Geiranger og Geirangerfjorden har vært et av de fremste reisemålene i Norge, og cruiseturister fra hele verden har kommet hit i over 150 år. Men livet langs fjorden strekker seg mye lengre tilbake enn det.
Turistmål i over hundre år
Geirangerfjorden er en krokete fjordarm på Sunnmøre i Møre og Romsdal. Den er 16 km lang, og er en arm av Sunnylvsfjorden, som igjen er en forgrening av Storfjorden.
Geirangerfjorden er sannsynligvis Norges mest berømte fjord, og det er ikke uten grunn. Snøkledte fjell reiser seg høyt og bratt på hver side, der brusende fosser stuper ned mot den grønne fjorden.
Dei Sju Søstre, Friaren og Brudesløret er alle velkjente attraksjoner langs fjorden. En tur med sightseeingbåten M/S “Geirangerfjord” som jevnlig trafikkerer fjorden, bringer deg tett på fossefallene og landskapet langs fjorden.
Ved Flydalsjuvet, Geiranger.
Fra den vesle fjordbygda Geiranger innerst i fjorden, er det 110 km seiling til åpent hav utenfor Ålesund. Det er en spektakulær reise som har tiltrukket seg turister fra hele verden siden slutten av 1800-tallet.
Et av de første turistskipene som besøkte Geiranger, var yachten “Nereid” i 1869. Ombord var bankmannen Edward Blackhouse, som ville lindre stress og pleie sin dårlige helse.
Senere kom den tyske keiser Vilhelm II, han kom til Geiranger med sitt skip “Hohenzollern” hver sommer fra 1899 til 1914. Det var svært god reklame for bygda, og økte interessen ytterligere.
Dei Sju Søstre og Knivsflå ved Geirangerfjorden.
Hyllegårdene langs Geirangerfjorden
Det er ikke bare den storslåtte naturen som gir opplevelser ved Geirangerfjorden. De mange nedlagte gårdene langs fjorden er et vel så viktig element.
Mange av dem ligger på hyller høyt oppe i de stupbratte fjellsidene, noen helt opp på 600 meter over vannflaten.
Hvorfor valgte noen å bosette seg på så åpenbart tungdrevne steder? Det enkle svaret er at de valgte slit fremfor sult. Nede i bygdene var det etter hvert blitt trangt om plassen når gårdene ble delt i stadig mindre bruk.
Selv om det var slitsomt og tungt og drive gård i nærmeste loddrette fjellsider, var utbyttet i form av mat ofte mye større enn nede i bygda.
Skageflå ved Geirangerfjorden.
Skageflå
En av de mest kjente “hyllegårdene” langs Geirangerfjorden er Skageflå. Den ligger på sørsiden av fjorden, bokstavelig talt på ei fjellhylle 250 meter oppe.
Gården var en av de rikeste gårdene i hele den gamle Sunnylven kommune. På det meste hadde Skageflå 120 geiter, 60 sauer, fem storfe og en hest.
Forklaringen på dette ligger ikke i rike gressvoller rundt gårdshusene, men i de store utmarksområdene oppe i fjellet. Der kunne dyrene beite, og folket sanke høy nok til å fø en stor dyreflokk gjennom vinteren. Seterdrifta bidro også med kjærkommen melk og ost.
Som på alle andre gårder måtte eieren betale skatt, og det var ikke mer populært i gamle dager enn i dag. Sjøveien til Skageflå var så bratt at et sted ble det brukt stige. Det går fortsatt gjetord om den gangen Skageflåbonden dro opp stigen slik at skattefuten ikke kom seg opp til gården.
Ved Skjorabakkane med Geiranger i bakgrunnen.
Opp til Homlungsætra
Det går imidlertid en annen sti til Skageflå. Den går fra Homlung nede ved den indre delen av Geirangerfjorden, over fjellet ved Homlungsætra, og bratt ned til Skageflå.
Denne turen hadde jeg planlagt å gå en dag i slutten av september, og nå var jeg her ved utgangspunktet. Været var overskyet, men varmt for årstiden.
Jeg parkerte bilen i en lomme ved grusveien som går mellom Geiranger og Homlung. Så gikk jeg opp mellom husene og campingplassen som ligger her.
Stien gikk opp Skjorabakkane det gammelt kulturlandskap med heller skrinn og berglendt mark dominerte. En gammel høyløe sto øverst i bakkene her.
