Når du går en tur i skogen, tenker du sikkert som de fleste at du er ute i naturen. Men mye av skogen vår, i alle fall i lavlandet, er plantasjeskog dyrket fra langt tilbake. Vi har tatt turen inn i gammel naturskog, for å vise deg forskjellen.
Finnes det urskog i Norge?
Når du hører ordet “urskog”, tenker du kanskje på tropisk jungel dypt inne i Amazonas. Men urskog er per definisjon urørt skog av alle slag. Det er skoger der hogst eller annen menneskelig påvirkning har funnet sted.
I den strengeste tolkningen av ordet finnes det neppe urskog i Norge. Helt fra middelalderen har jord- og landbruk stått sentralt i landet vårt. Det meste av skogen har en eller annen gang vært påvirket av oss mennesker, gjennom hogst, beitedyr eller annet.
Derfor snakker vi her om urskogslignende skog, eller gammelskog. Her har skogen fått stå i fred i lang tid, gjerne hundre år eller mer. Trær har fått bli gamle og dø naturlig, for så å stå som tørre skjelletter enda lenger. Så har de falt, og blitt hjem til et stort biologisk mangfold.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
I motsetning til kulturskog der alle trær har samme alder og er av samme slag, er naturskogen preget av trær med ulik alder og tresort. Der ei stor gran har gått over ende, skapes en lysning i skogen der løvtrær får lys nok til å vokse.
På denne måten får vi et variert skoglandskap, med rik undervegetasjon som gir næring til en stor artsrikdom av både planter, sopp, dyr, fugler og insekter.
Den rake motsetningen er f.eks. en ensaldret granskog, der bakken er dekket av brune barnåler og uten annen vegetasjon. Det er som en ørken.
Med revolusjonen i måten man driver skogbruk på etter utover 1900-tallet, er dessverre norsk gammelskog også en sjeldenhet. Derfor er de få lommene vi har igjen så verdifulle. Vi skal ta turen til en av dem.
Lalatjernet på Finnskogen, Våler.
Finnskogen
Finnskogen er et stort og sammenhengende skogområde i grensetraktene mellom Solør-distriktet i Norge, og Värmlandskommunen Torsby i Sverige. Det er vanlig å regne områdets grenser som bebyggelsen langs Glomma i vest, Trysilelva/Klara i øst, Eidskog med Skotterud og Magnor i sør, og rv 25 mellom Trysil og Elverum i nord.
På norsk side omfatter Finnskogen områder i kommunene Eidskog, Kongsvinger, Grue, Åsnes, Våler, Elverum og Trysil. Deler av Finnskogen omtales ofte i henhold til gamle og nye kommunegrenser, som Hof Finnskog, Grue Finnskog, Våler Finnskog osv.
Sommerkveld ved Vermundsjøen, Finnskogen.
Landskapet på Finnskogen er ganske kupert, med til dels høye skogsåser der noen når over 700 m.o.h. Mellom disse ligger dalfører med myrer, vann og vassdrag. Noen større innsjøer finnes også, særlig i den sørlige delen av området.
Finnskogen er spredt befolket. Skogsdrift er dominerende næringsvei, og jordbruket er preget av små bruk med husdyrhold og lite korndyrking. Svullrya i Grue er et slags uoffisielt senter for den norske siden.
Navnet Finnskogen stammer fra de finske innvandrerne som kom hit midt på 1600-tallet. De kom hovedsaklig fra området Savolax i Finland, og slo seg ned i skogområdene hvor de ryddet små gårder med sin spesielle form for svedjebruk.
Kjerneområdet for den norske skogfinnekulturen ligger i Grue og Åsnes. I dag er skogfinner anerkjent som en av fem nasjonale minoriteter i Norge. Finnskogdagene er en årlig festival der man feirer proklameringen av Republikken Finnskogen.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Gammelskogen ved Hakaskallen
Som nevnt er skogsdrift en viktig næringsvei på Finnskogen. Så sjansene for å finne mye gammelskog er ikke så stor. Her må det skytes inn at vi snakker om gammel produktiv skog, dvs med store trær egnet til bygningstømmer.
Men noen slike finnes. Ved Hakaskallen, en ås på kommunegrensa mellom Våler og Elverum, ligger et parti med storvokst, gammel granskog.
