For mer enn 250 år siden ble det funnet gull i det nedlagte Odalske kobberverk på Eidsvoll. Det førte til stor gruveaktivitet i området som fortsatt kalles Gullverket, men det endte som vanlig med underskudd. Men sporene synes fremdeles, og vi har besøkt den nordligste gruva.
Gullverket ved Eidsvoll
På midten av 1700-tallet ble det funnet gull i en gammel steintipp etter et nedlagt kobberverk ved Eidsvoll i Akershus. Det tok noen år før det ble undersøkt skikkelig, men bergmenn fra sølvverket på Kongsberg ble sendt til Eidsvoll i 1758.
De tok malmprøver fra det som ble hetende Gullkisgruva ved Knoffsløkken. Prøvene ble analysert, og resultatene viste seg å være ganske oppløftende. Allerede året etter var driften i gang, ledet av eksperter fra Kongeberg. Staten var eier.
Råmalmen ble knust til såkalt slig, og kjørt til Kongsberg der smeltingen foregikk. Men inntektene fra gruvedriften var mindre enn utgiftene, og det går som kjent dårlig over tid. Gullverket ble nedlagt første gang i 1783.
Steintippen ved Brøstadgruva, Gullverket.
Men bare tre år etter var private eiere i gang med ny drift. Igjen med magert utbytte. Bernt Anker overtok som eier i 1792, og det ble brukt store midler på utvidelse og oppgradering av gruveanlegget.
Det ble bygget nytt pukkverk og egen smeltehytte. Men heller ikke denne gangen ble det noen langvarig drift ved Gullverket. Gruva ble nedlagt i 1807, og siste smelting var i 1811.
En lang periode uten drift fulgte, men mot slutten av 1800-tallet tok brødrene Bache-Wiig kontroll etter noen mindre driftsforsøk. Brødrene solgte selskapet videre i 1897 til det engelske selskapet The Golden Mint Mines Ltd.
Rusten spade ved fabrikken, Brøstadgruva.
Salget førte til stor aktivitet i gruveåsene nord-øst for Eidsvoll. Selskapet drev både gruver og oppredningsverk, og det ble en relativt stor utbygging. Men som vanlig ble utbyttet mindre enn utgiftene, og driften stoppet opp i 1903.
The Brustad Mines Ltd prøvde seg to år senere, men gikk konkurs etter bare to års gruvedrift. Med det ble gullgruvene ved Eidsvoll lagt ned for godt.
Det er anslått at det ble tatt ut 140-150 kilo gull totalt gjennom alle driftsperiodene. På det meste var nesten 200 mann i arbeid ved gruvene.
Steintipp ved Brøstadgruva, Gullverket.
Geologien i Gullverket
Bergartene ved Gullverket er svært gamle. De ble dannet for 1,6 til 1,8 milliarder år siden, i jordas urtid. Ulike typer smeltemasser trengte inn i vulkanske bergarter og sandstein som fantes nær. jordoverflaten.
For 800 – 1000 millioner år siden oppstod store og dype forkastningssoner i jordskorpa der Østlandet ligger i dag. En slik sone kan følges fra Mjøsa til så langt sør som Gøteborg.
Senere sprakk berggrunnen på begge sider av bruddsonen opp. Disse sprekkesonene kan man i dag se som dalfører og bekkedrag.
Stedvis trengte smeltemasser med salter og metaller fra jordas indre opp i de dypere delene av jordskorpas forkastningssoner, der massene størknet og granitter ble dannet på fem til ti kilometers dyp.
Stein ved Brøstadgruva, Gullverket.
I størkningsprosessen ble oppløste komponenter ført videre oppover med saltholdige og metallførende vann. Kvarts, svovelkis, jernglans, kobberkis, blyglans, vismutsulfider, sinkblende og gull ble felt ut på sprekkveggene inntil åpningen var fylt.
