Ved Mjøsas bredder, ikke langt fra Minnesund, ligger et av få steder i Norge der det har vært kommersiell gruvedrift etter edelstener. Det sies at det skal være smaragder fra Byrud i de britiske kronjuvelene.
Den grønne diamant
Mjøsa er kjent for de fleste som Norges største innsjø. I sørenden ligger Minnesund, et sted mange kjenner kun fra fyker forbi på en av de mange bruene. Ikke mindre enn fire bruer krysser nå vannet her. Ny E6 med fire felt, gamle E6 med to, gammel jernbanebru (nå gang og sykkelvei), og ny jernbanebru med dobbeltspor.
Minnesund ligger i Eidsvoll kommune, Akershus. Noen kilometer unna, på vestsiden av Mjøsa, finner vi Byrud gård. I de bratte skrentene langs stranda nord for gården, ble det på 1800-tallet funnet smaragder.
Smaragd er en dyp grønn variant av mineralet beryll, og er en svært kostbar edelsten. Den vakre grønnfargen kommer av små mengder krom eller vanadium.
Smaragder var handelsvare allerede på det tidligst kjente edelstensmarkedet i Babylonia, 4000 år før vår tidsregning. I den vestlige verden var egyptiske gruver hovedkilde til smaragder frem mot 1500-tallet. Men colombianske smaragder med finere kvalitet kom da på markedet.
Colombia er i dag den ledende produsenten av smaragder. Andre større produsenter er Brasil, Zambia, Pakistan, Afghanistan, Madagaskar og Russland. Den eneste forekomsten i Norge ligger altså ved Byrud.
Smaragd fra Byrud gruver, funnet i 1986. Lengde 10 mm, tykkelse 4 mm.
Lang bergverkshistorie
Rundt Eidsvoll finnes en mengde gruver og skjerp, og bergverkshistorien strekker seg tilbake til 1700-tallet. De viktigste finnes ved Feiring, litt nord for Byrud, og ved Gullverket som ligger øst for Vorma.
Utvinning av kobber og jern var hovedvirksomheten i de fleste gruvene, men i 1758 ble det funnet gull sammen med pyritt i noen rustne kvartsganger ved det som ble Eidsvoll gullverk.
Det sies at det var Evelyn Aston, datter av den engelske geologen Eward Y. Aston, som oppdaget smaragdforekomsten en novemberdag i 1898. Hun hadde i likhet med faren geologiutdannelse, og var på vei for å utforske en hule ved Byrud da et jordskred skal ha avslørt de grønne krystallene i berget.
I Byrud gruver nær Minnesund.
Men dette vet vi med sikkerhet at bare er et sagn. Forekomsten er beviselig beskrevet i litteratur fra 1876, men har trolig vært kjent og skjerpet lenge før.
Edward Y. Aston er allikevel uløselig knyttet til smaragdforekomsten ved Byrud. Han kjøpte forekomsten i 1899 med tanke på å utvinne smaragder. Kjøpekontrakten beskriver forekomsten som “Skirp Narum”. Narum er en gård på Toten, men hvorfor dette gårdsnavnet er knyttet til skjerpet er ukjent.
Kjøpekontrakten av 5. april 1899 mellom Aston og Ole P. Byrud forteller at skjerpet ble kjøpt for 5000 kroner, en betydelig sum på den tida. Aston hentet kapital fra flere investorer til selskpet “The Norwegian & General Exploration Company Ltd.”
I Byrud gruver nær Minnesund.
Dette selskapet drev gruvedrift etter smaragder ved Byrud fra 1899 til 1909. Driften skal ha gitt arbeid til opp mot 30 mann, og gruvefeltet strekker seg 200-300 meter langs de bratte skrentene ved Mjøsa. I alt er det 12 gruveganger her.
Det er ikke bevart noen informasjon om hvor mye edel smaragd som ble funnet, men det hevdes at smaragder ble eksportert til Storbritannia, Tyskland og USA. Det sies at det finnes smaragder fra Byrud i de britiske kronjuvelene, men dette er noe omdiskutert.
Hvorfor Nord-Europas eneste smaragdgruve ble nedlagt etter bare ti års drift er uklart. Men det må antas at produksjonen av edel smaragd har vært temmelig beskjeden.
I Byrud gruver nær Minnesund.
Frem fra glemselen
Fra gruvene ble nedlagt til utpå 1960-tallet var det liten aktivitet ved de gamle gruvene. Men etter hvert som interessen for mineraler og steinsamling økte blant amatører, ble gruvene ved Byrud oftere besøkt.
I dag er smaragdgruvene en godt kjent turistattraksjon der man mot en avgift kan grave etter smaragder i gruvetippene utenfor gruvegangene. Det er fortsatt populært blant mineralsamlere, skoleklasser, foreninger og turister.
Selv om mulighetene for å finne smaragder blir mindre etter hvert som forekomsten blir utplukket, er det en mengde andre interessante mineraler å finne her. Så blant samlere vil stedet fortsette å være av interesse.
Smaragdleting ved Byrud gruver i 1986.
Foto: Arne Moløkken.
Egne erfaringer
Min far Arne Moløkken (1934-1997) var en godt kjent skikkelse i det norske miljøet av mineralsamlere på 1980- og 1990-tallet. Med bosted i Elverum var det ikke lange turen til smaragdgruvene ved Byrud.
I mine barne- og ungdomsår delte jeg interessen for steinsamling, og sammen med fatter’n var jeg relativt ofte ved gruvene for å lete etter de grønne edelstenene.
På midten av 1980-tallet gikk vi hardt til verks i de gamle steintippene på stranda, og gravde oss dypt ned i grunnen med hakke og spade.
Etter mye slit kom vi ned til et lyst gruslag med smaragdførende materiale, og ved hjelp av både grov- og finsoll fikk vi vasket frem noen fine eksemplarer. Jeg har noen av disse enda, og de fremkaller gode minner fra turene til Byrud.
Bruk av soll for å vaske frem smaragder, 1985.
Etter hvert som jeg ble eldre var det andre interesser som overtok for steinsamlingen, ikke minst fotografering. Så nå i august tenkte jeg det var på tide å besøke smaragdgruvene på nytt, denne gangen med fotoutstyr.
Jeg kjørte ned til Byrud gård en fin sensommerdag, betalte avgiften, og parkerte nede ved Mjøsa. Fra parkeringsplassen er det noen hundre meter å gå langs stranda frem til gruvene.
Det var et titalls personer som gravde i tippene på stranda, men inne i gruvegangene var det ingen. Det er forresten ikke tillatt å banke løs stein eller samle materiale inne i gruvene.
Jeg hadde med meg noen enkle, små batterilamper, og forsøkte meg på lyssetting flere steder i gruvene. Resultatet kan du se i bildearkivet fra linken under.
I Byrud gruver nær Minnesund.
Kilder:
Smaragd, Store Norske Leksikon (hentet 04.10.2025).
Lars O. Kvamsdal, Knut Eldjarn – Mineralene i smaragdgruvene ved Byrud gård, Magasinet Stein 2006.
Se flere bilder fra Byrud gruver
Publisert 05.10.2025. Sist oppdatert 05.10.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
