kraftutbygging i 1993.
Rauma var tidligere kjent som en av Norges aller beste lakseelver, men som mange andre steder sliter man med lakseparasitten Gyrodactilus Salaris.
Men elva er like grønn og vakker der den veksler mellom dundrende fosser og blankstille loner nedover dalen. Den munner ut i Romsdalsfjorden ved Åndalsnes, kommunens bysentrum.
Vengetindan ruver over Litlefjellet ved Vengedalen.
Vengetindan – Et ruvende fjellmassiv
Det er de nevnte Vengetindan vi skal besøke denne gangen. Fjellmassivet ruver som et takkete takmøne øst for Vengedalen, en liten hengedal med munning mot Isfjorden.
Store Vengetind er den høyeste av tindene, den rager 1852 m.o.h. Den ble første gang besteget 18. august 1881 av den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby, og Johannes Vigdal. De gikk opp på nordøstsiden av fjellet.
Året etter kom dansken Carl Hall sammen med sine trofaste følgesvenner Mathias Soggemoen og Erik Norahagen. De gikk opp nordryggen, og etablerte det som i dag regnes som normalveien til toppen.
Litle Vengetind i Vengetindan.
Store Vengetind kan altså bestiges som en vanlig topptur, med bare litt klyving her og der. Men det bør være tørt vær. Er det vått anbefales sikring.
Men for de som ønsker større utfordringer finnes mange klatreruter til topps. Det er som kjent ganske vanlig når det gjelder de høyeste fjellene ved Romsdalen.
Litle Vengetind (1820 m.o.h.) ligger rett sør for stortoppen, og er adskilt fra denne av et bratt skar som kalles Vestgjelet. Begge de høyeste toppene i Vengetindan har loddrette sørvegger med flere klatreruter av varierende vanskelighetsgrad.
På eggen mot Kvanndalstindan.
Sørover fra Litle Vengetind fortsetter en skarp egg med en skog av pinakler og rare fjellformasjoner. Den strekker seg en drøy kilometer sørover mot en knaus der eggen stuper bratt ned mot Svartevatnet.
Noen kaller denne for Søre Vengetind, med høyde 1665 m.o.h. Men et høydepunkt omtrent midt på denne eggen blir også kalt Søre Vengetind. Her er høyden 1729 m.o.h.
På østsiden av Vengtindan stuper Mjølnerbreen ned mot Kvanndalen. Fra søreggen går en en ny, skarp egg østover mot Kvanndalstindan med toppunkt på 1751 m.o.h.
Ved Søre Vengetind, Vengetindan.
Vengetindan og Kvanndalstindan kan by på noe av det mest alpine fjellterrenget i området, og fjellet er også ganske fast her. Det gjør det til et populært mål for fjellklatrere. Men også fjellvante fotturister kan bevege seg blant disse tindene.
Den letteste, og dermed den vanligste, adkomsten til Vengetindan går fra Vengedalen på vestsida av fjellmassivet. Hit går det en gammel anleggsvei, som man kan kjøre opp helt opp til 700 m.o.h. Det letter turen opp i tindene betraktelig.
Romsdalshorn speiler seg i Hornvatnet, Vengedalen.
Bratt opptur under Romsdalshorn
Det er i begynnelsen av juli, og jeg har vært grytidlig på plass i Vengedalen. Jeg har overnattet i bilen, og vært en kjapp tur oppe på Litlefjellet for å se morgensola farge Trolltindan og Romsdalshorn.
Morgentåka har forduftet, og nå er jeg nede i Vengedalen igjen. Sola skinner fra skyfri himmel, og jeg har parkert bilen på den øverste parkeringen. Her er utgangspunktet for turer både til Romsdalshorn og Vengetindan.
Jeg har pakket sekken, og legger i vei på dagens heftige fjelltur. Ruta tar meg først rett mot Romsdalshorn. Jeg passerer Hornvatnet på 760 m.o.h. etter bare et kvarters gange, og stien fortsetter rett opp den bratte steinura mot Hornet.
Bekk ved Olaskarstinden.
Ikke før jeg er oppe på 1000 m.o.h. bøyer ruta av mot øst. Det flater litt ut et øyeblikk da jeg passerer skaret mellom Olaskarstinden og Romsdalshorn. Her renner en liten bekk ned over berget, og en vakker kongsspir blomstrer i ura.