Disse utfellingene finner vi igjen i de kisførende kvartsgangene ved Gullverket. Slike kvartsganger finner flere steder mellom Mjøsa og Gøteborg, men det er bare ved Eidsvoll og ved Vänern i Sverige at gullinholdet er forholdsvis høyt.
Til tross for at det er funnet stuffer med synlig gull, opptrer det meste av gullet som mikroskopiske korn (mindre enn 0,02 mm) innesluttet i de andre malmmineralene, eller inne i kvartsen langs kanten av dem.
Ved Brøstadgruva, Gullverket.
Brøstadgruva
Lengst nord i gruveområdet på Gullverket ligger Brøstadgruva. Her ligger det fire ganske store gruvesjakter, og mange mindre skjerp der det er lett etter gull uten å finne drivverdige forekomster.
Brøstadgruva ble først igangsatt på 1740-tallet som kobbergruve, men lagt ned etter få års drift. I 1770-årene ble gruvedrift etter gull startet her, men med heller dårlig resultat. Videre mot 1800-tallet ble det mest kobberutvinning igjen.
Dette var heller ikke lønnsomt, og driften ble igjen lagt ned. Men nå var det etablert fast bosetting i området rundt gruva, og det var det fortsatt da driften startet igjen mot slutten av 1800-tallet.
Hustufter ved Brøstadgruva, Gullverket.
The Golden Mint Mines satset stort ved Brøstadgruva da driften kom i gang igjen i 1897. Opp mot 200 arbeidere var ansatt på det meste, selv om gjennomsnittet lå rundt 100 gjennom driftsperioden.
Det ble bygget opp et moderne bergverk med et stort gullvaskeri, elektrisitet og telefonforbindelse, arbeiderbrakker og leiligheter for familier. Det var stor aktivitet i skogsåsene.
Sentralt i Brøstadgruva lå Synken, en stor og dyp, vertikal sjakt. Fra denne gikk horisontale gruveganger i fire nivåer, både østover og vestover.
Den øverste ble kalt Stullgangen, og den endte i det fri ved Stullmyra. Her ble vrakstein fraktet ut fra gruva.
Ved Synken stod en dampmaskin som drev heisen i sjakta. Råmalm fra gruva ble heist opp, og tømt i gruvevogner. Disse ble trukket av hester på en 250 meter lang jernbane, frem til den såkalte fabrikken.
Gruvevogn ved Brøstadgruva, Gullverket.
Fabrikken var egentlig et stort vaskeri. Malmen ble knust til fin sand, og vasket maskinelt. Maskineriet ble også her drevet av strøm fra en generator koblet til en dampmaskin. Vann til vaskingen ble pumpet opp til vaskeriet fra tjernet Putten, rett nedenfor vaskeriet.
Gull er svært tungt, og gullholdig sand ble liggende igjen i riller mens lettere sand ble vasket vekk. Resultatet av denne prosessen var såkalt slig, som så ble sendt til England for gullutvinning.
Gruvedriften det varte dessverre ikke så lenge denne gangen heller. I det beste året, som var 1902, ble det fraktet et drøyt tonn med knust råmateriale til England for utvinning. Av dette fikk man kun litt over 50 kilo gull.
Ved Brøstadgruva, Gullverket.
Det var rett og slett ikke nok gull, og det resulterte i økonomiske problemer. I 1903 var det slutt, og gruvedriften ble igjen nedlagt. Men hus og alt av utstyr ble stående igjen.
The Brustad Mines Ltd kom dermed til dekket bor da de i 1905 gjorde et nytt forsøk på gruvedrift etter gull i Brøstadgruva. De satset også stort, og startet egen dagligvarebutikk, skole for arbeiderbarna, og påbegynte arbeidet med å legge jernbane til Eidsvoll.
Som vi allerede har skjønt, gikk heller ikke dette bra. Gruvedriften ble nedlagt for godt i 1907, og alt av bygninger, maskiner og utstyr ble solgt på auksjon. Derfor er det bare gruvesjaktene, steintippene og grunnmurene som står igjen ved Brøstadgruva.