Ved Homlungsætra nær Geirangerfjorden.
Det var ganske tung stigning i starten av vandringen. Men etter rundt 250 høydemeter ble motbakken mer moderat. Stien gikk langs kanten av stupet ved Skagefjellet, og videre forbi Tenneflåna.
Løvskogen hadde forlengst gulnet, og en del løv hadde falt ned på bakken. Det gjorde utsikten mot Ørnevegen på den andre siden av fjorden bedre.
Stien fortsatte å stige moderat, helt opp til Homlungsætra på ca 540 m.o.h. Her nådde jeg turens høyeste punkt etter rundt tre kilometers gange.
Homlungsætra ligger vakkert til, oppe på fjellet Skagen. Fjellet er et dominerende landskapselement i den indre delen av fjorden, og synes godt med sin 500 meter høye, loddrette fjellvegg.
På stien ned mot Skageflå.
Ned til gården på fjellhylla
Fra Homlungsætra gikk stien et par hundre meter i flatt terreng ut til Nakkane. Her fikk jeg utsikt mot en ny del av Geirangerfjorden, med Dei Sju Søstre og Knivsflå som blikkfang på motsatt side.
Over ruvet Teinnosa på 1440 m.o.h., en fjelltopp jeg hadde gleden av å bestige for et par år siden.
Jeg tok en rast her før nedstigningen mot Skageflå begynte. Det var stille og varmt, og en fin opplevelse å sitte der og ta inn den flotte naturen.
Så begynte jeg på turen ned til dagens turmål. Stien gikk i store svinger ned gjennom den bratte lia. Noen steder var det murt trappetrinn i fjellsiden.
Ved Skageflå med Dei Sju Søstre i bakgrunnen.
Historiens sus
Det tok ikke mer enn en snau time å ta seg ned til gården på fjellhylla. Skageflå lå spektakulært til, det var det ingen tvil om.
Jeg hadde bare sett gården nede fra fjorden tidligere, men her oppe fikk jeg oppleve den mektige naturen på en måte som ytet den mer rettferdighet enn nede fra et båtdekk.
Utsikten mot et av Norges fineste fossefall, Dei Sju Søstre, var fantastisk. Selv om vannføringen var ganske lav denne septemberdagen.
I hovedhuset på Skageflå ved Geirangerfjorden.
Ved siden av fossen kunne jeg se Knivsflå, en annen hyllegård med en imponerende beliggenhet. Den hadde jeg også gleden av å besøke for to år siden, i august 1990.
Døra til hovedhuset på Skageflå sto åpen, så jeg gikk inn og undersøkte den lille stua. Gammelt treverk med historiens sus møtte meg der inne.
En kuriositet på huset her var lemmene som kunne dekke vinduene ved behov. Dette var ikke pynt, men en beskyttelse mot å få glassene blåst inn av lufttrykk fra snøras på den andre siden av fjorden vinterstid.
Jeg fotograferte natur og bygninger så godt jeg kunne, og tok meg en lang pause på trappa foran hovedhuset. Det var en flott opplevelse å være på Skageflå denne stille, varme høstdagen.
Høstfarger ved Skageflå, Geirangerfjorden.
Tilbake over fjellet
Jeg måtte allikevel rive meg løs. Dagene hadde blitt merkbart kortere nå i slutten av september, så det var på tide å begynne på returen.
De 300 høydemeterne opp til Nakkane og Homlungsætra var betydelig brattere og tyngre å gå enn de jeg forserte på begynnelsen av turen. Det kan være verdt å merke seg om du planlegger å gå samme tur.
Jeg kom meg allikevel greit opp, og vandret den samme Stien tilbake til Homlung og bilen nede ved fjorden.
Turen var en særdeles flott opplevelse, men jeg vil gjerne prøve den igjen en solrik forsommerdag med lysegrønn bjørkeskog og mer liv i fossefallene ved Geirangerfjorden.
Høstfarger på Nakkane ved Geirangerfjorden.
Kilder:
Sakarias Ansok – Eld som slokna, Stranda Sogenemnd 1970.
Oddgeir Bruaset – Folket langs Storfjorden, Det Norske Samlaget 1991.
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 03.06.2026. Sist oppdatert 03.06.2026.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