Hakaskallen reiser seg 591 m.o.h. vest for Silkesjøen i Kynna-vassdraget. På Elverum-sida av kommunegrensa ble det i 2014 opprettet et naturreservat for å ta vare på den gamle og artsrike granskogen.
Verneområdet dekker 1190 mål på toppen og nordsiden av åsen, og omfatter noen små myrer og et par markerte bekkedrag i tillegg til den gamle granskogen.
Berggrunnen består av granittisk gneis, med et til dels tykt morenedekke over. Bare på toppområdene finnes noe bart fjell.
Ved ferskt læger Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Naturfaglige kvaliteter
Formålet med vern av dette området er “å bevare et område med gammel granskog med innslag av myr og bekkedaler og som har særskilt betydning for biologisk mangfold ved at det inneholder sjeldne og sårbare sopp- og lavarter og har potensial som voksested for flere rødlistearter.”
Til grunn for denne formålsbeskrivelsen ligger naturfaglige vurderinger. Den største delen av naturreservatet tilhører mellomboreal vegetasjonssone, mens de lavestliggende områdene ligger i sørboreal sone.
Hakaskallen naturreservat har eldre naturskog som har vært plukkhogd, men det er lenge siden. Den helt dominerende vegetasjonstypen er blåbærgranskog, og mesteparten av skogen er i såkalt aldersfase, dvs eldre skog som begynner å brytes opp med mindre åpninger og ulike trehøyder.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Det er ganske mye død ved på flere steder i reservatet, men det er snakk om relativt ferske læger med begrenset kontinuitet. Forekomsten av død, stående gran vil imidlertid øke raskt, fordi en del av trærne har svekket vitalitet og er i ferd med å dø.
Innslaget av løvtrær er lite, og da i hovedsak bjørk. Andre vanlige løvtreslag som osp, rogn og selje er så godt som fraværende.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Om vi ser bort fra noen små arealer med yngre skog som er inkludert for ikke å skape for kompliserte avgrensninger, er naturreservatet på Hakaskallen fritt for nyere skogbruksinngrep.
Til å ligge i en så aktiv skogbruksregion, representerer Hakaskallen naturreservat et relativt stort sammenhengde område med gammel naturskog. Selv om kontinuitetsavhengige arter i dag er fraværende på grunn av tidligere tiders hogst, har området potensiale for slike arter i framtida.
Flere krevende sopp- og lavarter er registrert her, blant annet vasskjuke, duftskinn, rustkjuke, hyllekjuke, lungenever og skrubbenever. Rødlisteartene sprikeskjegg, kort trollskjegg og gubbeskjegg er også funnet.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Min tur
Den eneste menneskelige påvirkingen som kan spores i dag, er en tilførselssti til Finnskogleden som går gjennom reservatet. Ei koie ligger også i tilknytning til denne stien.
Adkomsten til Hakskallen naturreservat er omtrent så enkel som den kan bli. En skogsbilvei fører helt frem til reservatgrensen mot øst. Den tar av fra Kynndalsvegen omtrent 700 meter nord for kommunegrensa mellom Elverum og Våler.
Jeg tok turen en fuktig sommerdag helt i slutten av juli, og fra snuplassen jeg parkerte ved var det bare snakk om få meter å gå inn til gammelskogen. Før jeg gikk inn, tok jeg et kort sveip med drone for å ta noen bilder av skogen fra lufta mens det var oppholdsvær.
I Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Det ble fort tydelig at dette er skog som får stå i fred for menneskelig inngrep. Stien jeg etter hvert fulgte var mange steder sperret av grantrær som hadde falt over ende. Så det var like enkelt å bare gå på måfå i terrenget.
Fotomotiver var det ingen mangel på heller. Jeg fant mange flotte skogsinteriør, med mosegrodde læger under store, gamle grantrær. Det var intenst grønt over alt, og som i all naturskog var det en flott opplevelse å gå rundt her.
Skogsinteriør i Hakaskallen naturreservat, Elverum.
Kilder:
Bredo Berntsen, Sigmund Hågvar (red.): Norsk urskog, Universitetsforlaget 1991.
Kjell Bjørnskau, Kjell Østby: Finnskogene, Store Norske Leksikon (hentet 25.08.2025).
Naturbase faktaark – Hakaskallen naturreservat, Miljødirektoratet (hentet 25.08.2025).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 31.08.2025. Sist oppdatert 31.08.2025.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