Ved fabrikken nær Brøstadgruva, Gullverket.
Gjennom årenes løp har det vært flere undersøkelser av forekomstene ved Gullverket. På 1930-tallet forsøkte man å vaske sanda som de engelske selskapene vraket, i troen på at den tidligere vaskeprosessen hadde vært for dårlig. Men der tok man feil.
På 1980- og 1990-tallet gjorde flere selskaper undersøkelser i Brøstadgruva, men ikke noe drivverdig ble funnet.
I 2008 ble det på nytt boret i området, men heller ikke da ble det funnet noe av interesse. Men i 2023 og 2024 har Direktoratet for mineralforvaltning gitt flere nye leterettigheter. Så historen ved Gullverket tar tilsynelatende aldri helt slutt.
Laboratoriet ved Knoffsløkken, Gullverket.
Gullverkets venner
Venneforeningen Guldværket Cirkumferens ble stiftet i 1996. Foreningen tar vare på historien og ruinene etter mer enn 250 års gruvedrift etter gull ved Eidsvoll.
Arbeidet inkluderer hogst og rydding rundt gruveruinene, synliggjøring og merking av stier og ruiner etter bygninger. Det er også bygget en gapahuk ved fabrikken i Brøstadgruva.
Et av de større arbeidene foreningen har gjort, er istandsetting av laboratoriet ved Knofsløkken. Stedet er oppkalt etter Erik Otto Knoph, som ledet gruvedrifta i perioden 1775-1783
Der er det murt ny pipe, skiftet vinduer, lagt nytt tak og skiftet dårlig panel.
Man har også katalogisert alt av inventar der, og bygningen fungerer som et lite museum.
Foreningen driver også med slekt-og historieforskning, holder foredrag, gir omvisninger og driver PR-virksomhet gjennom deltakelse i blant annet TV- og radioprogrammer, og i avisomtaler.
Jernbanetrasé ved Brøstadgruva, Gullverket.
Min tur
Fra fylkesvei 181 mellom Nord-Odal og Eidsvoll er det snaue tre kilometer å kjøre på grusvei til museet ved Knofsløkken. Derfra gjenstår fem kilometer til Brøstadgruva, veien videre er avgiftsbelagt.
Jeg kjørte helt opp til Brøstadgruva i begynnelsen av august, og vandret blant sporene etter gruvedriften som opphørte for over hundre år siden.
Gruvesjakta ved Synken er gjerdet inn, så der ser man ikke så mye interessant fra utsiden. Men jeg hadde med drone, og med den kunne jeg manøvrere et kamera ned til de rasfarlige gruveinngangene, og komme tettere på spennende fotomotiver.
Ved Brøstadgruva, Gullverket.
Fra gruva fulgte jeg gruvetippen og traséen etter den gamle jernbanen mot fabrikken. Oppe på tippen står det igjen en gammel gruvevogn på noen meter med jernbaneskinner.
Ved fabrikken er det bare grunnmurer og stubber av store trepåler som vitner om det store vaskeriet som en gang stod her. Men på veggene i gapahuken som venneforeningen har satt opp, er det informasjonsplakater med gamle bilder fra anlegget.
Er du interessert i bergverkshistorie, er Brøstadgruva absolutt vel verdt et besøk. Det er fine kulturminner, som er godt ivaretatt med informasjon langs merkede stier.
Hustufter ved Brøstadgruva, Gullverket.
Kilder:
Bjørn Ivar Berg (red.) – Bergverk i Norge – Kulturminner og historie, Vigmostad & Bjørke AS 2016.
Informasjonsplakater ved Brøstadgruva, Gullgruvenes venner.
Ronny Setså – Gull: Eidsvoll, geoforskning.no (hentet 06.09.2026).
Se flere bilder fra denne turen
Publisert 10.09.2026. Sist oppdatert 10.09.2026.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.
