Lange og rolige linjer dominerer naturlandskapet ved Østerdalen. Skog, runde åser og beskjedne fjell er det du ser på en kjøretur i dalføret. Men her og der mørkner det i et stup eller et elvejuv. Vi har besøkt et sted som har begge deler.
Rendalen – Størst i Innlandet
Rendalen kommune er en av seks kommuner lengst nord i Østerdalen. Det er en kommune hvor innbyggerne har god plass, de rundt 1800 menneskene som bor her kan boltre seg på 3179 km². Med det er Rendalen Innlandets største og Sør-Norges tredje største kommune, målt i antall kvadratkilometer.
Det store arealet består av mye skogs- og fjellnatur, men det er betydelig variasjon innenfor kommunegrensene. Langs den vestlige og sentrale delen av området dominerer elva Renas dalføre, som kommunen har navn etter.
Dalen deler seg i Tylldalen og Brydalen i nord, mens den i sør fylles av den langstrakte Storsjøen.
Det er i de nordlige og østlige delene av Rendalen hvor fjellnaturen setter størst preg på topografien. Sølen er det høyeste fjellet i hele regionen øst for Østerdalen, og reiser seg 1755 m.o.h. Fjellmassivet ligger sentralt plassert mellom Sølensjøen og bygda nede i Rendalen.
Vestover omfatter Rendalen kommune også en liten bit av selve Østerdalen, mellom Atna og Barkald. Her strekker kommunegrensen seg inn mot Alvdal Vestfjell. Og det er hit vi har lagt fjellturen denne gangen.
Ved Grøttingbratten, Østerdalen.
Kort avstikker til Tegningfallet
Utgangspunkt for denne turen vår ligger i skogen ved Grøtting, på vestsiden av Glomma like ved Hanestad. Vi har kjørt riksvei 3 fra Elverum, og den siste biten på grusvei opp til der Tegningdalen munner ut i Østerdalen. “Vi” er forresten barndomskamerat og turkompis Thor, og som vanlig undertegnede.
Vi parkerer bilen nær en flott naturattraksjon, som vi må ta en nærmere titt på før vi legger i vei opp i fjellet. Det er Tegningfallet, et flott fossefall i et dypt elvejuv bare 300 meter fra veien.
Elva med det kunstneriske navnet Tegninga har sitt utspring i Nordre Tegningstjønnan, som ligger på 1022 m.o.h. oppe i fjellet vest for Østerdalen. Elva renner først gjennom en vid og myrlendt fjelldal, før den får mer fart ned mot dalen.
Tegningfallet nær Hanestad, Østerdalen.
Mer fart gir større krefter, og på sin vei ned mot Østerdalen har elva gravd ut et ganske stort juv med bratte fjellsider. Det kulminerer ved Tegningfallet, en 25 meter høy foss som faller loddrett ned i en kulp.
Det er et flott vannfall, og ovenfor danner Tegninga flere mindre fosser. Fjellveggene i juvet er dessuten dekorert med grønngul lav, typisk for tørre bergsrkenter og stup i hele Østerdalen. Det er et vakkert og dramatisk landskap.
Jeg har vært her ved Tegningfallet ved flere anledninger, men aldri med drone. Derfor er det den jeg bruker under fotografering denne gangen, for å få noen nye perspektiver på fossefallene.
Ved Grøttingbratten, Østerdalen.
Som ei stor julekake
Så er det tid for å starte vandringen mot dagens hovedmål. Det er fjellet med det litt snåle navnet Grøttingbratten. Jeg er ingen navneforsker, men det er rimelig å anta at navnet stammer fra den bratte skrenten i fjellets utløper mot øst.
Skrenten, eller “bratten”, er lett å få øye på når man kjører langs riksveien nede i dalen. Den tegner seg like godt mot horisonten enten man kjører nordover eller sørover.
Men denne utløperen er ikke toppen av fjellet. Den ligger 1142 m.o.h., og befinner seg drøye to kilometer lenger vest. Fjellet er i likhet med de fleste fjelltoppene i denne regionen, av det runde slaget.