Olaskarstinden tar seg flott ut herfra, og med månen som lyser svakt rett bak toppen blir det et flott fotomotiv. Men jeg må videre.
Kongsspir nær Olaskarstinden.
Opp til Olaskarsvatnet
Stien fortsetter på skrå i den ganske bratte fjellsida nord for Olaskarstinden. Et sted må jeg krysse ei hard snøfonn som føles litt ekkel. Det bærer fort ned stupene mot Vengedalen om man mister fotfestet her.
Men ikke lenge etter flater terrenget ut igjen, og jeg er oppe ved Olaskarsvatnet på 1128 m.o.h. Her oppe er sommeridyllen til å ta og føle på. Det er vindstille, og sola varmer godt.
Jeg er omgitt av imponerende fjell. Der jeg sitter og ser ned på Olaskarsvatnet har jeg Vengetindan bak meg mot øst. På motsatt side av vatnet ruver Olaskarstinden og Romsdalshorn.
Idyll ved Olaskarsvatnet.
I sørøst reiser den store Kalskråtinden seg, den når 1801 m.o.h. og er et populært sted for basehoppere. På den andre siden av Romsdalen kan jeg se Dønttinden og Svarttinden.
Selv om det er ubeskrivelig vakkert her ved vatnet, kan jeg ikke sitte altfor lenge. Jeg må nå begynne på den hardeste delen av turen, de 500 høydemeterne opp til Søre Vengetind.
I Vengetindan med Kvanndalstindan bak.
Steinursvandring mot Søre Vengetind
Neste etappe på denne turen har et stikkord: Stein. Fryktelig mye stein, faktisk. Den sørlige delen av Vengtindan fremstår som en gigantisk steinhaug fra der jeg står. Det er bare å ta fatt om man skal komme seg opp.
Jeg går på skrå opp gjennom ura, omtrent rett østover. Jeg tar sikte mot det sørligste punktet på toppeggen. Det er bratt, og til tross for mye løs stein, går det relativt raskt å komme seg opp.
Det er litt av et syn som møter meg der oppe. Midt i mot, på den andre siden av en liten isbre, reiser Kvanndalstindan seg. Store Kvanndalstind har form som et kvasst kirkespir, og på hver flanke er det flere mindre spir og pinakler.
Det er en mektig natur, og jeg må ta en pause her før jeg fortsetter tinderanglingen. Været viser seg fortsatt fra sin aller beste side, og det er bare å nyte de eventyrlige omgivelsene.
Ved fjellformasjon i Vengetindan.
Pinakler og steintårn
Jeg skal ikke mot Kvanndalstindan. Det er en tur som krever klatring med sikring. Men eggen jeg befinner meg på er mer medgjørlig. Jeg kan riktignok se flere hindringer på veien mot de høyeste toppene, men satser på at de kan forseres.
Det viser seg at det kan de. I alle fall et stykke på vei. Eggen har flere flotte fjellformasjoner med pinakler og tårn som sperrer veien. Men de kan omgås enten ved å ta ned på breen på østsiden, eller passere dem ved å forsere mer steinur på vestsiden.
Det er ikke vanskelig å finne fotomotiver her oppe. Jeg kjenner igjen flere av motivene til den kjente Molde-fotografen Erling Birkeland. Han tok vel stort sett bilder i svart/hvitt, mens jeg kan fange naturrikdommen i farger.
Pinakler og tårn i Vengetindan.
Det gjør jeg etter beste evne, og kommer etter hvert opp til punktet der eggen mot Kvanndalstindan “tar av” mot øst. Veien videre mot Vengetindans stortopper er tilsynelatende blokkert av store spir og tårn, men det kan se ut til at det igjen er farbart på vestsiden.
Men jeg har en lang kjøretur hjem til Lillesand foran meg denne dagen, og velger å snu her. Videre utforsking av denne fantastiske eggen får vente til en annen tur.
Jeg tar meg ned fra Vengetindan omtrent den samme veien jeg kom opp. Det har vært en fantastisk flott opplevelse som frister til gjentakelse. Tiden vil vise når det blir.
Iskaldt fjellvann i Olaskaret under Vengetindan.
Kilder:
Venjetindan, Wikipedia (hentet 03.03.2026).
Store Venjetinden, Wikipedia (hentet 03.03.2026).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 03.03.2026. Sist oppdatert 03.03.2026.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
