Vermilion Cliffs
Vermilion Cliffs National Monument ligger på Paria-platået lengst nord i Arizona, helt inntil grensen mot Utah. Verneområdet ble opprettet i 2000, og beskytter 1188 km² villmark med svært begrenset veitilgang. Området inkluderer de kjente Coyote Buttes med The Wave, Buckskin Gulch, og selve Vermilion Cliffs som avgrenser Paria Plateau med høye, loddrette stup. Landskapet er tilsynelatende ganske flatt, men høydene varierer mellom 1000 og 2000 m.o.h. Ulike lag av sandstein og kalkstein dominerer berggrunnen, og store variasjoner i farger og strukturer gir ubeskrivelig vakre landskap mange steder i det store området.
På lotteritrekning for besøkstillatelse til The Wave.
Lotteribom igjen
Ingen veier vedlikeholdes her, og den enkleste adkomsten går via House Rock Valley Road. Denne grusveien har imidlertid mange svært dårlige partier, og er ufremkommelig ved større nedbørsmengder. Flere mindre sandveier fører fra “hovedveien” og inn i villmarka, men disse krever biler med firehjulstrekk og høy bakkeklaring. Coyote Buttes og The Wave er imidlertid tilgjengelig fra House Rock Valley Road, så vi forsøkte nok en gang lotteriet for en “permit”. Igjen bommet vi med kun ett nummer, så det ble å finne på noe annet. Heldigvis finnes et godt alternativ.
Utrolige fjellformasjoner ved White Pocket.
White Pocket
White Pocket ligger langt inne i ødemarka på Paria-platået, omgitt av et sandete landskap med sparsom vegetasjon. Her finnes helt unike geologiske formasjoner, med et fargespekter uten like. Topplaget er nesten helt hvitt, og formet i perfekte polygoner som så er drapert over det underliggende terrenget. Under topplaget ligger røde og gule sandsteinslag, formet og vridd i helt usannsynlig vakre formasjoner. Et drømmelandskap for enhver naturfotograf.
Utrolige fjellformasjoner ved White Pocket.
Over stokk og stein
Problemet er å komme seg til det avsidesliggende stedet. En sandvei fører helt inn til White Pocket, men det er ikke hvilke som helst biler som kan forsere den. Det krever også en viss kjøreteknikk og kunnskap for å ferdes trygt her. Vår bil hadde tohjulsdrift, så vi var ikke optimistiske med tanke på å kjøre helt frem. Men kanskje kunne vi komme nær nok til å gå resten? Vi la i vei langs House Rock Valley Road, og humpet avgårde langs dype hjulspor i leire, grus og stein. Etter tre mil med veldig varierende veikvalitet, kunne vi ta inn på den mindre Pine Tree Road. Den hadde utrolig nok bedre kvalitet, og optimismen steg et hakk. Etter ytterligere en mil på brukbar grusvei, kom vi til en liten ranch. Her begynte sandveien innover slettelandskapet, og ettersom det var parkering forbudt her fortsatte vi litt til. Men vi skjønte fort at vi ikke kom særlig lengre, tanken på å sitte fast her ute var ikke særlig fristende. Men det gjenstod enda 15 km til White Pocket.
Utrolige fjellformasjoner ved White Pocket.
Mannen fra Park City
Vi parkerte bilen en drøy km fra ranchen, og forberedte oss på å gå resten av veien. Da dukker han opp, mannen fra Park City på tur med familien i sin store Toyota Tundra pickup. Han tilbyr oss å sitte på lasteplanet, og to meget takknemlige nordmenn får være med helt frem til målet. Og tilbake igjen. Vi får oppleve det utrolige stedet i et par timer, i strålende sol. Samtidig sparer vi 7-8 timers gange på sandvei, med tilhørende såre føtter. Men hit skal jeg flere ganger. Og neste gang kommer jeg med skikkelig bil selv, og blir til mørket har falt på.
Utrolige fjellformasjoner ved White Pocket.
Se flere bilder fra denne turen
