Briksdalsbreen i Nordfjord er kanskje vår mest kjente brearm. Du husker kanskje hesteskyssen som tok turistene inn til breen, og isen som strakk seg helt ned i det turkis-grønne brevatnet. Her er bilder fra 2001.

 

Verdenskjent

Briksdalsbreen er en arm av Jostedalsbreen, den største isbreen på det europeiske fastlandet. Breen stuper ned i den lille, men dramatiske Briksdalen, en sidedal til den vakre Oldedalen. Dalføret strekker seg fra Olden innerst i Nordfjorden, til breisens hvite kappe drøyt 20 km mot sør.

Det meste av dalen er fylt av det turkisgrønne Oldevatnet, som igjen er omgitt av høye og bratte fjell. Dette er noe av den flotteste naturen Vestlandet kan by på, og landskapet trekker til seg tusenvis av turister hvert år.

Frem til 2004 var Briksdalen også kjent for hesteskyssen man kunne benytte for å komme frem til brekanten. I dag er den trafikken overtatt av spesialbygde, elektriske biler. Men det er naturligvis fortsatt mulighet for å gå til fots opp til brekanten, slik det alltid har vært.

 

Høstfarger ved Briksdalsbreen, Nordfjord.

 

Klimapåvirkning

Ingen kan ha unngått å få med seg at klimaet på jorda har endret seg og blitt varmere de siste årene. Det har gått hardt utover isbreene på kloden, og de norske variantene er dessverre ikke noe unntak.

Briksdalsbreen er et tydelig eksempel på nedsmeltingen, den har trukket seg tilbake mange hundre meter siden midt på 1990-tallet. Første del av tiåret hadde breene i området en kraftig fremrykking. I 1993 dekket Briksdalsbreen på det meste nesten hele vatnet foran breen.

I dag henger brefronten et godt stykke oppe i den bratte fjellsida, men breen er fortsatt et spektakulært landskapselement i dalen. Fargenyansene i det blågrønne brevannet er heller ikke å forakte, så en tur i Briksdalen er fortsatt en stor naturopplevelse.

 

Ved brevatnet foran Briksdalsbreen, Nordfjord.

 

Min tur

Jeg besøkte Briksdalsbreen mange ganger i mine yngre dager. Først som liten gutt i 1977, men senere ble det flere turer på slutten av 1980-tallet, hele 1990-tallet, frem til en fuktig høstdag for nesten tjue år siden.

Det var en regntung oktoberdag i 2001, men allerede da hadde jeg fått erfaring med at brelandskap oftest er mest fotogene utpå høsten. Det meste av snøen fra siste vinter er borte, og lavere temperatur får frem mer av blåisen.

Det var tilfelle også denne gangen i 2001, som disse bildene er hentet fra. Sammen med høstfargene i vegetasjonen skapte den blå isen et komplett fargespill, perfekt for naturfotografen. Det var ikke vanskelig å finne motiver i det storslåtte landskapet.

 

I blåisen på Briksdalsbreen, Nordfjord.

 

Vis aktsomhet ved breen

Breen var i 2001 i tilbakegang, og brefronten var ganske tilbakelent og rasfaren var minimal. Det førte til at det var mulig å gå helt inntil isen flere steder uten å utsette seg for livsfare, og dermed få mulighet til å fotografere blåisen på nært hold. Det benyttet jeg meg av, naturligvis. Men jeg fikk erfare et annet skummelt fenomen man bør være obs på.

Der breen nylig har smeltet vekk, ligger leire, grus og sand som i tillegg er mettet av vann. Med andre ord: Kvikksand. Jeg tråkket uti et hull med det, og det ene beinet forsvant ned i grusen opp til låret i rekordfart.

Heldigvis beholdt jeg det andre på fast grunn, og kom meg opp igjen ganske raskt. Det er vanskelig å vite hvor dype slike hull kan være, så det er et potensielt farlig naturfenomen.

 

Ved Briksdalsbreen, Nordfjord.

 
Ved ferdsel på og ved bre må man ta sine forhåndsregler, og sette seg grundig inn i hvordan en isbre virker. Isbreer forandrer seg hele tiden, så et sted som var trygt den ene dagen, kan være rasfarlig den neste.

Har du ikke nødvendig kunnskap om breer, så følg fareskiltingen som er satt opp ved de lettest tilgjengelige brefrontene. Du kan også bli med erfarne guider eller fjellførere på bretur. Så er du sikker på at du kommer fra det med livet i behold. Det er mange flotte naturopplevelser som venter i brelandskapet.

 

Ved Briksdalsbreen, Nordfjord.

 

Se flere bilder fra denne turen

 
Publisert 24.03.2019. Sist oppdatert 27.03.2024.
Tekst og foto: Vidar Moløkken.