Som ei stor julekake brer fjellet seg ut mellom Tegningas og Grøttingneas dalfører. Det er rolige linjer som dominerer her.
Ved Grøttingbratten, Østerdalen.
Til fjells
Vi legger i vei fra stedet vi parkerte, og følger grusveien videre oppover Tegningdalen. Veien er stengt med bom her. Været er varmt, og jeg aner at det er en svett og klam opptur i vente.
Planen er å legge turen oppom toppen av den bratte skrenten, siden den gir en flott utsikt mot Østerdalen. Jeg vet det, for jeg har vært også her før. Men det har gått 35 år siden da, så det blir nesten som å gå her for første gang.
Vi følger veien et stykke for å unngå å havne i det bratteste terrenget. Allikevel blir det tungt de første 300 høydemeterne når vi beveger oss ut i skogen. Det er ingen sti å følge, og i varmen blir det akkurat så svett og klamt som jeg fryktet.
Tørrfururot ved Grøttingbratten, Østerdalen.
Fluer og mygg krydrer opplevelsen, men med banning og sverting opp gjennom fjellskogen kommer vi oss opp i snaufjellet i løpet av en times gange. Det gjør ting adskillig bedre. En lett bris er alt som skal til, så er insektplagen en saga blott for resten av turen.
Terrenget flater betraktelig ut etter hvert som vi nærmer oss toppen av “bratten”. Det er lett å gå, og vi er ganske fort borte ved utsiktspunktet på kanten av stupet. Som jeg mente å huske fra besøket i 1990, er utsikten mot Østerdalen upåklagelig.
Det er ikke som å stå på toppen av Trollveggen, men det stupbratte berget under oss skiller seg klart ut fra det ellers rolige landskapet. Om vi ser bort fra elvejuvet vi nettopp besøkte da. Men det synes ikke herfra.
På Grøttingbratten, Østerdalen.
Topp med vid utsikt
Vi tar en rast med drikke og litt å bite i her på stupkanten. Ifølge kartet er vi på 987 m.o.h. her, noe som betyr at vi kun har 155 høydemeter til toppen av Grøttingbratten.
Det er imidlertid drøye to kilometer å gå, men det er i mye lettere terreng enn den bratte lia vi tok oss opp først. Fra stupkanten går vi vestover i nesten helt flatt lende. Vi får inntrykk av å vandre i et vidt viddelandskap dekorert med lys reinlav.
Etter å ha forsert et par litt tyngre kneiker står vi på Grøttingbrattens høyeste punkt. Det tok oss rundt tre kvarter å gå fra stupkanten og opp hit. Det blåser litt kjøligere her oppe, men på toppen har noen laget en flott og omfangsrik varde som gir litt ly for vinden.
Som ventet er det en vid utsikt fra “julekaka”. Terrenget skråner slakt ned til alle kanter, og gir oss fri sikt i alle himmelretninger.
Mot øst ligger naturligvis Østerdalen, og bakenfor ser vi Sølens tydelige profil. Mot nordøst skimter vi Elgpiggen, og nord for oss ser vi ned i Tegningdalen.
Mot vest strekker Alvdal Vestfjell seg mot Rondane i horisonten. Det er enkelt å skille ut både Rondslottet og Høgronden.
Varde på Grøttingbratten, Østerdalen.
I sørvest ser vi mot Atndalen og Venabygdsfjellet, mens sørover strekker Østerdalen seg mot Stor-Elvdal og Åmot.
Jeg fotograferer landskapet rundt oss, først og fremst med drone, før vi tar fatt på turen ned fra fjellet. Den går i nordlig retning, ned mot grusveien i Tegningdalen. Det tar oss bare en halvtime å gå ned til veien, så er det bare å følge den tilbake til bilen som står parkert nede ved Tegningfallet.
Vi har brukt i underkant av fem timer på hele fjellturen, inkludert pauser og fotografering. Nok en gang er det bare å takke for en fin tur sammen med Thor.
Fra Grøttingbratten mot Sølen.
Kilder:
Trond Olav Svendsen, Morten Olsen Haugen – Rendalen, Store Norske Leksikon (hentet 19.02.2021).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 23.08.2025. Sist oppdatert 23.08.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
